Denne uka begir de kinesiske topplederne seg til badebyen Beidaihe, tjuefem mil øst for Beijing. Men får de tid til å bade?

Formann Mao elsket det våte element. «Der det er vann, er det mulig å svømme, unntatt under spesielle forhold,» sa han i 1959. «For eksempel er det ikke mulig å svømme der vannet er bare én tomme dypt, eller der det har frosset til is.» Gang på gang satte han skrekk i livvaktene sine ved å svømme i både Yangtzeelva og de skummende bølgene utenfor Beidaihe. For Mao var svømmingen en politisk akt. Han ville vise at han mestret alt, selv naturkreftene.

Ingen av Maos etterfølgere har gjort seg bemerket som svømmere. Grå og kjedelige som de er, trives de best på land. Og kanskje er det best slik, for sakslisten i Beidaihe blir lang. De siste månedene har problemene hopet seg opp. Selv Xi Jinping, som er påtenkt som ny partileder til høsten, sliter. I juni røpet medieselskapet Bloomberg at hans hyperaktive søster og svoger har klart å rake til seg en formue på flere milliarder kroner. Selv om Bloomberg ikke klarte å avdekke noe negativt om Xis personlige økonomi, var saken så ubehagelig at myndighetene valgte å blokkere selskapets nettside i Kina.

Forberedelsene til partikongressen blir første punkt på sakslisten. At Xi Jinping vil overta etter avtroppende Hu Jintao, tas for gitt. Resten av kabalen virker usikker. Arrestasjonen av Bo Xilai, den mektige partisjefen i storbyen Chongqing, tidligere i år, kan ha skapt rot i planene. Sammen med sin kone skal Bo ha styrt byen med tvilsomme metoder.

I dag stilles kona for retten, tiltalt for å ha medvirket til drapet på briten Neil Heywood i november i fjor. Lite tyder på at rettssaken vil avdekke noe fundamentalt nytt, for partiet har regien fra første til siste klubbeslag. Bo Xilai er ikke blant de tiltalte, men hans politiske karriere synes å være over. Hvor mange som vil følge med i dragsuget, vet ingen.

Kinas maktstruktur er som et spindelvev av synlige og usynlige tråder. Og nå som før må kineserne nøye seg med å betrakte rykningene i veven på høflig avstand. Nesten 2400 år etter at begrepet «demokrati» ble lansert i Aten, er 1300 millioner kinesere politiske statister i sitt eget land. Den reelle makten ligger ikke engang i partiet, men i partiets indre kjerne, i høyden noen hundre personer.

Ettpartistaten står ikke på dagsorden i Beidaihe. Men på en eller annen måte må partiet komme folket i møte for å roe gemyttene. Stadige opprør på grasrota er en påminnelse om at kineserne ikke finner seg i hva som helst. Flere av opprørene skyldes forverringen av miljøet, hvilket er forståelig i et land som må betraktes som et økologisk katastrofeområde. Andre har sitt utspring i myndighetenes maktovergrep overfor enkeltpersoner og svakere grupper.

Like opprørende er den utbredte korrupsjonen. Når tjenestemenn på lavere nivå begynner å kjøre Mercedes, Lexus og BMW, skjønner folk at noe er galt. Enhver kineser som ber det offentlige om hjelp, vet hva «rask saksbehandling» innebærer. Korrupsjonen rir landet som en mare. Alle vet det, men få tør gjøre noe fordi varsling er forbundet med risiko. Slikt tærer på legitimiteten til verdens største kommunistparti.

Ingen forventer at Kina skal demokratiseres over natten. Lederne som nå samles i Beidaihe, gjør likevel klokt i å forberede seg på en ny tid. De må åpne de politiske ventilene, planmessig og i riktig rekkefølge, og slippe flere stemmer til. I partiledelsen skal det være krefter som vil nettopp det. Statsminister Wen Jiabao sies å være én av dem. Hva påtroppende partisjef Xi Jinping vil, er foreløpig uklart. Trolig vil han trenge et år eller to på å befeste sin stilling.

Mens dagene går, må stadig flere bedrifter innskrenke eller stanse produksjonen. Det er ingen grunn til å svartmale bildet, for selv om vekstkurven er fallende, forventer Kina i år en vekst på mellom sju og åtte prosent. Men, et ytterligere fall - til seks eller fem prosent - vil kaste millioner av kinesere ut i ledighet. Det har ikke partiet råd til. «Noe må gjøres», som Lenin sa.

Derfor er rådslagningene i Beidaihe så viktige.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.