Kampen om det ressursrike Sør-Kinahavet tilspisser seg. «Alle» vil ha sin del, men Kina hevder at landets «hellige grenser» ikke er gjenstand for diskusjon.

Kina ynder å fremstille seg som «en myk makt», i rak motsetning til USA og andre grådige imperialister. Men landets engstelige naboer er slett ikke enige. For noen dager siden marsjerte flere hundre sinte vietnamesere gjennom gatene i Hanoi. «Ned med krigshisseren Kina!» ropte de.

I Manila, hovedstaden på Filippinene, kunne demonstrantene telles i tusener, og igjen fikk de kinesiske lederne gjennomgå: «Det som er vårt, er vårt! Hold fingrene av fatet!» Fra Beijing kom svaret samme kveld: «Ja, det som er vårt, er vårt. Derfor viker vi ikke en tomme.»

Kampen om det ressursrike Sør-Kinahavet tilspisser seg. Eksperter sier det skjuler store mengder olje og gass. Kinesiske myndigheter har anslått oljereserven til 17,7 milliarder tonn. I så fall er den høyere enn Kuwaits antatte oljereserve på 13 milliarder tonn. Kanskje er det kinesiske anslaget i høyeste laget. Lederne i Beijing hevder at rikdommene uansett tilhører dem. Havet byr også på fisk i ufattelige mengder. På toppen av det hele går de travleste skipsrutene i verden i de omstridte farvannene.

Noen av øygruppene i Sør-Kinahavet er omtalt i nesten to tusen år gammel kinesisk litteratur. Dette, samt funn av eldgamle kinesiske potteskår på noen av øyene, danner grunnlaget for Kinas krav på eierskap til det store havet. «Vi har et historisk krav på disse områdene,» lyder omkvedet i Beijing. Og historien skal man ikke tukle med, i hvert fall ikke så lenge den synes å være til Kinas fordel.

Lenge fikk de små, ubebodde øyene i Sør-Kinahavet ligge i fred. Ingen brydde seg om dem. Men de siste tiårene er de blitt svært så omsvermet. «Alle» vil plante sine flagg der. Et første varsel om at den gamle tid var forbi, fikk verden i 1974. Da barket kinesisk og vietnamesisk marine sammen ved Paraceløyene. Det kortvarige, men intense sjøslaget endte med kinesisk seier og 53 vietnamesiske falne. Kina oppga sine egne tap til 18 mann. Mens dette skjedde, utkjempet nordvietnameserne Vietnamkrigens siste akt. Etterpå var forbitrelsen stor i Hanoi.

På dagens offisielle kinesiske kart går Folkerepublikkens Kinas sjøgrense helt opp i fjæresteinene til land som Filippinene, Brunei og Malaysia. Alle protesterer, men vegrer seg for å sette hardt mot hardt. Det er heller ikke veien å gå. I stedet krever de at Kina skal etterleve den såkalte «Code of Conduct» som partene ble enige om for ett år siden. Det vil si at tvistemål skal løses med fredelige midler. En mulighet er å overlate territorialstriden til Den internasjonale havrettsdomstolen i Hamburg. Men det vil ikke Kina, som hevder at landets «hellige grenser» ikke er gjenstand for diskusjon.

Kanskje havretten ikke er på Kinas side?

Denne uken samles medlemmene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN til møte i Phnom Penh i Kambodsja. Øverst på dagsorden står den spente situasjonen i Sør-Kinahavet. Sjansene for at møtet skal ende i ingenting, er stor. Imens øker ubehaget over Kinas adferd i flere asiatiske land. Vietnam og Filippinene er bare to eksempler. Alle er klar over at Kina vil vokse seg enda sterkere i årene som kommer. Derfor er det så viktig å avklare eierforholdene i Sør-Kinahavet ved forhandlingsbordet. Og jo tidligere, desto bedre.

Opp gjennom tidene har kineserne betraktet landet sitt som Midtens rike. Det var det største og fineste av alle. Nabolandene var ikke annet enn vasaller som pliktet å anerkjenne Kinas keiser som sin herre og mester. Ennå virker det som om «Midtens rike-tenkningen» har sine talsmenn i Beijing. Når den mikses med den ufeilbarlighet som de kinesiske kommunistene gjør krav på, blir resultatet giftig. Derfor er ikke Kina bare i konflikt med sine naboer, men med land i alle verdensdeler, ofte på grunnlag av fillesaker.

«En revolusjon er ikke et teselskap», sa formann Mao. «Den kan ikke være så forfinet, dannet og høflig.» Kanskje er det på tide å gjøre revolusjonens neste fase til nettopp det, et teselskap, der samtalen, dannelsen og kompromisset får stå i sentrum.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.