Lederne i den Islamske Republikken har aldri hatt tro på sosial og politisk frihet for kvinner, og har derfor hele tiden lagt kjelker i veien for disses tilstedeværelse i det offentlige rom i landet.
De eneste «fordelene» iranske kvinner har hatt av den Islamske Revolusjonen har vært påtvingelse av stilling som husmødre, hijab-tvang, oppsigelse fra kontorjobber i det offentlige, påtvingelse av et liv i polygami – som igjen har blitt mer populært –, og overgang til et liv som andresorterings-borgere i sitt eget land.
På tross av at den Islamske Republikken har skaffet til veie mer utdannelse og flere jobbmuligheter for kvinner, er kvinnesynet lederne for dette regimet har fortsatt det at kvinnens oppgave er hjem og barn.
Dette tradisjonelle kvinnesynet går på tvers av regimets påskudd om at det står for «kvinners rettigheter», og iranske kvinners forventninger til disse rettighetene.
De som legger an føringene i regimet ønsker seg at kvinnene hovedsakelig holder seg hjemme og passer familiesaker, i stedet for å ta del i samfunnet forøvrig. Denne kulturforankrede holdningen stammer fra det faktum at Irans islamske ledere mener at kvinner er i stand til å friste mennene med sin «sataniske tiltrekningskraft», en kraft som bryter ned familiers – og hele samfunnets– grunnlag. Dette er kjønnsdiskriminering, hvor de blir betraktet som sexobjekter – akkurat det den Islamske Republikkens ledere i årtier har beskyldt vestlig kultur for, bare for å rettferdiggjøre sitt eget trange kvinnesyn.
I tråd med denne reaksjonære og diskriminerende holdningen er iranske universiteter og kursene der delt i to mellom mannlige og kvinnelige studenter, offentlige kontorer har mannlige og kvinnelige avdelinger som tar seg av hvert sitt kjønn, kvinner er forbudt på stadioner, offentlig transport har separate seter for menn og kvinner, og det finnes også mange andre foreldede delinger og diskrimineringer mellom borgerne.
Regimet er ikke interessert i å høre iranske kvinners opprop mot alle disse diskrimineringene.
Kronen på det reaksjonære urettferdighetsverket mot iranske kvinner er hijab-tvangen som ble innført fra regimets dag én.
Å tvinge kvinnene i et samfunn til alltid å bære hijab er å ta fra dem deres grunnleggende menneskerettighet til å selv bestemme hva de ønsker å ta på seg – et problem som ikke finnes for ledere og borgere i moderne og demokratiske samfunn.
Likevel har denne tilsynelatende ubetydelige saken vært sentrum for tretti års opphisset offentlig krangel og ufred, hvor det offentlige kontinuerlig angriper kvinnerettighetsforkjempere og tvinger igjennom sine undertrykkende holdninger mot hijab-motstandere.
Dagens moderne og demokratiske land rundt om i verden har ikke noe imot at hver og én bestemmer hvilke klær han vil ta på seg; dette er en personlig avgjørelse. Så når en regjering finner ut at de må ta disse valgene for folket, viser det bare hvor despotisk og reaksjonært styret i det landet faktisk er.
I tilfellet med Iran bør vi merke oss at før regimet i den Islamske Republikken kom til makten i 1979 var alle iranske kvinner, muslimske eller ikke, fullstendig fri til å velge om de skulle bære hijab, og det var aldri noe sosialt problem. Vi bør også tenke på at brorparten av de hundretusenvis av iranske kvinnene som bor i iranske grupperinger utenfor landet, aldri bærer hijab.
Det iranske regimet har aldri spurt de iranske kvinnene i landet om de ønsker å bære hijab eller ikke; de har –i tråd med sitt diktatoriske styresett– bare ganske enkelt bestemt at det er hijab-tvang, og at ingen skal være imot denne tvangen.
Regimet i den Islamske Republikken har i årevis kritisert den vestlige kulturens «diskriminerende kvinnesyn» og «dens syn på kvinner som sexobjekter».
Men det er i den vestlige verden de mest radikale kvinnefrigjørende lovene finnes, lover som gir kvinner rettigheter og beskyttelse mot vold i hjemmet, kjønnsdiskriminering og skjevt kvinnesyn. Ingen av disse lovene finnes derimot i den Islamske Republikken, hvor kvinner er forsvarsløse og annenrangs borgere av landet.
Selv om iranske kvinner har bevist at de er i stand til å ta høyere utdanning, har regimets arbeidslovgivning alltid stengt dem ute fra likestilt deltakelse i jobbmarkedet. Faktisk har en nylig endring i reglene drevet mange offentlige tjenestekvinner bort fra stillingene deres og tilbake til hjemmet, hvor de arbeider deltid samtidig som de tar seg av familien, noe som legger økt ansvar og arbeidsbyrde på dem, mens de på samme tid nektes mange av sine menneskerettigheter.
Ingen kan glemme de enorme ofrene våre søstre og mødre led i den uønskede krigen med Irak på åttitallet, men hvilken kompensasjon har vårt lands lederne gitt dem for deres vitale bidrag i konflikten? Mer undertrykkelse.
Aldri vil den Islamske Republikkens regimes overgrep mot våre kvinner bli glemt, mange av dem skutt av regimets eksekusjonspelotonger, fengslet, torturert, voldtatt og undertrykt for å ha vært motstandere av dets kvinnefiendtlige holdninger.
Alle har vi hørt om navn som Neda Agha Soltan, Taraneh Mousavi, Shabnam Madadi og mange flere unge og fremsynte iranere, og hvordan disse har blitt myrdet, torturert i hjel eller fengslet av regimet når de har gjort krav på menneskerettighetene sine.
Regimets sadistiske og barbariske torturister har pådratt seg det iranske folkets evige hat ved å voldta og torturere tusenvis av våre kvinner opp gjennom de mange årene dette tyranniske styret har sittet ved makten i landet vårt.
Den yngre generasjonen iranere har hørt navn på heltemodige kvinner somNasrin Sotoudeh, hvis eneste «forbrytelse» var hennes opptreden som uavhengig advokat for politiske fanger.
I dag er iranske kvinner i alle aldre selve frontfigurene i vårt folks kamp for demokrati og menneskerettigheter, og er de kraftigste motstandere mot regimet.
Martyrene i demokrati-bevegelsen i Iran, som Sohrab Arabi, er barn av modige mødre som har lært dem opp til å bli menneskerettighetsforkjempere. Det å fostre opp slike frihetsforkjempere i et tyrann-styrt, lukket samfunn er en umulig oppgave som de modige kvinnene i Iran har mestret på tross av at de har alt mot seg.
Vi øyner dagen alle borgere av et fritt Iran, menn og kvinner, muslimer, religiøse eller ateister, vil leve side om side i fred og fremgang, hvor ingen urettmessig fordømmes på kjønns-, rase-, farge- eller trosgrunnlag. På den dagen, som ikke er langt unna, vil våre menn ha lært å respektere iranske kvinner som likestilte borgere av landet.
Rådet for et demokratisk Iran