Nobelprisen i 1991 ga Aung San Suu Kyi en global talerstol. Denne talerstolen er fortsatt hennes mektigste maktmiddel.
10. desember 1991 satt Aung San Suu Kyi ensom i huset sitt langs University Road i Yangon og hørte på BBCs radiosending fra Oslo. Hun var i husarrest. Den 18 år gamle sønnen Alexander Aris sto på talerstolen i Oslo rådhus og tok imot Nobels fredspris på hennes vegne.
I morgen går Suu Kyi selv på talerstolen for å takke for prisen, nesten 21 år senere. Det er ikke bare et symbolsk ladet øyeblikk. For Suu Kyi er taler som denne også realpolitikk. Hennes status som vår tids Nelson Mandela er hennes fremste pressmiddel i den sårbare og komplekse politiske prosessen hun nå har trådt inn i, i sitt eget hjemland.
Aung San Suu Kyi var allerede i ferd med å bli et kjent navn da hun fikk fredsprisen i 1991. Hun hadde fått Sakharovprisen og Raftoprisen, og størrelser som Desmund Tutu og Václav Havel hadde talt hennes sak. Men det var nobelprisen som løftet henne fram for hele verden som en som «symboliserer det vi søker og mobiliserer det beste i oss», som Francis Sejersted sa i sin nobeltale.
Prisen kom også på et tidspunkt da militærjuntaen i Myanmar (Burma) gjorde alt for å få verden til å glemme kvinnen som året før hadde ledet sitt parti NLD til en knusende seier i landets første frie valg på nesten 30 år. Øverste general Saw Maung tok etter sigende tildelingen som en personlig ydmykelse, og kom seg aldri. Han fikk et sammenbrudd på golfbanen to måneder senere, og ble tvunget til å pensjonere seg to måneder etter det igjen. Slik kan prisen ha banet vei for general Than Shwe, skriver Peter Popham i Suu Kyi-biografien «The lady and the peacock». I så fall hadde prisen en negativ effekt på kort sikt: Than Shwe var en brutal diktator. Det var først da han forsvant, og dagens president Thein Sein kom til makten, at reformprosessen begynte.
Reformene kom ovenfra, men hadde neppe skjedd uten flere tiårs vedvarende og ikkevoldelig press nedenfra. Og dette presset hadde neppe vært så effektivt uten Aung San Suu Kyis symbolske og moralske lederskap. Da det så som mørkest ut på sent 90- og tidlig 2000-tall, sa mange myanmarkjennere at Suu Kyi var en døende politisk kraft - en stjerne i Vesten uten gjennomslag hjemme. Det siste årets utvikling viser hvor feil dette var.
Jeg merket det selv da jeg var i Myanmar for å dekke suppleringsvalget 1. april. Aung San Suu Kyi betydde alt for de aller fleste jeg snakket med. Tilliten til hennes dømmekraft var total. Atmosfæren i det fattige landsbydistriktet hvor hun selv stilte til valg var hinsides euforisk på valgdagen. Denne posisjonen er det ikke først og fremst nobelprisen som har skaffet henne. Det er hennes posisjon som datteren til landsfaderen Aung San. Og hennes stoiske utholdenhet, personlige offer og klare moralske lederskap gjennom 24 år, 15 av dem i husarrest.
Hun har betalt en høy personlig pris for dette: Hun valgte å bli i husarrest istedenfor å dra til Storbritannia til sin døende mann i 1999, fordi hun visste hun ikke ville slippe tilbake om hun dro fra landet. Hun måtte oppgi kontakten med sine to sønner. Men nobelprisen og statusen har gitt henne beskyttelse. Mens så godt som alle hennes nærmeste kolleger har vært gjennom lange fengselsopphold og tortur, har militærjuntaen stort sett ikke turt å røre henne selv. Selv om hun var nær ved å bli drept i 2003, trolig etter direkte ordre fra Than Shwe.
Nå sitter Than Shwes generalkollega Thein Sein som president, mens Aung San Suu Kyi er på europaturné. Denne posisjonen er krevende, for henne og for landet. Forventningene er enorme. Mulighetene til formell politisk påvirkning er minimale. Suu Kyi leder en delegasjon som har sju prosent av setene i nasjonalforsamlingen. Det er nesten tre år igjen til det som forhåpentligvis blir første fulle demokratiske valg siden 1990.
I mellomtiden må Suu Kyi bruke sin posisjon som symbolsk og moralsk leder til å hjelpe sitt folk som best hun kan. Hennes velsignelse var avgjørende for å lette sanksjonene mot Myanmar. Under et økonomisk forum i Thailand for et par uker siden og hos ILO i Sveits i går tok hun til orde for flere utenlandske investeringer i Myanmar. I Oslo i dag opprettes et «Aung San Suu Kyi World Freedom Fund», etter initiativ fra en ung, norsk gründer, med startkapital på én million dollar fra en svensk lotteristiftelse - som skal gå til utdanning av unge burmesere. Til uka drar hun blant annet til Irland for å møte Bono.
Dette er noen eksempler på Suu Kyis kraft som global ambassadør og pengeinnsamler. I den rollen har hun stort gjennomslag. Hvor effektiv hun vil være som lovgiver og politisk operatør overfor en gruppe generaler som fortsatt sitter med overtaket, vet vi ennå ikke.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.