Om to dager kommer Aung San Suu Kyi til Norge. Budskapet vil være at ingenting vil komme av seg selv i Myanmar.
Store menn har etterlatt seg store ord. Dikteren William Somerset Maugham er et godt eksempel. Da han gikk i land i Rangoon (nå Yangon) i 1929, festet han blikket på verdens høyeste pagode: «Shwedagon reiste seg strålende, blinkende med sitt gull, som et plutselig håp i sjelens mørke dyp ...» Helligdommen strakte seg hundre meter til værs og skinte av gull fra topp til tå.
Ennå står den der. Hver dag kretser tusenvis av mennesker rundt den, og flere skal det bli. Da jeg besøkte Myanmar (Burma) for halvannet år siden, var flyet fra Bangkok til Yangon halvfullt. Endelig fremme ble jeg minnet om at det var forbudt å omtale Aung San Suu Kyi ved navn. Da jeg vendte tilbake i februar i år, var flyet fullt, og fredsprisvinnerens navn var på alles lepper. Fra små og store T-skjorter smilte hun til verden, og bilder av henne hang overalt.
Sjelden er en politiker blitt møtt med større forventninger. På noen av bildene jeg så, var Suu Kyis hode omgitt av aura og stråler. Noen jeg snakket med, lot til å tro at hun snart ville befri dem fra alle pinsler og plager. Sjansene for at de vil bli skuffet, er overmåte store.
Myanmars vei til den lyse framtid er ingen rett autostrada. De siste dagene har tusenvis av arbeidstakere streiket rundt om i landet. Når dette skrives, marsjerer tusen rasende gullgravere mot hovedstaden Naypyidaw. I den vestlige delstaten Rakhine har muslimer og buddhister gått i strupene på hverandre og utløst en serie brannstiftelser og drap. President Thein Sein har svart med å erklære unntakstilstand i delstaten og sendt militære styrker til de voldsherjede områdene.
Som man kunne vente, har regimets løfter om demokrati åpnet en Pandoras eske med ukjent innhold. Fra alle kanter fremmes politiske krav til det sittende regimet. Mange vil ha fortgang i demokratiseringen, andre rir sine egne høyst spesielle kjepphester. Den økende uroen kan til dels forklares med at Myanmar er et lappeteppe av etniske motsetninger. Religiøse og sosiale konflikter gjør ikke situasjonen mindre farlig. Blir de mange og store nok, kan regimet la seg friste til å reversere den lovende utviklingen.
For Aung San Suu Kyi er stillingen ganske enkelt frustrerende. Hun har folket bak seg, men kan lite gjøre, bortsett fra å vente på sin tur. Reformene som presidenten innledet i fjor, skal - hvis alt går bra - munne ut i et demokratisk valgt styre. Det kan først skje etter valget i 2015. Valgene som ble holdt tidligere i år, var kun suppleringsvalg. At Suu Kyis parti erobret nesten alle mandatene, endret ikke maktbalansen i nasjonalforsamlingen, der regimet har solid flertall.
Som opposisjonsleder akter Aung San Suu Kyi å spille en ansvarlig rolle, slik hun alltid har gjort. Hun ønsker nye innrømmelser fra regimet og er opptatt av at regjeringen satser på utjevning og sosiale reformer. Det som bekymrer henne mest, er den høye arbeidsledigheten, særlig blant de unge. Under sitt besøk i Thailand nylig omtalte hun den som en tidsinnstilt bombe. Myanmar har nesten seksti millioner innbyggere. Hvert år skal én million ungdommer skaffes jobb. Unnlater regjeringen å handle, kan bomben smelle.
Massive utenlandske investeringer kan lindre noe av nøden og sette flere i arbeid. I så fall må regjeringen vite hva den gjør. I sin innsiktsfulle bok «The River of Lost Footsteps» skriver Thant Myint-U (barnebarn av FNs tidligere generalsekretær U Thant) om hvordan britene plyndret Myanmar i mer enn hundre år. Nå sitter potensielle investorer i kø på presidentens forværelse. Men har de Myanmars beste i tankene? Er de bare ute etter teakskogene, mineralene og gassforekomstene, eller har de et genuint ønske om å hjelpe et fattig folk?
Om få dager kommer Aung San Suu Kyi til Norge. Under sine mange år i husarrest viste hun seg som en ukuelig optimist. Rettferdigheten ville seire til slutt. Den siste tida, som fri, har hun vist den andre siden av seg selv. Flere av talene hun har holdt, har hatt en dyster, advarende undertone. Budskapet er kort og godt dette: Ingenting vil komme av seg selv. Alle må bidra og legge godviljen til. Først da kan Shwedagon, «blinkende med sitt gull», uttrykke noe mer enn et håp.
Internasjonalen
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.