Forholdet mellom USA og Pakistan er så dårlig som det kan få blitt. Det betyr ikke at forholdet er over.
Drapet på Osama bin Laden vil produsere mange heltehistorier fra USA framover. Stjerneregissøren Kathryn Bigelows film kommer før jul. Og nylig kom CNN-journalist Peter Bergens bok «Manhunt», som skildrer raidet og forhistorien med nye innsidedetaljer. også den spennende som en hollywoodthriller.
Én scene fra boka blir trolig sentral i filmen: Torsdag 28. april 2011 samlet Barack Obama sine nærmeste utenrikspolitiske rådgivere i Det hvite hus for å ta den endelige avgjørelsen: Skulle Obama gi ordren om å angripe huset i Abbottabad? Etter en to timer lang diskusjon, ba Obama alle si sin endelige mening: Ja eller nei.
De to mest erfarne utenrikspolitikerne rundt bordet sa begge nei. Forsvarsminister Robert Gates fordi han fryktet et kommandoraid kunne bli en militær katastrofe som i Iran i 1979 og Somalia i 2003. Visepresident Joe Biden fordi han fryktet en politisk katastrofe i forholdet til USAs viktigste allierte i kampen mot terror: Pakistan.
Obama tok sin avgjørelse neste morgen. Han lyttet ikke til sine mest erfarne rådgivere. Men et drøyt år etter raidet mot Abbottabad er det verdt å dvele ved Joe Bidens innsigelser, selv om Biden ikke står igjen som en helt når eposene skrives og filmes. Obama ble presidenten som fikk has på bin Laden. Men er også blitt presidenten som tapte Pakistan. Svaret på hva som får størst konsekvenser for USAs vedvarende krigføring mot islamistiske terrorister, er ikke gitt.
Det som virker ganske gitt, er at Joe Biden fikk rett i sin analyse. Forholdet mellom USA og Pakistan har så godt som kollapset de siste månedene. Det begynte ikke med drapet på bin Laden. I januar i fjor drepte en amerikansk CIA-agent to sivile pakistanere på åpen gate i Lahore. Så kom raidet mot Abbottabad. Det utløste en intens debatt i Pakistan. Ikke så mye om hvordan bin Laden kunne bo uforstyrret et par kilometer unna landets fremste militærakademi. Men om hvordan USA tok seg til rette ved å angripe bin Laden på pakistansk territorium.
Forholdet ble bare verre da USAs daværende militære stabssjef, Mike Mullen, møtte i en åpen høring i den amerikanske kongressen 22. september. Han sa rett ut det amerikanske medier lenge hadde skrevet med henvisning til lukkede kilder: At Haqqani-nettverket, som USA mener har stått bak de to siste geriljaangrepene mot Kabul, ved flere anledninger har operert som pakistansk etterretnings «forlengede arm». Med andre ord: At pakistansk etterretning langt på vei har erklært krig mot USA.
Så ble det krig for alvor 26. november. Amerikanske fly angrep det de trodde var opprørere på pakistansk side av grensa mot Afghanistan. Det viste seg å være en pakistansk militærpost. 26 pakistanske soldater ble drept.
Siden har all tillit vært borte fra begge sider. Pakistan nekter NATO å bruke sin viktigste forsyningskanal inn i Afghanistan. Amerikanske militære er kastet ut av basen de brukte som plattform for droneangrep i Pakistan. USA har stanset hundrevis av millioner dollar i bistand til Pakistan. Og før ble den pakistanske legen som uvitende ble del av CIAs plan for å ta bin Laden, dømt til 33 års fengsel for landsforræderi.
«Ødeleggelsen av forholdet er dyp og varig», sier en europeisk diplomat i Pakistan til Le Mondes Frédéric Bobin. Bobins konklusjon (i en analyse med tittelen «skilsmissen») er at alliansen mellom USA og Pakistan allerede er over og at dette vil endre både kampen mot terror og maktspillet i regionen.
Tapet av Pakistan er alvorlig for USA på flere plan: Forsyningsrutene til Afghanistan er det mest håndfaste. Viktigere er det at de aller fleste ekstremistene USA har vært ute etter siden 11. september 2001, bor i Pakistan. Dronekrigen mot disse har tilsynelatende vært effektiv på kort sikt. Spørsmålet er hva som skjer på lang sikt. Dronekrigen skaper nye antipatier og potensielle fiender og blir ikke virkelig effektiv så lenge Pakistan fortsetter sin mer eller mindre skjulte støtte til disse gruppene.
Frédéric Bobin varsler skilsmisse. Men alliansen mellom USA og Pakistan har aldri vært et reelt partnerskap. Under den kalde krigen kjøpte USA seg støtte til kampen mot Sovjet i Afghanistan. Siden 2001 har USA kjøpt seg støtte til kampen mot al-Qaida. USA har alltid behandlet Pakistan som en kontraktør. Pakistan har alltid drevet et dobbeltspill overfor USA.
Denne snevre og skjøre alliansen forsvinner neppe helt så lenge begge parter har en interesse av den. Men den blir heller ikke bedre så lenge ikke begge parter begynner å legge mer i hva det vil si å være allierte. Slik argumenterer analytikeren Shehzad Qazi i en fersk artikkel i tidsskriftet World Affairs Journal. Han mener USA er nødt til å engasjere seg i en bredere front i Pakistan for å kunne lykkes med kampen mot ekstremisme på lang sikt: Hjelpe pakistanerne med å skaffe seg et bedre statsapparat, et bredere økonomisk fundament, et mer solid sivilt samfunn.
Det høres ut som en god tanke. Men det høres også ut som samme type nasjonsbygging som Obama har gitt opp i Afghanistan. Det er vanskelig å se hvordan forholdet mellom USA og Pakistan kan bli verre enn det er. Men det er lite som tyder på at det blir veldig mye bedre med det første heller.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.