Iran er i ferd med å utvikle sitt eget halal-internett i frykten for det uunngåelige - en persisk vår.
Den islamske republikken er i en myk krig, bedre kjent som «soft war». Iranske soldater befinner seg ikke på den tradisjonelle slagmarken som martyrer, men foran PC-en på jakt etter nettsider fylt av «vestlig dekadense» og virus fra fiendene.
Som våpen i denne krigføringen ønsker regimet i Iran å lage sitt eget nasjonale internett. Blottet for uislamsk kultur og nyheter som ikke tjener interessene til den islamske republikken. Selv om det fremdeles er høyst usikkert om regimet besitter den nødvendige teknologien for å gjennomføre planene, er det urovekkende ut fra et ytringsfrihetsperspektiv.
Ryktene om et nasjonalt nettverk, også kalt «halal-internett», har versert i Iran siden i fjor, men ble først bekreftet av kommunikasjonsminister Reza Taghipour i april. Det har også kommet kraftige reguleringer på internettbruken det siste året. Internettkafeer har fått påbud om å installere sikkerhetskameraer. Det er innført krav om ID og rapporteringer av brukernes digitale fotspor. I tillegg meldes det om lav hastighet og stadig flere blokkerte nettsider.
Selv innad i regimet murres det over treig internettilgang og sensur. Flere politikere i nasjonalforsamlingen har uttrykt frustrasjon over å ikke kunne bruke Gmail. Ikke engang Irans øverste leder, ayatolla Ali Khamenei slipper unna sensuren i landet.
Da han skulle sende ut en fatwa - en juridisk erklæring - for å minne iranere på at det er ulovlig å bruke antifilter, et system for å hindre blokkering av nettsider, ble han ironisk nok selv sensurert fordi fatwaen innhold ordet «antifilter».
I det omdiskuterte valget i 2009 der president Mahmoud Ahmadinejad ble gjenvalgt, tok flere reformvennlige iranere i bruk sosiale medier som Facebook og Twitter, nettsider som er blokkert i Iran, for å mobilisere støtte. Jeg var selv til stede under valget, og opplevde hvor effektivt iranske myndigheter stengte av hele telenettverket etter den første demonstrasjonen mot valgresultatet.
Det er lite trolig at Iran vil kunne klare å blokkere internettilgangen i 2012, men at de kan gjøre det i perioder med uro, er ikke utenkelig. Under opprøret i Kairos gater valgte Mubarak-regimet å stenge internett for å hindre kontakt mellom egyptere på sosiale medier.
I kjølvannet av den arabiske våren, har man fått en påminnelse om hvor viktig internett er i land der det ikke er en selvfølge å få snakke fritt. «Folkens, jeg skal til Tahrir-plassen», skrev egyptiske Asmaa Mahfouz på Facebook, og satte med denne ene setningen i gang et opprør mot den nå avsatte presidenten Hosni Mubarak. I Tunisia bidro bloggeren Lina Ben Mhenni til å starte jasminrevolusjonen som til slutt styrtet president Zine el-Abidine Ben Ali.
Irans planer om et nasjonalt internett må ses i sammenheng med det arabiske opprøret. Rundt 70 prosent av befolkningen i Iran er under 30 år, og er født etter den islamske revolusjonen. Det kan ta tiår å få til en politisk endring, men det vil skje. Det nye nett-gjerdet forteller alt om manglende støtte: Hvis Khamenei hadde følt at han hadde hele folket bak seg, ville han ikke planlagt et eget sensurert internett.
Frykten for påvirkning utenfra er absolutt berettiget. Fra 2009 til 2011 infiserte den ødeleggende dataormen Stuxnet systemene til Irans atomindustri. Ifølge The New York Times og flere eksperter sto USA og Israel bak sabotasjen.
Irans nye intranett er utvilsomt et ledd i forsvaret mot en ny Stuxnet. Men først og fremst er det et tegn på frykt for de millioner av unge iranere som ønsker regimeendring, og som bruker internett som våpen i den kampen.
Myndighetene sier at det nasjonale internettet kun skal fungere side om side med det ordinære nettet. Men mange er skeptiske til om regimet i det hele tatt kan realisere planene om et nasjonalt nettverk. «Iran er ikke i stand til å lage sitt eget internett, det er bare prat. De mangler den nødvendige kunnskapen og verktøyene», sier «Amir» som er utdannet dataingeniør, til Dagsavisen.
I Teherans gater spøker folk om det nasjonale internettet, og om hva som vil publiseres der. En vill gjetning er kvinner i den heldekkende islamske drakten chador, og menn uten slips. Mange trekker paralleller til den årlige sommerkampanjen fra moralpolitiet, der regimet strammer til i en periode, og slipper taket i det neste.
Stadig strengere sanksjoner er med på å isolere iranere fra omverdenen. Et nasjonalt internett vil forsterke følelsen av «oss og dem». Men Khamenei kjemper en tapt kamp mot sitt eget folk.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.