Til tross for økonomisk og sosial framgang koker det under overflaten i Kina.
Dramaet i Kina rundt «Kamerat Bo Xilai» forteller om en maktkamp foran partikongressen som mangler sidestykke siden kulturrevolusjonen. Her er alle ingredienser på plass: En mektig partisjef, sønn av en av kommunistpartiets «Åtte Eldre» og medlem av Politbyrået, blir suspendert på grunn av maktmisbruk, anklager om korrupsjon og mistanke om medvirkning til drap på den britiske familievennen Neil Heywood den 15. november i fjor.
Bo Xilai ledet kommunistpartiets avdeling i Chongqing i den sørvestlige delen av Kina, der han skaffet seg en solid politisk base gjennom populære tiltak som kamp mot organisert kriminalitet, økte bevilgninger til sosiale formål og en økonomisk vekst på over ti prosent årlig. Inn i dette økonomiske og sosialt progressive mønster vevet han sin egen «røde kultur» med avspilling av revolusjonære sanger og dyrking av Kulturrevolusjonens gamle idealer.
Bo var regnet som småprins i det nasjonale kommunistpartiet. Veien lå åpen til medlemskap i det ni mann sterke Politbyrået.
Men han hadde sine fiender som så på ham både med misunnelse og frykt for de åpenbart populistiske trekk ved Bos politiske virksomhet. Han lå til venstre i partiet, og uttrykte skepsis mot de økende sosiale forskjeller i kjølvannet av den sterkt markedsorienterte økonomiske politikken.
Men Bo røpet seg også ved en ekstravagant familiær livsstil, der sønnen kjørte rundt i Ferrari og kona ledet an i den lokale forretningsverden.
Snøballen begynte å rulle ved Heywoods død i fjor høst. Heywood var nært knyttet til familien som mellommann i forretninger der utenlandske investorer tilbød sine tjenester. Heywood var også gift med en kinesisk kvinne. På ett eller annet tidspunkt har det skåret seg mellom Heywood og Bos kone Bogu Kailai. 15. november ble Heywood funnet død, etter en påstått alkoholforgiftning. Men den britiske statsborgeren var kjent for sitt måtehold med alkohol, grensende til avhold, og mistanken om mord ble ikke svekket av at Bogu hadde beordret øyeblikkelig kremasjon.
I sin tur har åpenbart Chongqins politimester Wang Lijun begynt å bli nærgående i sine oppdagelser, så nærgående at det begynte å bli hett rundt ham i Bo-familiens politiske revir. Men Wang begikk også en alvorlig politisk tabbe da han søkte tilflukt - av alle steder - i det amerikanske generalkonsultatet i Chengdu, hovedstaden i Sechuan-provinsen. Wang måtte forlate konsulatet etter kort tid, og sitter i husarrest for det som i det kinesiske kommunistpartiets vokabular kalles «en alvorlig politisk hendelse».
Skandalen ruller stadig videre med nye, nesten daglige avsløringer. Men det skjer ikke som tidligere trolig ville ha skjedd; en summarisk og rask rettsprosess med tilsvarende summariske henrettelser. Faktisk skrives og tales det i noe nær åpenhet om Bo-skandalen. Kommunistpartiet ytrer seg med skrytende stolthet om oppgjøret: «Ingen borger står over loven. Ikke under noen omstendighet står partimedlemmer over loven.»
Ja, mon det? Bo-skandalen overskygger det faktum at kinesiske myndigheter de siste 15 månedene har skjerpet både overvåking og tiltak mot dissidenter og opposisjonelle. Kilder i Beijing med intim kjennskap til indre forhold forteller at den arabiske våren, med folkelige opprør i land etter land, har utløst en paranoid aktivitet hos kinesiske myndigheter på vakt mot enhver som kan tenkes å utfordre kommunistpartiets maktmonopol.
Samtidig benytter myndighetene kriminelle bøller til å skremme eller hindre internasjonale medier i å dekke både opposisjonelle og myndighetenes behandling av dem.
Tidligere voktet uniformert personell de mer delikate deler av folkerepublikkens demokratiske avvik. Nå kan myndighetene trekke på skuldrene dersom et reporterteam fra BBC eller CNN angripes av det en korrespondent på sitt morsmål betegner som «thugs and goons». Vedkommende har selv vært utsatt for bøllene, men myndighetene fraskriver seg ethvert ansvar og enhver viten om hvem disse er. Metoden er ikke ukjent i historien.
Både Bo-skandalen, og den skjerpede kampen mot tendenser til organisert opposisjon, forteller om et nervøst og utrygt regime som kjemper innbitt for å bevare kontrollen og maktmonopolet. Til tross for økonomisk og sosial framgang koker det under overflaten. Når kommunistpartiet samles til Nasjonalkongressen senere i år, vil den viktigste oppgaven bestå i å holde alle utfordringer til makten nede og under kontroll.
Bjørn Hansen er tidligere mangeårig medarbeider i Arbeiderbladet og NRK, og nå fast spaltist i Dagsavisen.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.