USAs strategiske hovedmål er å sikre sin internasjonale lederposisjon. Afghanistan-engasjementet i sin nåværende form er et hinder for at USA skal nå dette målet.

Det er en grunnleggende motsetning mellom USAs globale strategiske interesser og det omfattende landmilitære engasjementet i Afghanistan. Dette gjør det ytterst vanskelig å nå de ønskede mål i Afghanistan, og innebærer at den militære nedtrapping som skal begynne i juli bør ende i en raskere avvikling enn planlagt.

Å sikre sin internasjonale lederposisjon er USAs strategiske hovedmål. For å oppnå dette må USA framfor alt klare å håndtere den økende utfordringen fra Kina. To forhold er overmåte viktig i denne sammenheng. For det første at det eksisterer en regionalt fundert maktbalanse i Asia, og for det andre at USA har et tilstrekkelig sjømilitært nærvær i de asiatiske havområdene. Den første komponenten forutsetter at USA har et nettverk av nære forbindelser med land som India, Japan, Sør-Korea, Indonesia og Australia. Dette fordi USA ikke lenger er i stand til å balansere Kina på egen hånd. Tilstrekkelig sjømilitær tilstedeværelse er en forutsetning for at de ulike regionale aktørene skal ha den nødvendige tillit til at USA både vil og kan stå ved sine sikkerhetspolitiske forpliktelser i Asia. Samtidig er sjømilitær maktprojisering også nødvendig for at USA skal kunne bekle rollen som stabilisator i den relativt skjøre sikkerhetspolitiske orden som preger situasjonen i Asia.

Blant de nevnte asiatiske balansemaktene er India en nøkkelstat for USA. Både gjennom sine ressurser og sin geografiske beliggenhet er India den mest sentrale regionale motvekt mot kinesisk dominans. Ut fra et maktpolitisk perspektiv har India og USA en grunnleggende fellesinteresse i å demme opp for eventuell kinesisk ekspansjon. Helt siden Bush-perioden har USA i tråd med dette strategiske resonnement satset sterkt på å utvikle en stadig tettere forbindelse til India, noe som kom klart til uttrykk gjennom den vekt president Obama la på sitt besøk i India i høst. Denne amerikanske strategiske prioriteringen av India fører imidlertid til en grunnleggende uro hos Pakistan der trusselen fra India alltid har vært det styrende premiss for landets sikkerhetspolitikk. Det er derfor ikke til å unngå at tilnærmingen mellom USA og India utgjør en viktig faktor når det gjelder Pakistans vilje til å etterkomme de amerikanske ønsker om aktiv assistanse i håndteringen av situasjonen i Afghanistan. Og siden de viktigste opprørsgruppene i Afghanistan i stor grad opererer ut fra baser i Pakistan, er betydelige pakistanske bidrag en avgjørende forutsetning for at USA og NATO skal lykkes i Afghanistan.

Ut fra en totalvurdering av situasjonen, og ut fra hva som best tjener landets nasjonale interesser, mangler imidlertid Pakistan et tilstrekkelig motiv for helhjertet medvirkning til en løsning i Afghanistan som er i tråd med USAs mål. Dette fordi et USA-vennlig regime i Afghanistan også oppfattes å føre til økt indisk innflytelse i landet. Det amerikanske engasjementet i Afghanistan og avhengigheten av Pakistan gjør det imidlertid samtidig opportunt for Pakistan å utnytte situasjonen til å oppnå store amerikanske økonomiske og militære hjelpeprogrammer. Sett under ett er det derfor blitt skapt en situasjon der Pakistan ser seg tjent med å sitte på gjerdet og holde krigen i gang, eller i det minst ikke bidra til noen varig politisk løsning etter det mønster som USA foretrekker. En halvhjertet innsats mot terrorgrupperingene som opererer på pakistansk territorium blir derfor en logisk løsning. Men dermed svikter en av hovedforutsetningene for langsiktig amerikansk politisk måloppnåelse i Afghanistan. Og dette da som en direkte følge av en konflikt mellom USAs storpolitisk viktige allianse med India og USAs behov for pakistansk assistanse i terrorbekjempelsen.

Terrorutfordringens dominerende plass på den amerikanske utenrikspolitiske dagsorden har ført USA inn i store landmilitære engasjementer i Gulf-området og Sentral-Asia. Slike operasjoner har historisk sett ofte hatt negative konsekvenser for USA. Mens Irak-operasjonen nå avvikles er innsatsen i Afghanistan blitt trappet opp slik at man nå har 100.000 soldater i landet. Alt dette har medført enorm ressursbruk på den landmilitære komponenten i det amerikanske forsvaret, og en relativ svekkelse av USAs marine. Dette skjer samtidig som Kina for alvor har startet oppbyggingen av sine sjøstridskrefter. Den økonomiske situasjonen i USA gjør at forsvarsbudsjettet vil bli redusert i årene som kommer. Dette fører til økt kamp om ressursene, og betyr at et fortsatt stort landmilitært engasjement i Afghanistan vil bli en stadig større belastning for det amerikanske forsvaret. Og ikke minst vil Afghanistan-operasjonen gjøre det enda vanskeligere for USA å foreta den nødvendige satsingen på marinen.

Afghanistan-engasjementet i sin nåværende form utgjør derfor et hinder for oppnåelsen av USAs strategiske mål. Siden USA i økende grad blir nødt til å vektlegge de strategiske prioriteringene, bør Obama påskynde den militære nedtrappingen i Afghanistan. For jo lenger den omfattende militære tilstedeværelsen varer jo vanskeligere blir det for USA å håndtere utfordringen fra Kina og bevare den internasjonale lederposisjon. Ting tyder på at denne problemstillingen har begynt å influere på den amerikanske administrasjonens vurdering av Afghanistan-politikken. Forsvarsminister Gates’ uttalelse om at framtidige forsvarsministre som foreslår nye store landmilitære operasjoner i Asia, Midtøsten og Afrika burde få «sitt hode undersøkt», kan vanskelig tolkes annerledes. Fra før vet vi at deler av administrasjonen med visepresident Biden i spissen har vært motstandere av den militære opptrapping som ble vedtatt i 2009. Trekk ved debatten tilsier dessuten at håndteringen av terrorproblemet nå vil bli knyttet nærmere opp mot oppnåelsen av de overordnede amerikanske mål, og at utfordringen i økende grad vil bli møtt med bruk av andre virkemidler enn store bakkestyrker og nasjonsbygging. Men det gjenstår likevel å se om Obama evner å endre en Afghanistan-politikk som framstår som et strategisk feilgrep.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.