Løslatelsen av Aung San Suu Kyi gir alene dessverre liten grunn til optimisme for det burmesiske folk. Burmas tragedie forblir et av verdenssamfunnets store dilemmaer høsten 2010. Likevel kan de siste ukenes begivenheter styrke håpet om en løsning.

TRAGEDIEN

Den nå 65 år gamle Aung San Suu Kyi er i ferd med å bli vår tids Nelson Mandela. Som Mandela på tidlig 1980-tall er Suu Kyi i dag representanten for et undertrykt folk som kues med vold og misbruk av militærmakt, men som likevel rakrygget fastholder demokrati og ikke-voldelige midler som den eneste farbare vei. Som Mandela tidlig på 1980-tallet anerkjennes og beundres Suu Kyi i dag av et nesten samlet verdenssamfunn, og hun har fortsatt også en sterk stilling blant brede befolkningslag i eget land. Men som Mandela har Suu Kyi altså i en årrekke vært holdt innesperret og isolert, av et udemokratisk og menneskefiendtlig regime som i det lengste forsøker å ignorere både smerteskrikene fra egen befolkning og stadig mer kritiske reaksjoner ute i verden.

Selv om rasediskriminering satt i system plasserte 1980-tallets Sør-Afrika i en særstilling, er det lett å argumentere for at det sittende SPDC-regimet i Burma er enda mer udemokratisk og enda mer menneskefiendtlig enn apartheidregimet i Sør-Afrika noen gang var. Forrige ukes ”valg” ble som ventet en ren farse og en ny hån av befolkningen, i et land som i 50 år har vært styrt av ulike former for militærdiktatur. Omverdenen vet fortsatt faretruende lite om hva som skjer i en militærstat hvor innbyggerne er underlagt streng sensur, og kan risikere mange år i fengsel bare for å snakke med utlendinger. Tallrike anklager om at regjeringshæren foretar nedbrenninger og regelrette massakrer av landsbyer, er for eksempel ikke blitt etterforsket. All erfaring fra andre lukkede og voldelige diktaturer gir da grunn til å frykte at man her bare ser toppen av isfjellet.

Man vet likevel mer enn nok til å kunne fastslå at SPDC-regimet er ansvarlig for svært omfattende og grove brudd på menneskerettighetene. Burmas historie fra de siste tiårene er en blodig historie om vilkårlige fengslinger, drap, tortur, tvangsarbeid og tallrike andre brudd på menneskerettighetene fra militærregimets side. Burma er et land med over 50 millioner innbyggere og store naturressurser, som grunnet tiår med politisk vanstyre ligger i det absolutte bunnsjiktet på omtrent alle lister mennesker i 2010 ikke ønsker at deres land skal ligge i bunnsjiktet av. Med unntak av egne sykehus og skoler forbeholdt de militære lederne og deres familier, ligger helsevesenet så vel som utdanningsvesenet i ruiner. Og regjeringens hardhendte konfrontasjonslinje mot Burmas mange etniske minoriteter, har ført til vedvarende sammenstøt med paramilitære grupper fra ulike regioner. Flyktningproblemet er i forlengelsen av dette formidabelt og fortsatt voksende. Summerer man internt fordrevne i Burma og burmesiske flyktninger i andre land snakker man nå om flere millioner menneskeskjebner – tross regimets bruk av landminer og annen terror mot flyktninger.

Situasjonen i Burma er kort sagt fortsatt en stor tragedie. Det er et åpent spørsmål om det har skjedd noen forbedring de siste årene. Her må det tas forbehold for at så godt som alle tall er usikre i Burma. Men samtidig som verdenskjente Suu Kyi nå løslates, har Burma etter nye arrestasjonsbølger rettet mot mindre kjente demokratiforkjempere nå minst 2200 politiske fanger. Det er nesten dobbelt så mange som hva man hadde for ti år siden. Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 blir i den situasjonen neppe mer av et vendepunkt for burmeserne, enn hva tidligere løslatelser av henne har blitt. Suu Kyi har gått ut og inn av husarrest i over 20 år nå. Og hun har også i periodene utenfor husarrest blitt underlagt så strenge restriksjoner, at hun ikke har hatt noen mulighet til å utøve rollen som leder for den demokratiske opposisjonen.

DILEMMAET

Burma anno 2010 er blitt et både oppsiktsvekkende og deprimerende unntak fra hovedregelen om militærregimets begrensede levetid i vår tidsalder. Historisk er det nærliggende å trekke paralleller til det Spania som general Francisco Franco styrte med jernhånd fra 1939 og til han døde av alderdom og Parkinson i 1975. Franco avviste under den spanske borgerkrigens blodige avslutning alle andre fredsvilkår enn betingelseløs kapitulasjon, og avviste gjennom sine senere 36 år som diktator alle kompromiss og konsesjoner til den demokratiske opposisjonen. Han hadde alt for mye blod på hendene til å kunne basere seg på å overleve uten eneveldig makt i landet. ”Francos metode” for å beholde eneveldig makt var hard og enkel: Han satt i ro i sin hovedstad uten å angripe noen andre land, unngikk å provosere den dominerende stormakten i regionen, og strammet den militære jernhånden så hardt rundt innbyggerne i eget land at noe opprør aldri der kunne organiseres. Det er skremmende at Francos metode fikk fungere i et så stort vesteuropeisk land som Spania helt til 1975. Men det er enda mer skremmende at den fortsatt får fungere i et så stort land som Burma i 2010.

Det er et stort spørsmål hva som skjer i Burma den dagen militærregimets leder, general Than Shwe, ikke lenger står der. Den dagen behøver ikke å være langt unna: Than Shwe er 77 år gammel, og lider trolig både av diabetes og kreft. Men man kan bare håpe på at utviklingen i Burma etter ham vil bli slik den ble i Spania etter Franco. En maktoverføring til en eller flere yngre generaler innenfor regimet synes foreløpig mer sannsynlig enn overgang til demokrati. SPDCs Burma har sammenlignet med Francos Spania hele tiden vært mer av et oligarki styrt av en gruppe, med mindre avhengighet av en person. Og regimets forbrytelser er så tallrike og så alvorlige, at mange andre generaler enn Than Shwe har mye å frykte hvis de løsner opp på sitt jerngrep om land og folk.

Burma anno 2010 representerer etter dette et stort dilemma for verdenssamfunnet for øvrig. Det er en stadig mer utbredt oppfatning at diktatur i vår tid skal bekjempes gjennom demokrati og dialog. Men regimet i Burma har tydelig demonstrert at de ikke vil ha noe demokrati i eget land, og viser ingen interesse for reell dialog med verdenssamfunnets representanter. Håpet om at SPDC-regimet bare det får tid, fred og ressurser selv vil gjennomføre forbedringer, har gjennom mer enn 20 år vist seg ubegrunnet. SPDC synes fortsatt villig til å ta imot støtte fra utlandet bare forutsatt at det styrende sjiktet av offiserer og deres familier kan beholde kontrollen over midlene, og bare forutsatt at det ikke stilles krav om menneskerettigheter for resten av befolkningen. SPDC synes tilsvarende interessert i møter med representanter for verdenssamfunnet bare når det kan styrke deres egen prestisje – og viser selv da svært liten vilje til å lytte.

Igjen står verdenssamfunnet da med det store dilemmaet mellom å se på at mange millioner mennesker år etter år undertrykkes med voldelig militærmakt, og selv å ty til voldelig militærmakt for å endre situasjonen. Hadde målet var å hjelpe en stor og hardt undertrykket sivilbefolkning, kunne George W. Bushs USA vel så gjerne angrepet Burma som Afghanistan og Irak. Men Bushs motiver var den gang andre, og å angripe Burma etter miseren i Afghanistan og Irak synes helt uaktuelt for Barack Obamas USA så vel som andre stormakter. Deres økonomiske og politiske interesse av Burma er liten, og en ny krig i Asia vil både være en økonomisk katastrofe og vekke sterke reaksjoner i resten av verdensdelen. En militær aksjon i FN-regi er slik det ser ut noe ingen vil foreslå, og som hvis det ble foreslått ville blitt blokkert av Kina.

LØSNINGEN

Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 gir likevel grunn til økt fremtidshåp, fordi den klart illustrerer at militærregimet i Burma ikke er uten interesse for hva alle i omverdenen synes. Regimet frykter fremfor alt en situasjon hvor reaksjoner både internt i Asia og i andre verdensdeler, undergraver støtten regimet er avhengig av fra sine asiatiske naboland. Burma har en svak økonomi og en dårlig utdannet befolkning, noe som gjør landet avhengig av å importere varer og kapital så vel som teknisk kompetanse. Men til forskjell fra det Sør-Afrika som fengslet Mandela, får det Burma som satte Suu Kyi i husarrest foreløpig nødvendige leveranser fra sine naboland. Dette gjør at økonomiske sanksjoner og andre straffetiltak fra vesten alene her har mindre effekt. Der står saken – og der sitter SPDC trygt ved makten. Vel og merke så lenge deres maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene ikke blir så iøynefallende og så plagsomme for Asia for øvrig, at nøkkellandene der også vender seg mot dem.

Den mulige løsningen for en bedring av situasjonen i Burma, ligger etter dette dels i den vestlige verden, og dels i Asia. Det forutsetter ikke noen endret grunnholdning fra vesten, i den forstand at så godt som alle land her lenge har vært sterkt kritiske til regimet i Burma. Men det forutsetter nok at opinion, parlamentarikere og regjeringer i vesten gir kampen for det burmesiske folkets menneskerettigheter og menneskeverd økt prioritet. Skal det være håp om bedring må deres sak kjøres frem ikke bare overfor regimet i Burma, men også overfor Kina og andre asiatiske land med større interesse av et godt forhold til vesten. Det gir seg selv at representanter for FN og verdenssamfunnet for øvrig også i fremtiden må være åpne for nye signaler fra regimet i Burma, særlig fra yngre og mer moderate militære ledere som er mindre låst av sitt ansvar for fortidens forbrytelser. Men tiden for dialog med militærregimet i Burma uten klare krav om bedring av situasjonen der, bør nå være over.

Fremtiden til både militærregimet og demokratiforkjemperne i Burma, avgjøres i likhet med stadig flere andre viktige saker nå trolig til syvende og sist i Kina. I så måte var tildelingen av Nobels fredspris for 2010 et spennende og potensielt viktig nytt trekk, også i det store spillet om fremtiden til det burmesiske folk. Kjenner makthaverne i Beijing seg presset nok, kan en endret holdning til Burma bli et viktig forhandlingskort. Kommer en større demokratisering i Kina, vil den trolig rive grunnen bort også under militærdiktaturet i Burma. Og blir presset mot regimet i Kina sterkt nok, kan demokratiet nå Rangoon før det når Beijing. Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo kan i denne situasjonen vise seg å få større betydning for utviklingen også i Burma, enn hva løslatelsen av Aung San Suu Kyi får. Men det forutsetter i tilfelle at den følges aktivt opp i de kommende årene – av befolkningen i Norge og andre demokratiske land med mulighet til å påvirke.