Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Hans Olav Lahlum
Innlegg: 18
Kommentarer: 2

Burma i november 2010: Tragedien, dilemmaet og løsningen

- 3142 visninger Innlegg

Løslatelsen av Aung San Suu Kyi gir alene dessverre liten grunn til optimisme for det burmesiske folk. Burmas tragedie forblir et av verdenssamfunnets store dilemmaer høsten 2010. Likevel kan de siste ukenes begivenheter styrke håpet om en løsning.

TRAGEDIEN

Den nå 65 år gamle Aung San Suu Kyi er i ferd med å bli vår tids Nelson Mandela. Som Mandela på tidlig 1980-tall er Suu Kyi i dag representanten for et undertrykt folk som kues med vold og misbruk av militærmakt, men som likevel rakrygget fastholder demokrati og ikke-voldelige midler som den eneste farbare vei. Som Mandela tidlig på 1980-tallet anerkjennes og beundres Suu Kyi i dag av et nesten samlet verdenssamfunn, og hun har fortsatt også en sterk stilling blant brede befolkningslag i eget land. Men som Mandela har Suu Kyi altså i en årrekke vært holdt innesperret og isolert, av et udemokratisk og menneskefiendtlig regime som i det lengste forsøker å ignorere både smerteskrikene fra egen befolkning og stadig mer kritiske reaksjoner ute i verden.

Selv om rasediskriminering satt i system plasserte 1980-tallets Sør-Afrika i en særstilling, er det lett å argumentere for at det sittende SPDC-regimet i Burma er enda mer udemokratisk og enda mer menneskefiendtlig enn apartheidregimet i Sør-Afrika noen gang var. Forrige ukes ”valg” ble som ventet en ren farse og en ny hån av befolkningen, i et land som i 50 år har vært styrt av ulike former for militærdiktatur. Omverdenen vet fortsatt faretruende lite om hva som skjer i en militærstat hvor innbyggerne er underlagt streng sensur, og kan risikere mange år i fengsel bare for å snakke med utlendinger. Tallrike anklager om at regjeringshæren foretar nedbrenninger og regelrette massakrer av landsbyer, er for eksempel ikke blitt etterforsket. All erfaring fra andre lukkede og voldelige diktaturer gir da grunn til å frykte at man her bare ser toppen av isfjellet.

Man vet likevel mer enn nok til å kunne fastslå at SPDC-regimet er ansvarlig for svært omfattende og grove brudd på menneskerettighetene. Burmas historie fra de siste tiårene er en blodig historie om vilkårlige fengslinger, drap, tortur, tvangsarbeid og tallrike andre brudd på menneskerettighetene fra militærregimets side. Burma er et land med over 50 millioner innbyggere og store naturressurser, som grunnet tiår med politisk vanstyre ligger i det absolutte bunnsjiktet på omtrent alle lister mennesker i 2010 ikke ønsker at deres land skal ligge i bunnsjiktet av. Med unntak av egne sykehus og skoler forbeholdt de militære lederne og deres familier, ligger helsevesenet så vel som utdanningsvesenet i ruiner. Og regjeringens hardhendte konfrontasjonslinje mot Burmas mange etniske minoriteter, har ført til vedvarende sammenstøt med paramilitære grupper fra ulike regioner. Flyktningproblemet er i forlengelsen av dette formidabelt og fortsatt voksende. Summerer man internt fordrevne i Burma og burmesiske flyktninger i andre land snakker man nå om flere millioner menneskeskjebner – tross regimets bruk av landminer og annen terror mot flyktninger.

Situasjonen i Burma er kort sagt fortsatt en stor tragedie. Det er et åpent spørsmål om det har skjedd noen forbedring de siste årene. Her må det tas forbehold for at så godt som alle tall er usikre i Burma. Men samtidig som verdenskjente Suu Kyi nå løslates, har Burma etter nye arrestasjonsbølger rettet mot mindre kjente demokratiforkjempere nå minst 2200 politiske fanger. Det er nesten dobbelt så mange som hva man hadde for ti år siden. Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 blir i den situasjonen neppe mer av et vendepunkt for burmeserne, enn hva tidligere løslatelser av henne har blitt. Suu Kyi har gått ut og inn av husarrest i over 20 år nå. Og hun har også i periodene utenfor husarrest blitt underlagt så strenge restriksjoner, at hun ikke har hatt noen mulighet til å utøve rollen som leder for den demokratiske opposisjonen.

DILEMMAET

Burma anno 2010 er blitt et både oppsiktsvekkende og deprimerende unntak fra hovedregelen om militærregimets begrensede levetid i vår tidsalder. Historisk er det nærliggende å trekke paralleller til det Spania som general Francisco Franco styrte med jernhånd fra 1939 og til han døde av alderdom og Parkinson i 1975. Franco avviste under den spanske borgerkrigens blodige avslutning alle andre fredsvilkår enn betingelseløs kapitulasjon, og avviste gjennom sine senere 36 år som diktator alle kompromiss og konsesjoner til den demokratiske opposisjonen. Han hadde alt for mye blod på hendene til å kunne basere seg på å overleve uten eneveldig makt i landet. ”Francos metode” for å beholde eneveldig makt var hard og enkel: Han satt i ro i sin hovedstad uten å angripe noen andre land, unngikk å provosere den dominerende stormakten i regionen, og strammet den militære jernhånden så hardt rundt innbyggerne i eget land at noe opprør aldri der kunne organiseres. Det er skremmende at Francos metode fikk fungere i et så stort vesteuropeisk land som Spania helt til 1975. Men det er enda mer skremmende at den fortsatt får fungere i et så stort land som Burma i 2010.

Det er et stort spørsmål hva som skjer i Burma den dagen militærregimets leder, general Than Shwe, ikke lenger står der. Den dagen behøver ikke å være langt unna: Than Shwe er 77 år gammel, og lider trolig både av diabetes og kreft. Men man kan bare håpe på at utviklingen i Burma etter ham vil bli slik den ble i Spania etter Franco. En maktoverføring til en eller flere yngre generaler innenfor regimet synes foreløpig mer sannsynlig enn overgang til demokrati. SPDCs Burma har sammenlignet med Francos Spania hele tiden vært mer av et oligarki styrt av en gruppe, med mindre avhengighet av en person. Og regimets forbrytelser er så tallrike og så alvorlige, at mange andre generaler enn Than Shwe har mye å frykte hvis de løsner opp på sitt jerngrep om land og folk.

Burma anno 2010 representerer etter dette et stort dilemma for verdenssamfunnet for øvrig. Det er en stadig mer utbredt oppfatning at diktatur i vår tid skal bekjempes gjennom demokrati og dialog. Men regimet i Burma har tydelig demonstrert at de ikke vil ha noe demokrati i eget land, og viser ingen interesse for reell dialog med verdenssamfunnets representanter. Håpet om at SPDC-regimet bare det får tid, fred og ressurser selv vil gjennomføre forbedringer, har gjennom mer enn 20 år vist seg ubegrunnet. SPDC synes fortsatt villig til å ta imot støtte fra utlandet bare forutsatt at det styrende sjiktet av offiserer og deres familier kan beholde kontrollen over midlene, og bare forutsatt at det ikke stilles krav om menneskerettigheter for resten av befolkningen. SPDC synes tilsvarende interessert i møter med representanter for verdenssamfunnet bare når det kan styrke deres egen prestisje – og viser selv da svært liten vilje til å lytte.

Igjen står verdenssamfunnet da med det store dilemmaet mellom å se på at mange millioner mennesker år etter år undertrykkes med voldelig militærmakt, og selv å ty til voldelig militærmakt for å endre situasjonen. Hadde målet var å hjelpe en stor og hardt undertrykket sivilbefolkning, kunne George W. Bushs USA vel så gjerne angrepet Burma som Afghanistan og Irak. Men Bushs motiver var den gang andre, og å angripe Burma etter miseren i Afghanistan og Irak synes helt uaktuelt for Barack Obamas USA så vel som andre stormakter. Deres økonomiske og politiske interesse av Burma er liten, og en ny krig i Asia vil både være en økonomisk katastrofe og vekke sterke reaksjoner i resten av verdensdelen. En militær aksjon i FN-regi er slik det ser ut noe ingen vil foreslå, og som hvis det ble foreslått ville blitt blokkert av Kina.

LØSNINGEN

Løslatelsen av Suu Kyi 13. november 2010 gir likevel grunn til økt fremtidshåp, fordi den klart illustrerer at militærregimet i Burma ikke er uten interesse for hva alle i omverdenen synes. Regimet frykter fremfor alt en situasjon hvor reaksjoner både internt i Asia og i andre verdensdeler, undergraver støtten regimet er avhengig av fra sine asiatiske naboland. Burma har en svak økonomi og en dårlig utdannet befolkning, noe som gjør landet avhengig av å importere varer og kapital så vel som teknisk kompetanse. Men til forskjell fra det Sør-Afrika som fengslet Mandela, får det Burma som satte Suu Kyi i husarrest foreløpig nødvendige leveranser fra sine naboland. Dette gjør at økonomiske sanksjoner og andre straffetiltak fra vesten alene her har mindre effekt. Der står saken – og der sitter SPDC trygt ved makten. Vel og merke så lenge deres maktmisbruk og brudd på menneskerettighetene ikke blir så iøynefallende og så plagsomme for Asia for øvrig, at nøkkellandene der også vender seg mot dem.

Den mulige løsningen for en bedring av situasjonen i Burma, ligger etter dette dels i den vestlige verden, og dels i Asia. Det forutsetter ikke noen endret grunnholdning fra vesten, i den forstand at så godt som alle land her lenge har vært sterkt kritiske til regimet i Burma. Men det forutsetter nok at opinion, parlamentarikere og regjeringer i vesten gir kampen for det burmesiske folkets menneskerettigheter og menneskeverd økt prioritet. Skal det være håp om bedring må deres sak kjøres frem ikke bare overfor regimet i Burma, men også overfor Kina og andre asiatiske land med større interesse av et godt forhold til vesten. Det gir seg selv at representanter for FN og verdenssamfunnet for øvrig også i fremtiden må være åpne for nye signaler fra regimet i Burma, særlig fra yngre og mer moderate militære ledere som er mindre låst av sitt ansvar for fortidens forbrytelser. Men tiden for dialog med militærregimet i Burma uten klare krav om bedring av situasjonen der, bør nå være over.

Fremtiden til både militærregimet og demokratiforkjemperne i Burma, avgjøres i likhet med stadig flere andre viktige saker nå trolig til syvende og sist i Kina. I så måte var tildelingen av Nobels fredspris for 2010 et spennende og potensielt viktig nytt trekk, også i det store spillet om fremtiden til det burmesiske folk. Kjenner makthaverne i Beijing seg presset nok, kan en endret holdning til Burma bli et viktig forhandlingskort. Kommer en større demokratisering i Kina, vil den trolig rive grunnen bort også under militærdiktaturet i Burma. Og blir presset mot regimet i Kina sterkt nok, kan demokratiet nå Rangoon før det når Beijing. Nobelpristildelingen til Liu Xiaobo kan i denne situasjonen vise seg å få større betydning for utviklingen også i Burma, enn hva løslatelsen av Aung San Suu Kyi får. Men det forutsetter i tilfelle at den følges aktivt opp i de kommende årene – av befolkningen i Norge og andre demokratiske land med mulighet til å påvirke.

Astri Hole Fredriksen
Innlegg:
Kommentarer: 2

Kina og Burma

Kommentar #1

Kjære Hans Olav Lahlum

Jeg vet ikke med hvilke kvalifikationer du har påtatt deg å skrive om den aktuelle situasjonen i Burma, men kanskje burde du ha lest på leksene dine en gang til. Dine analyser, spesielt den under overskriften ” Løsningen”, bygger ihvertfall ikke på noen inngående kjennskap til de faktiske forhold. Det er absolutt ingen presedens for å tro at vesten kan presse kineserne til å føre en annen politikk enn den som i makthavernes øjne tjener Kinas interesser. Det er først og fremst i Kinas interesse at deres naboland er noenlunde politisk og sosialt stabile, - ugress har det med ellers med å spre seg under gjerdet til naboen, og de har nok uro med deres egne minoriteter. Derfor vil de støtte ethvert regime, demokratisk eller ikke, som kan garantere denne stabiliteten. De kunne kanskje ha ønsket at militærregjeringen i Burma hadde opptrådd med litt større finesse og med bedre sans for egen PR (noe som kineserne selv er blitt veldig dygtige til), men det aller viktigste er at militæret i Burma i de siste 20 år har vært istand til å sikre våpenhvile med de viktigste etniske militser langs den kinesiske grense. Dette har igjen muliggjort en omfattende økonomisk handel over grensen, som begge sider, men nok mest kineserne, har fordel av. Ifølge den nye grunnloven er det meningen at disse militsene skal transformere seg til en slags grensepatrulje under den burmesisk hær, ihvertfall på papiret. Det er de naturlig nok ikke så veldig fornøyde med, og derfor er det litt sabelrasling for tiden, men Kina skal nok hjelpe til med å holde dem på plass hvis det kommer til noe mere alvorlig.

Dette er situasjonen. Å framføre at Nobels Fredspris har betydning for innføring av demokrati i Kina (og Burma) lyder ikke bare hamrende naivt. Det er også dessverre et nytt eksempel på den selvforståelse noen nordmenn har om deres lands politiske relevans ute i verden.

Heidi Stakset
Innlegg: 49
Kommentarer: 3592

Fakta og håp

Kommentar #2

Astri Hole Fredriksen,

En sak kan ses fra flere sider, og du har hovedfokus på Kinas og Burmas grep om den politiske "stabilitet" som muligjør handel over grensene. Det er ditt "faktiske" ståsted.

Ser du ikke betydningen av det som nå skjer, med Nobels fredspris og løslatelse av Aung San Suu Kyi? Hun er viktig for det burmesiske folk som ethvert håp er for historiens faktiske tragedie. Ved å undervurdere hennes virke og vestens kontakt med de politiske fangene, bidrar du til å opprettholde fokus på herskerne som nettopp bekjemper frihet og demokrati. Da måtte de gi fra seg makten og dele. Vestens kontinuerlige blikkfang, skaper et sterkt "ubehag" i de respektive landene som blant annet gir seg utslag i umodne "straffereaksjoner".

Ps. Jeg har absolutt ingen kvalifikasjoner som du , men jeg har en fri tanke.

Kjell Davidsen
Innlegg: 75
Kommentarer: 931

Heidi Stakset

Kommentar #3

Ser du ikke forskjellen på Burma og Kina med over en milliard mennesker og holde styr på kontra Norge med ca 5. millioner mennesker? Kina har en kultur hele den vestlige verden kan missunne Kina fordi Kina vil bevare sin egenart og kultur i motsetning til den vestlige verden! men Kina prøver ikke å presse denne kulturen på andre lan selv om de selv mener alle skulle hatt denne kulturen.

Norge har vært heldig og fått mulighet til å dele ut Nobels fredspris. men dette tror jeg ikke Norge med sin nåværende agenda hadde blitt til del i 2010! av Nobel. Norge har vært heldig som fant Olje og Gass ellers hadde folk gjort opprør i Norge for lengst?

Det verste Norge nå kunne gjøre var å provosere Kineserne med denne fredsprisen, nå som Kina allerede er på vei til å gi folk mer frihet også ytrings frihet. Dette må en forstå utfra Kinas stormende utvikling, som igjen vil gi kineserne større frihet! Norge hadde muligheten med dialog når handelavtalen var i havn!

Aung San Suu Kyi var og er et politisk ikon som rettmessig har vunnet et demokratisk valg! der flertallet i befolkningen støttet henne! Men det kan ettervært vise seg at det er kun et lite mindretall som er enig i fredsprisvinnerens fremgangsmåte i Kina og hva da?

Norge har ingen ting å klappe seg på brystet over, Det kan mange merke hvis en blir alvorlig syk også spesiet utenfor EØS land der de som betaler 2,3% mer til folketrygden utland, kan bli ruinert hvis de må opereres OSV. Dette er det de gode politikerne i Norge, som bestemmer hvert år! Norge har det verste narkotikaproblemet i verden, Norge er et iskaldt land også menneskelig å bo i! Du merker det veldig godt hvis du reiser i et land i Øst Asia OSV.

Norske politikere gjør Norge mer og mer upopulært i de store økonomiene i ASIA. Unntaket er de land Norske politikere øser ut bistandsmidler til som tilhører det norske folk OSV.

Det er selvfølgelig en grunn for at politikerforakten i Norge er økende. En kan bare nevne gullpensjonen, og de byråkrater som har fått doblet sin lønn på ca 2. år

Del dette innlegget: