Barack Obama er uten tvil en av de intellektuelt skarpeste presidenter som USA har hatt.
Hans grunnanalyse av USAs plass i verdenspolitikken bygger da også på en subtil forståelse av landets styrke og svakheter, og hvordan USA kan utnytte de nye internasjonale referanserammer til egen fordel. Hovedstrukturen i Obamas utenrikspolitikk er således grunnleggende riktig. Og selv om det kan reises fundamental tvil vedrørende realismen i hans innenrikspolitiske omstillingsprosjekt, der føderalregjering utgjør kjernen, representerer det et gjennomtenkt og sammenhengende alternativ.
Intellektuell begavelse er imidlertid ingen garanti for å lykkes som president. Å oppnå det forutsetter politisk klokskap, og ikke minst at man utviser godt beslutningsmessig håndverk. Dette krever i sin tur at man evner å involvere folk på en positiv måte i gjennomføringen av egen politikk. Her dreier det seg ikke bare om egne medarbeidere men hele det politiske miljøet i Washington. Flest mulig må få eierskap til beslutningene, og politiske motstandere må gis følelsen av å bli respektert og hørt på.
En vellykket president må således ikke bare lede, men være genuint interessert i kontakten med mennesker og av å høre på andres synspunkter. Intellektuell innsikt i andres argumenter er med andre ord ikke nok. Det var disse politisk-sosiale egenskapene som mer enn noe annet bidro til at Bill Clinton ble en vellykket president til tross for de problemene som var knyttet til hans person. Og det er nettopp mangelen på disse egenskapene som kan gjøre Obama til en mislykket president, selv om neppe noen president har startet ut med større allmenn velvilje enn ham.
Det har nemlig etter hvert avtegnet seg et mønster i Obamas lederstil, et mønster av en president som trives ualminnelig godt i sin selvvalgte ensomhet. Gjennom bl.a. Bob Woodwards bok Obamas Wars, David Sangers bok Confront and Conceal og Scott Wilsons artikkel Obama, the loner president ser vi en president som i viktige politiske spørsmål er sin egenhendige rådgiver og beslutningstaker, enten det dreier seg om strykeopptrappingen i Afghanistan eller utvelgelsen av antatte terrorister som skal likvideres med droner. Enkelte antyder at man må helt tilbake til Richard Nixon for å finne en president som er like avsondret fra sine egne medarbeidere som tilfellet er med Obama.
Vi ser også en president som mistrives med ”small talk”, og som nærmest synes å mene at det ligger under hans intellektuelle verdighet å drive lobbyvirksomhet for sine egne forslag. Til og med når det gjaldt helsereformen som han selv anså som sin viktigste politiske sak delegerte han beslutningsprosessen til sine partifeller i Kongressen. Kort fortalt så liker Obama seg i sitt eget selskap med sin preferanse for analyser og utformingen av politiske konsepter, mens han har en form for aversjon mot alle de små kjedelige operative grep som må tas i Washington-systemet for å få konseptene omsatt i konkrete vedtak. En mangel på tålmodighet med den politiske prosessen som for øvrig også preget han som senator.
Obamas alenegang, kombinert med akademisk arroganse, har gjort forholdet til hans partifeller ganske anstrengt, samtidig som det har fyret ytterligere opp under en allerede sterk høyreideologisk dreining i det republikanske partiet. I stedet for å trekke folk med seg har Obama på dette viset forsterket den politiske stillingskrigen i Washington. Men mangelen på sosial fingerfølelse har også skadet implementeringen av utenrikspolitikken. Eksempelvis har Obama gjort sin Syria-politikk avhengig av dialogen med Russland. Dette forutsetter et rimelig godt foretningsmessig forhold til Putin. Men gjennom å nøle med å gratulere Putin med hans valgseier bidro Obama til å forsure dette personlige forholdet nettopp når han trenger det som mest.
Det hjelper med andre ord ikke å være en fremragende politisk analytiker og konseptbygger hvis man verken trives i, eller evner å fylle, rollen som ”chief executive” Mye tyder på at dette er Obamas avgjørende svakhet som president.
Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.