Det er ikke lett å være en fallende supermakt. Men å stikke hodet i sanden er ingen løsning.

NEW YORK (Dagsavisen): Når valgkampen for alvor ruller inn over amerikanske TV-skjermer, vil USAs president Barack Obama og hans republikanske motstander Mitt Romney etter alt å dømme debattere på falske premisser. Begge nekter å innse at USAs rolle som verdens eneste supermakt er i ferd med å bli historie.

Republikanernes presidentkandidat Mitt Romney lover å få USA og amerikanerne tilbake der landet hører hjemme: På toppen, selvsagt. Tittelen på Romneys bok fra 2010 sier det meste: «No Apology. The Case for American Greatness», på norsk noe sånt som «Ingen unnskyldning. Grunnen til Amerikas storhet». Argumenter om en verden i endring og en kinesisk økonomi som om få år vil være større enn den amerikanske økonomien biter ikke på republikanernes presidentkandidat.

Men også sittende president Barack Obama tviholder på et verdensbilde der USA holder på rollen som verdens eneste supermakt i overskuelig framtid. Obama er diplomatisk og samarbeidsvillig og er i langt større grad enn sin forgjenger åpen for forslag utenfra. Men heller ikke han vil snakke om USAs avtakende makt. Noe overraskende lener han seg på argumentene til Mitt Romneys utenrikspolitiske rådgiver Robert Kagan, som lenge har ment at alt snakket om USAs fall som supermakt er tant og fjas.

I artikkelen «Not Fade Away: The Myth of American Decline» tar Robert Kagan til motmæle mot pessimistene som mener USA må tilpasse seg et nytt verdensbilde, en verden med flere maktsentre. Ifølge Kagan kan USA forbli verdens mektigste land så lenge landets innbyggere og ledere bestemmer seg for det.

Det er forståelig at en sittende president helst vil unngå å snakke om landets avtakende maktposisjon. Det er lite rom for nyanser i en valgkamp som domineres av TV-reklamer og slagord. Obama angripes allerede fra høyre for å styre USA mot bunnen. Edward Luce, kommentator i Financial Times og forfatter av boken «A nation of brats» (En nasjon av drittunger) anklager både Barack Obama og Mitt Romney for å innta en «intellektuell strutseposisjon» ved å stikke hodet i sanden og benekte det åpenbare.

Edward Luce har tallene på sin side. Fra 2000 til 2012 har USAs andel av verdensøkonomien falt fra 25 prosent til 20,6. Amerikanske forbrukere er fortsatt viktige, men ikke lenger de eneste som holder verdensøkonomien i gang. Det er lenge til noen kan matche USA militært, men det er ikke lenger en utopi. I fjor økte Kina militærbudsjettet sitt med 11 prosent. At USAs relative makt blir mindre, gir for så vidt ingen grunn til bekymring, snarere tvert imot. At fattige land som Kina, India og Brasil vokser og hjelper millioner av mennesker ut av fattigdom er bra for alle. USAs virkelige problem er på hjemmebane, og også her stikker landets ledere hodet i sanden.

I arbeidet med boka har Edward Luce reist på kryss og tvers i USA, som en moderne Alexis de Tocqueville. Men der franske Tocqueville for knappe 200 år siden lot seg overraske, fascinere og forføre av amerikanernes joviale egalitære holdning, har Luce møtt et samfunn på full fart bort fra likhetstanken. Han har reist i et land der 93 prosent av den økonomiske veksten siden 2009 har gått til de 3 prosent rikeste, mens gjennomsnittslønninger har gått ned. Der de som tjener millioner av dollar på en handel på Wall Street føler de fortjener det, mens amerikanske studenter tynges av milliardlån de ikke kan betale.

Luce har snakket og intervjuet, lært og forhørt seg. Han er ikke overbevist om at USA vil komme godt ut av det. Folk er uengasjerte og selvtilfredse, sier Luce i en kommentar til Foreign Policy. Han forstår dem på et vis. De fleste ville vært selvtilfredse etter å ha hatt posisjonen som verdens sterkeste og rikeste supermakt så lenge, sier han. Dessuten har USA vært gjennom tøffe tak før, og de har alltid klart seg. Denne gangen er det annerledes, mener Luce. USA har fortsatt enorme menneskelige og økonomiske ressurser. Men hvis landets politikere og intellektuelle nekter å innse at verden er i endring, blir det vanskelig, om ikke umulig, å finne noen løsning.

I sin siste bok tegner Robert Kagan et dystert bilde av en verden uten et demokratisk og mektig USA i førersetet. Er du sikker på at du vil bo i en slik verden, spør han. Det spiller ingen rolle om du sier ja eller nei. Både Kagan, Obama, du og jeg blir nødt til å tilpasse oss endringene som allerede er i full gang.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.