Det er mye snakk om USAs svekkede maktposisjon.
Selv om landets økonomiske situasjon er alt annet enn lys er det likevel ikke sviktende grunnressurser som utgjør den største trussel mot USAs internasjonale lederposisjon. Problemet består derimot i det man best kan betegne som en politisk beslutningskrise.
Man makter simpelthen ikke å fatte helt nødvendige vedtak om slike ting som en omfattende pensjonsreform og et annet skattesystem. Og klarer man ikke å gjøre noe med de enorme budsjettunderskuddene vil USA etter hvert bli så tynget av gjeld at landets politiske handlefrihet blir stadig mer redusert. En slik utvikling er uforenlig med fortsatt supermaktsstatus.
Årsaken til beslutningskrisen er å finne i et alvorlig og voksende misforhold mellom et kompromissavhengig politisk system og partipolitisk polarisering. Hvis ikke dette misforholdet reduseres er det kun snakk om tid før USA ikke lenger er den dominerende makt i verdenspolitikken, med de store konsekvenser dette vil ha for internasjonal stabilitet. Klarer man imidlertid, som i tidligere perioder, å tømre sammen brede politiske fellesløsninger, har USA alle muligheter til å beholde sin posisjon og hindre at man blir maktpolitisk utkonkurrert av Kina. Den viktigste strid om amerikansk utenrikspolitikk dreier seg derfor om innenrikspolitikken. Mye tyder på at presidentvalget og det som skjer i dets kjølvann vil være helt avgjørende for hvilken vei dette tipper. USA står med andre ord ved en maktpolitisk skillevei, noe som avtroppende sjef i Verdensbanken, Robert Zoellick poengterte i et CNN-intervju sist søndag.
Den økte partipolitiske polariseringen skyldes mange forhold, og noen er av en så dyptgripende art at det kan reises berettiget tvil om de kan fjernes. Flere eksperter hevder at polariseringen er et resultat av en mediedrevet debatt og en giftig politisk atmosfære i Washington, og at ytterliggående politiske grupperinger har fått for stor makt i partiene. Alt dette er riktig, men bak det hele har man å gjøre med strukturelle forhold som i sin tur produserer den rådende politiske situasjonen i landet.
For det første en økonomisk utvikling der forskjellene mellom de på toppen og den jevne amerikaner har blitt enormt store.Samtidig har den økonomiske mobiliteten blitt svekket, noe som rokker ved essensen i USAs idemessige grunnlagt og selve limet i dette heterogene samfunnet. Videre har det over de siste par tiårene skjedd en kraftig ekspansjon i føderalregjeringen omfang, og en tilsvarende økt avstand mellom vanlige folk og beslutningssystemet i Washington. Siden 1970-tallet har også partistrukturen endret karakter. Mens både det Demokratiske og det Republikanske partiet tidligere var brede folkepartier, har de nå fått en langt mer rendyrket ideologisk profil. Skillelinjene mellom partiene følger således de viktigste konfliktlinjene i det amerikanske samfunnet. Og om ikke dette var nok så har svært mange av valgkretsene etter hvert blitt så politisk homogene at dette klart favoriserer de minst kompromissvillige kandidatene.
President Obama vant valget i 2008 med et løfte om å bygge bro over de partipolitiske motsetningene. Han har mislykkes fullstendig, og benytter nå en gjenvalgstrategi der han i stedet søker å utnytte motsetningene til egen fordel. Vinner han valget og republikanerne beholder flertallet i Representantenes hus (kanskje også får flertall i Senatet) kan det derfor være duket for en enda mer fiendtlig atmosfære og mer ødeleggende stillingskrig. Men som vist er det ikke Obama som skal tildeles hovedskylden for dette. Vi snakker om et grunnleggende trekk ved amerikansk politikk som det ikke er mulig selv for presidenten å endre på egenhånd.
Den som vinner presidentvalget 6. november vil imidlertid ha hovedansvaret for å fortelle nasjonen hvilke problemer man står overfor, og ikke minst være villig til å ta den politiske belastning og risiko det medfører å fronte nødvendige tiltak, og bygge de kompromisser som må til. Kanskje vil en Obama som ikke behøver å tenke på gjenvalg tross alt være den best egnede til dette. Romneys tid som guvernør i Massachusetts antyder imidlertid at han muligens er mer av en pragmatisk “hestehandel-politiker”enn Obama.Og i den krisesituasjon det amerikanske beslutningssystemet befinner seg i er det trolig nettopp slike egenskaper man er helt avhengig av.Men skal slik hestehandel finne sted trenger trolig Romney å måtte bryne seg på et demokratisk kongressflertall. For får Romney en republikansk styrt Kongress er det lite trolig at han vil formulere den sentrumskurs USA trenger. Og går han mot høyre har demokratene neppe annet valg enn å føre samme obstruksjonspolitikk som det republikanerne har bedrevet overfor Obama.
I en artikkel i The National Interests hevder Robert W. Merry at hvis man ikke kan komme frem til kompromisser så gjenstår egentlig bare to alternativer. Enten må USA gå for de nye republikanernes desentraliserte “smallgovernment” opplegg eller så må Obamas ta landet i retning av noe som nærmer seg en sosialdemokratisk modell. Mye tyder på at det kommende presidentvalget fort kan ta form av et oppgjør om nettopp dette. Det er derfor god grunn til å hevde at dette valget er ett av de viktigste på mange tiår. Problemet med Merrys resonnementet om et styringsdyktig flertall er imidlertid at dette forutsetter innføringen av parlamentarisme i USA. Det er ikke bare urealistisk, det vil trolig være i strid med den hovedidé som USA er tuftet på. Derfor er kompromissbygging det eneste farbare alternativ hvis USA ønsker å beholde sin lederposisjon.
Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.