Den amerikanske valgkampen er i full gang, fire måneder før det offisielle starttidspunktet (Labor Day), og seks måneder før selve valget 6. november.

Etter at Mitt Romney for alle gode formål sikret seg den republikanske nominasjonen, har slagmarken ligget åpen for de første trefningene. Og de er i gang, med økonomien som det viktigste frontav-snittet.

For president Barack Obama fortoner månedene som kommer seg noe lysere enn de gjorde i fjor sommer. Etter en periode med vakling og forsøk på å inngå kompromisser med et avvisende republikansk flertall i Representantenes hus, endte presidenten opp med den verste av alle situasjoner: En gjelds- og sparepakke som han sa seg misfornøyd med, men som han likevel anbefalte Kongressen å vedta. Selvsagt dreide det hele seg om et politisk spill der republikanerne dikterte presidenten sine vilkår i den økonomiske politikken, men der gjennomføringen av disse vilkårene endte i et fullstendig havari. Havariet kunne forutses allerede i utgangspunktet, ettersom det ville dreie seg om omfattende budsjettkutt som ingen av partiene ville være villige til å påta seg ansvaret for.

Obamas vakling overfor republikanerne kostet ham dyrt og har overskygget det faktum at hans økonomiske politikk, som motstanderne har stemt samlet mot, faktisk har berget fire millioner jobber, deriblant amerikansk bilindustri som sto på randen av stupet da Obama overtok. Først etter at presidenten i fjor høst gikk på offensiven og kuttet ut sine håpløse kompromissforsøk overfor en politisk motstander som ikke ønsket kompromisser, har utsiktene foran valget blitt litt lysere.

De fleste økonomiske indikatorer i USA peker oppover, fra forbruk til investeringer, og det er i privat sektor sysselsettingen øker, mens færre jobber i offentlig virksomhet. Totalt står ledigheten nærmest på stedet hvil, den har bitt seg fast på godt og vel 8 prosent. For en president som søker gjenvalg framstår arbeidsledigheten som den største utfordringen, og med republikansk flertall i Kongressen har Obama ingen muligheter til å gjennomføre ytterligere økonomiske stimulanser gjennom statsbudsjettet. Han må sette sin lit til at det forsiktige økonomiske oppsvinget i privat sektor kan fortsette utover sommeren og høsten. Men de mørke økonomiske skyene over Europa og den politiske usikkerheten i kjølvannet av krisen, gir ingen grunn til ubetinget optimisme, selv om USA beveger seg stødigere enn Europa.

For utfordreren Mitt Romney ser alt mye lysere ut i øyeblikket enn det gjorde for bare et par måneder siden. Motstanderne har nesten alle kastet håndkleet inn i ringen, og etter åtte års innsats som omstridt kandidat kan Romney snu ryggen til sine konkurrenter og vende sitt politiske skyts mot den sittende president. Og det hjelper. Han har i dag noe nær den samme oppslutning i meningsmålingene som Obama, og alt tyder på at valgkampen kan bli meget hard og jevn. Og det er nettopp i den økonomiske politikken Romney kan utfordre Obama. Romney står for en offentlig sparelinje som står i kontrast til presidentens ønske om å ekspandere seg ut av krisen gjennom stimulanser i statsbudsjettet. I så måte står man overfor to klassisk motstridende filosofier, der presidenten representerer en amerikansk tradisjon tilbake til Franklin D. Roosevelt, mens Romney ligger nær den nyliberalistiske linje fra Ronald Reagan.

Tidligere ville Mitt Romney blitt betraktet som en utpreget sentrumspolitiker, godt til venstre i det republikanske partiet av i dag. Men nominasjonskampen har tvunget ham langt til høyre, og hans omfavnelse av budsjettforslaget fra det republikanske flertallet i Kongressen har påført ham et problem som kan skape store vanskeligheter i valgkampen. Budsjettforslaget tar nesten ensidig sikte på å kutte i sosiale utgifter, mens det holdes fast ved enorme skattelettelser til de rikeste i det amerikanske samfunnet.

En av Romneys nære medarbeidere slapp katten ut av sekken da han tidligere i vår sa at det som sies i nominasjonen er som «Etch a Sketch», leketegnebrettet der man med ett strøk kan viske ut alt som står der, og i stedet tegne noe nytt i selve presidentvalgkampen.

Og her er man ved kjernen av Romneys problem: Hvem er han egentlig? Hans opportunisme overgås bare av hans ambisjoner om å få flytte inn i Det hvite hus, koste hva det koste vil av politiske standpunkter. Tilliten, eller den manglende tillit til kandidaten, avspeiles i mange forskjellige opinionsmålinger der Romney taper vis-à-vis Obama i sak etter sak, med unntak for den delen av økonomisk politikk som har med vekst å gjøre. Nettopp det lover ikke spesielt godt for Obama.

Men Romney selv sliter ikke bare med et troverdighetsproblem på en lang rekke saksområder. Han er også dårlig likt blant mange velgere. Selv om han puster Obama i nakken i tvekampen mellom de to, er velgerne ikke spesielt begeistret for Romney som person. Han oppfattes som stiv og kjedelig (han har særlig problemer med å overbevise kvinnelige velgere), og hans rikdom (en formue i skatteparadiset Cayman Islands) og sosiale ufølsomhet (det er ikke så farlig med de fattige, de har et sosialt sikkerhetsnett å falle tilbake på) gjør ikke Romney til folkets sjarmør.

I en konkurranse om tillit vinner Obama, til tross for at mange amerikanere føler seg sviktet av den sittende president som de for nesten fire år siden satte så store forhåpninger til. For Obama gjelder det de neste seks måneder å vise seg tilliten verdig.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.