Denne uka slapp statsminister Stoltenberg endelig inn i det ovale kontor i Det hvite hus. Huset er vel verdt et besøk.
«Welcome Mr. Secretary». En høy, solbrun, smilende og sjarmerende mann i elegant, nypresset brun dress, hvit skjorte og brunt slips strakte hånden fram. President Ronald Reagan ønsket meg velkommen til verdens mest berømte kontor – The Oval Office i West Wing i The White House.
«Mr. Secretary»? Mente Reagan Secretary of State, utenriksminister? Trodde president Ronald Reagan virkelig at jeg var utenriksministeren? Så han ikke forskjell på meg og Thorvald Stoltenberg eller blandet han kortene? Riktig nok var mannen glemsk. Alzheimer hadde allerede meldt seg. Min formelle tittel på amerikansk var «State secretary» – statssekretær. Jeg antok at president Reagan bare hadde kastet et blikk på gjestelisten og blandet sammen titlene. Jeg gjorde ingen ting for å oppklare misforståelsen, som har moret meg i ettertid. Hadde jeg fortalt det til Thorvald ville han som den romslige mannen han er, unt meg denne triumfen.
Det er rolig i Det hvite hus. Ikke så hektisk som det blir framstilt i TV-serien «West Wing». Ingen løper, ingen roper. Det er lett å bli svimmel når man setter seg i sofaen på kontoret til verdens mektigste mann. Du føler deg liten der du sitter. Verdenshistorien henger i veggene. Her tok Roosevelt beslutningen om å gå til krig, vedtaket som førte til at Hitler tapte. Her avverget Kennedy en atomkrig med Sovjetunionen over Cubakrisen, Johnson slet med Vietnamkrigen og Nixon med Watergate mens lydbåndene tok opp alt. Og på det mer erotiske planet: Kennedy møtte sine elskerinner og Clinton møtte Monica Lewinsky.
Besøket hos Reagan ga et uutslettelig inntrykk. Ronald Reagan ga et helt annet inntrykk enn det vi i Norge hadde fått av ham. Han var godt orientert, hadde klare oppfatninger, spesielt om de pågående forhandlingene med sovjetrusserne om atomvåpennedrustning. Hans direkte form og imponerende evne til å kommunisere gjorde det enklere å forstå hvorfor han var elsket av amerikanerne og at han ble gjenvalgt etter å ha seiret i alle stater.
Reagan spøkte og fortalte en historie om den britiske statsminister Margaret Thatcher. På et økonomisk toppmøte ble Thatcher irettesatt av en mannlig deltaker. Etter møtet sa Reagan til henne at hun hadde rett og at hun ikke skulle ha funnet seg i slik munnbruk. Da svarte hun: «Kvinner er kloke nok til å vite når menn er barnslige». Reagan beundret Thatcher. Mitt inntrykk er at han også fikk stor aktelse for Gro.
Jeg var også med under Gros neste besøk i 1989 hos president George Bush. Sammenlignet med Reagan var Bush kjedelig. Det han sa var ikke veldig imponerende. Han kom med et utfall mot journalister som Gro omtaler i sin bok «Dramatiske år». Før de formelle samtalene starter, slipper journalistene inn for å ta bilder og stille spørsmål. Bush fortale at det ville komme en «bølge av journalister og at de amerikanske ville rope spørsmål til dem. Bare ignorer dem. Journalister er av verste slag, og våre amerikanske journalister er av de mest ubehøvlede i verden. Jeg håper det er bedre i Norge». Det Gro ikke skriver i sin bok er at hun svarte Bush at «svenske journalister er verre».
Det ovale kontor er imponerende. Bak skrivebordet er det tre vinduer fra tak til gulv. På motsatt vegg er peisen der presidenten samtaler med sin gjest. I sofaene sitter presidentens medarbeidere og gjestens følge. Medarbeiderne lytter og tar sjelden ordet uoppfordret. I møte med Reagan brøt forsvarsminister Carlucci inn og opplyste at regjeringen satt i siderommet og ventet på presidenten. Da hadde møtet vart langt ut over de oppsatte 45 minuttene.
Jens Stoltenberg måtte vente i seks år før han slapp inn, fordi Bush-administrasjonen ikke likte regjeringens utenrikspolitikk og fordi Stoltenberg hadde snakket usant om en telefonsamtale med Bush. Man tuller ikke med Det hvite hus.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.