Bush maktet det kunststykke å kombinere igangsetting av to kriger med skattelette. De økonomiske og politiske konsekvensene av denne gedigne feilvurderingen fikk Obama i fanget da han tok over i 2009.
I sak har Obama helt rett – de rikeste amerikanerne bør absolutt bidra mer til fellesskapet. Ikke bare har den økonomiske og politiske eliten for lengst sluttet å sende sine sønner og døtre ut i USAs kriger, de fikk også ekstra skattelette av Bush. Og det til og med mens USA skulle håndtere det den tidligere presidenten betegnet som en eksistensiell utfordring etter 9/11. Bush maktet således det kunststykke å kombinere igangsetting av to kriger med skattelette. Snakk om kollektiv nasjonal oppofrelse. De økonomiske og politiske konsekvensene av denne gedigne feilvurderingen fikk Obama i fanget da han tok over i 2009. Ikke rart at han ofte unnskylder seg med at forgjengeren kjørte landet i grøfta.
Like fullt er det store problemer forbundet med forslaget til å redusere budsjettunderskuddene som president Obama la frem på mandag. Problemet er ikke økte skatter for høyinntektsgruppene, men at forslaget kommer på helt feil tidspunkt, og at presidenten gjennom sin måte å argumentere på bidrar til en ytterligere forsuring av den politiske atmosfæren. Som alle vet befinner USA seg i en økonomisk vanskelig situasjon med en arbeidsledighet på 9,1%, og med små utsikter til en snarlig bedring. Samtidig beveger amerikansk politikk seg nå inn i en ny presidentvalgkamp.
På kort sikt er det lite presidenten kan gjøre for å snu den økonomiske utviklingen. Men han kan bidra til å skape optimisme og fremtidstro. I den nåværende situasjon er det ekstra viktig at de ulike forslagene har et positivt siktemål. Fremfor alt må Obamas politikk være rettet inn på å fremme økonomisk vekst. Det gjelder å få det amerikanske næringslivet til å tørre å bruke penger og å ansette flere. Dette oppnår man neppe gjennom det som oppfattes som straffetiltak. Lite tyder på at Obamas forslag vil passere Kongressen, og enda mindre tyder på at det vil bidra til å bedre de økonomiske utsiktene for folk flest. Dermed er dette dårlig politikk.
At forslaget åpenbart smaker av valgkamptaktikk gjør ikke saken bedre. I motsetning til det opplegget Obama og House speaker John Boehner nesten ble enige om i sommer, innholder ikke Obamas opplegg nevneverdige reformer i pensjonsordningene eller i skattesystemet. Begge deler er trolig helt nødvendig hvis man skal ha det minste håp om å oppnå republikansk støtte. Og i tillegg truer Obama med å legge ned veto mot ethvert vedtak om innstramming i Kongressen som ikke også innholder økte skatter for de rike. Og økte skatter er som kjent fullstendig tabu i et Tea Party-infisert republikansk parti.
Svært mye tilsier at Obama nå har gitt opp å vinne frem som kompromissvillig sentrumspolitiker, og at han i stedet legger opp till å nå resultater gjennom politisk konfrontasjon. Gjennom en populistpreget politikk håper han å presse republikanerne over på defensiven. Men å sette rike og lavere inntektsgrupper opp mot hverandre har aldri vært noen effektiv metode for oppnå resultater i Washington eller for å vinne valg. Tvert imot har det som oftest vært oppskriften for å tape. Blant annet ga Al Gore i 2000 fra seg en opplagt valgseier fordi han valgte denne taktikken.
Hadde Obama i stedet benyttet den politiske åpning som hans egen underskuddskommisjon ga han i fjor høst ville han ikke havnet i denne ulykksalige situasjon. Hadde han brukt State of the Union i januar til å fremme en helhetlig nasjonal løsning som inneholdt både besparende reformer i pensjonsordningene, nytt skattesystem (som ville økt statens inntekter) og reduserte forsvarsbevilgninger slik kommisjonen anbefalte, kunne Obama lagt premissene for debatten og vært den dominerende aktør. Og ikke minst hadde han på den måten operert ut fra en politisk troverdig og appellerende sentrumsprofil. Han ville ha kommet med sine forslag på et tidspunkt der heller ingen kunne anklage han for å drive valgkamp. Trolig hadde han nådd et godt stykke på vei på denne måten, resultater som ville ha sikret han gjenvalg. Og i det tilfellet han ikke hadde vunnet frem, kunne han med tyngde ha hevdet at han hadde gjort alt han kunne, og han ville blitt trodd på det. Selv dette ville ha vært et langt bedre utgangspunkt for å vinne i 2012 enn den strategien han nå er blitt tvunget til å falle ned på.
Obama som i stor grad ble valgt i 2008 for å bringe USA bortenfor en situasjon preget av partipolitisk polarisering og smålig krangel, har satt seg selv i en situasjon der han skal vinne gjenvalg ved å spille på enda mer splittelse. Obamas presidentskap begynner å minne om en gresk tragedie.
Les flere analyser om amerikansk politikk på fokususa.com.