Det finnes ingen grunn til å juble over den amerikanske kongressens såkalte økonomiske forlik/kompromiss om å heve det statlige gjeldstaket fra 14.300 milliarder dollar til 15.200 milliarder.
Kompromisset gir riktig nok et pusterom, men ikke nok til at USA etter en kort periode vil unngå åndenød. Kompromisset er drevet igjennom av det republikanske partiets flertall i Representantenes
hus med en sosial hensynsløshet som mangler sidestykke siden 1933: Regningen skal betales av flertallet av det amerikanske folket. De rikeste slipper uten å betale en cent.
Til alt overmål befinner president Barack Obama seg på tapernes side. Hans villighet til å søke kompromisser avdekker hans største svakhet som politiker, nemlig evnen til å stå opp mot en ekstrem
motstander. Det hjelper lite at Obama sier at løsningen ikke er den han ønsket, samtidig som han anbefalte Kongressen å vedta den. Presidenten kan umulig toe sine hender på denne måten. Dette skjer
på hans vakt i Det hvite hus, og gjennomføringen blir hans ansvar.
Presidentens nølende og famlende forsøk på å forlike sine egne partifeller med et republikansk flertall hvis fremste (og eneste?) politiske mål er å drive Obama ut av Det hvite hus så fort det på
demokratisk vis lar seg gjøre, avdekker en politisk feilberegning av katastrofale dimensjoner: Presidenten hadde folkeflertallets klare støtte til å ta kampen opp mot den sosiale raseringen som nå
står for døren, og til å øke skattene. Ja: Det var faktisk flertall blant amerikanerne for å øke skattetrykket. Dersom Obama i tide hadde spilt ut de meget sterke kort han hadde på hånden, ville
republikanerne stått overfor en politisk situasjon der det store flertall av velgerne ville gi dem ansvaret for et kommende sammenbrudd i statsfinansene. Men ved stadig å vike, for til slutt å bli
svinebundet av en umulig løsning, sitter Obama igjen med et nesten like stort ansvar som Tea Party-ekstremistene blant republikanerne. De ville ikke ha noen avtale.
President Bill Clinton sto overfor en lignende, men ikke på langt nær så alvorlig situasjon i midten av 1990-årene da et nyvalgt republikansk flertall i Representantenes hus nektet å vedta et
statsbudsjett. Da statsansatte ble uten lønn, nasjonalparker måtte stenge og folk møtte lukkede dører på offentlige kontorer, pekte Clinton på den republikanske lederen Newt Gingrich: Spør ham
hvorfor dette skjer. Republikanerne måtte gi opp den meningsløse obstruksjonen, og gikk tapende inn i neste valg.
Siden nyttår har det nye republikanske flertallet benyttet enhver tenkelig anledning til å opponere mot presidenten, uansett hvilke følger dette ville få for USA som nasjon. Drevet fram av
ekstremistene på sin høyre fløy har det republikanske partiet gjort seg selv til en destruksjonsmaskin som amerikansk politikk ikke har opplevd i nyere tid. Den foraktfulle opposisjon som Clinton ble
møtt med, blekner mot det glødende hat som blir Obama til del. «Vi skal ta landet vårt tilbake», sier ledende republikanere. Tilbake? Fra hvem? Fra en lovlig valgt president som (tilfeldigvis?) er
afroamerikaner.
Det verste ved gjeldstak-kompromisset er likevel at det ikke løser de grunnleggende økonomiske problemer som USA står overfor. Angrepene på de spinkle sosiale ordninger som gjelder i USA hjelper ikke
det minste på behovet for et økonomisk oppsving. Som president maktet faktisk Clinton å redusere statsgjelden. Han gikk inn i sin første presidentperiode med et underskudd i statsbudsjettet (arvet
etter Bush d.e.) på 260 milliarder dollar, og overlot til sin etterfølger (Bush d.y.) et overskudd på 230 milliarder dollar. Clintons åtte år i Det hvite hus var preget av en sammenhengende økonomisk
oppsving, med økte skatter og rekordlav arbeidsløshet. Etterfølgeren George W. Bush brukte den gunstige situasjonen til å gi enorme skattelettelser til de rikeste, til å deregulere økonomien og
starte to regionale kriger. For første gang i historien gikk USA inn i en krigssituasjon uten å øke skattene. Krigene ble finansiert ved lån. Den største banken heter Kina.
Det finnes penger i USA. De rikeste slipper stort sett skatt. Og amerikanske selskaper sitter med hundrevis av milliarder dollar i kassen, penger de ikke vil eller tør investere i den nåværende
situasjon. Den politikk som nå innledes, må man tilbake til depresjonen i mellomkrigstida for å finne maken til.
Selvsagt er det for tidlig, slik enkelte kommentatorer nå gjør, å avskrive et mulig gjenvalg av president Obama. Men mulighetene for gjenvalg virker klart svekket. Den eneste trøst Obama kan finne er
målingene for republikanske presidentkandidater. Hans hovedmotstander Mitt Romney sliter tungt og har til overmål kastet seg inn på Tea Party-siden ved å gå mot kompromisset. Romney forsøker å tekkes
den aggressive og høyrøstede fløyen som setter tonen i det republikanske partiet.
For demokratene er situasjonen mildt sagt elendig. Halvparten av demokratene som stemte over kompromisset, stemte mot det (95 mot, 95 for). Det forteller om et demoralisert parti som ikke lenger
stoler på ledelsen fra sin egen president, og der de fleste fortviler over at det sosiale byggverk gjennom årtier nå skal demonteres bit for bit.
Det eneste som vakte glede ved voteringen i Representantenes hus var tilstedeværelsen av Gabrielle Gifford som ble meiet ned av en terrorist under et folkemøte i Arizona. For øvrig kunne ingen juble
over det som nå har skjedd.
Internasjonalen