USA hever stemmen for demokratiske endringer i Midtøsten. De bør gjøre det samme på hjemmebane.
NEW YORK (Dagsavisen): – USAs topartisystem er som et dysfunksjonelt ekteskap! David Brooks, kommentator i New York Times, stiller seg bak mediedronning Arianna Huffingtons knallharde kritikk av
selve kjernen i USAs demokrati; de to partiene og systemet som holder dem ved makten. På en såkalt «Intelligence Debate» om USAs topartisystem denne uka satt både latter og store ord løst.
Ifølge Arianna Huffington, er det at USA bare har to politiske partier grunnen til nesten alt ondt. Hun gir topartisystemet skylden for BPs oljesøl, for finanskrisen, for USAs skyhøye arbeidsløshet
og økonomiske ulikhet, for bare å nevne noe. Og selv om mye gikk greit lenge, krever et USA i krise i det minste at de to partene snakker sammen. Det gjør de knapt nå. Hvordan skal de da klare å
finne løsninger på de store problemene verdens supermakt står overfor, spør grunnleggeren av Huffington Post. Arianna Huffington flyttet fra Hellas da hun var 16 år, men har beholdt en sterk aksent
fra demokratiets vugge.
Det er ikke bare topartisystemets demokratiske underskudd som frustrerer Huffington, Brooks og et økende antall amerikanere. Amerikansk demokrati har en rekke pussige særtrekk. Den utskjelte
filibustermekanismen i Senatet får både demokrater og republikanere til å rive seg i håret i frustrasjon, i hvert fall når de ikke bruker den selv. For filibusteren gir mindretallet uproporsjonalt
mye makt. Hvis ikke 60 prosent av representantene er enige, har mindretallet overtaket og kan blokkere ethvert forslag, som for eksempel helsereformen. Begge partier bruker den omstridte filibusteren
når de selv er i mindretall, mens de skjeller den ut når de har flertall.
Det er mer. Hvert tiende år tegnes valgdistriktene i USA opp på nytt, for å justere for flytting og endring folketall. I år er et slikt år. Og det er politikerne som sitter med makten som selv tegner
distriktene, noe de gjør uten skam og med høyt politisk presisjonsnivå. Å flytte velgere inn eller ut av et distrikt etter som det passer dem og avhengig av hvem velgerne stemmer på, er i teorien
ulovlig. Det skjer likevel. Som med filibusteren, bruker begge partiene systemet for alt det er verdt.
En uavhengig rettsinstans er avgjørende for ethvert sunt demokrati. Men i USA kan retten til og med avgjøre presidentvalg, som da George W. Bush triumferte i 2004, etter alvorlige anklager om
valgfusk. I fjor på denne tida bestemte høyesterett at selskaper har samme rettigheter som individer, og ga dermed selskaper rett til å spytte inn ubegrensede summer penger til politisk reklame og
valgkampshow. «Jeg mener amerikanske valg ikke bør finansieres av USAs mektigste interesser, eller enda verre, av utenlandske interesser», argumenterte president Barack Obama, til ingen nytte.
Eksemplene er mange, det ene mer kuriøst enn det andre. Men alt er ikke like galt. Og langt fra alle er enige om at det kan bli så mye bedre. Den konservative journalisten og satirikeren PJ O´Rourke
tror to politiske parter er akkurat så mye amerikanere kan klare.
– Vårt topartisystem er ikke et særlig godt politisk system, men amerikanere er da heller ikke særlig gode på politikk. Men det er vårt system og det passer oss på en måte, sier O´Rourke, som selv er
republikaner. Han medgir at systemet er fullpakket av feil. Men i en tid der det meste i USA er «made in China», er det forståelig at mange vil tviholde på et system som tross alt er lagd i USA, for
USA.
– Når det kommer til politiske systemer, aldri tro det ikke kan bli verre, advarer O´Rourke, og siterer et gammelt lojalitetsordtak fra Texas: «Dance with the one that brung ya!»
Om visdomsordet kan brukes utenfor USA, for eksempel i Midtøsten, sier han ingenting om.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.