Etiopias statsminister Meles Zenawi er død. En epoke er over

Etter et par måneder med rykter og spekulasjoner om Meles' helsetilstand, siden han ikke hadde vist seg offentlig på lenge, kom nyheten tirsdag morgen. Etiopias statsminister og ubestridte leder hadde avgått ved døden 57 år gammel ved et sykehus i Brussel mandag kveld. Umiddelbart ser det ut til at regimet har kontroll. Vise-statsministeren Hailemariam Desalegn kommer til å ta over statsministerstolen frem til neste valg i 2015, og regjeringens talsmann har erklært at Meles' politiske linje vil bli fulgt både innenriks og utenriks. Spørsmålet er om det er så enkelt?

Naboland som Kenya uttrykker allerede en viss bekymring for kommende utstabilitet i Etiopia og al-Shabaab-militsen i Somalia jublet over nyheten om at Meles var død. De håper dette på sikt vil føre til at de etiopiske styrkene trekkes ut av Somalia. Etiopia har også under Meles spilt en viktig rolle som en stabiliserende faktor i Sudan, og hans død kan medføre ny spenning mellom Sør-Sudan og regimet i Khartoum.

Forholdet til Eritrea er også et usikkert kort i en regional sammenheng. Vel var det overhode ikke noe vennskap mellom Meles og regimet i Eritrea, men de hadde nå i hvert fall lært hverandres reaksjonsmønster å kjenne og unngått en retur til den ødeleggende krigen mellom dem.

Internt i Etiopia er det også en rekke spørsmål som nå dukker opp. Hvordan vil opposisjonsgruppene forholde seg til nyheten om at Meles er død, og hvordan vil folkegrupper som oromoene og den somaliske befolkningen i Ogaden-provinsen, som lenge har følt seg marginalisert, reagere? Det gjenstår å se hva som vil skje både med disse vanskelige sakene og en lang rekke andre spørsmål, men uansett så er en viktig epoke i Etiopias historie over.

Meles Zenawi var en drivende kraft i opprøret mot militærregimet som satt ved makten fra 1974 og frem til 1990. Han ble president i overgangsregjeringen som ble etablert i 1991 og satt som statsminister fra 1995 og frem til sin død. Meles var omstridt mens han levde og hvilket ettermæle han gis avhenger av hvem man spør. For noen går han inn i rekken av store etiopiske ledere som Tewodros 2. som ved militærmakt skapte et mer sentralisert og moderne Etiopia i sin periode ved makten mellom 1855 og 1868, og Menelik 2. som påførte italienske styrker som ville kolonisere landet et pinlig nederlag ved slaget ved Atwa i 1896. For andre derimot er han et eksempel på en hersker som samlet mer og mer makt på egne hender, og som misbrukte sin makt gjennom å forfølge opposisjonelle og journalister som ble for frittalende.

Det er ingen tvil om at det har foregått overgrep mot opposisjonelle i Meles' Etiopia, og kvaliteten på den demokratiske utviklingen kan det dermed helt klart settes store spørsmålstegn ved. Samtidig er det heller ingen tvil om Meles var av en helt annen karakter enn mange av hans jevnaldrende ledere i denne delen av verden. Han var en hardt arbeidende mann. Korrupsjon eksisterer i Etiopia, men det er ingenting som tyder på at Meles selv stjal fra statskassen. Hans livsstil var relativt nøysom og landet har opplevd en imponerende økonomisk vekst i hans periode ved makten. Denne veksten er ikke jevnt fordelt, men hvem har egentlig klart det over en kort periode med høy økonomisk vekst? Han klarte også å stabilisere landet etter år med vanstyre under militærregimet og kaoset som fulgte under borgerkrigen.

Demokratisk sett har nok ikke utviklingen hvert så positiv som mange skulle ønske, men det ble bygget statlig kapasitet på andre områder. Det så vi klart under fjorårets tørke. For første gang i Etiopias lange historie klarte staten å reagere på en slik måte at menneskene som ble rammet klarte seg rimelig bra. Nå var det ikke behov for noe Band Aid eller ”We are the world”, og det er faktisk et stort fremskritt. Meles og hans regime fortjener honnør for dette. Kanskje var han aldri noen overbevist demokrat. Han var tross alt en geriljaleder som deretter måtte bli statsmann. Dette er en vanskelig overgang, og selv om Meles langt fra var perfekt, så klarte han den bedre enn en rekke tilsvarende ledere på Det afrikanske kontinentet.

Vi bør også huske på, når vi skal oppsummere Meles-epoken i Etiopia, at denne først og fremst handlet om statsbygging. Etter krig og kaos på 1970- og 1980-tallet måtte man igjen starte og bygge den etiopiske staten, og er det en ting vi vet om statsbyggingsprosesser så er det at de er smertefulle. Det vil alltid være avveininger som må gjøres og noe må prioriteres over andre ting, og ikke minst må styringskapasitet vokse frem. Meles lyktes på noen områder, mens det på andre områder, ikke minst med hensyn til demokrati og individuelle menneskerettigheter, må stilles kritiske spørsmål til utviklingen landet tok under hans styre. Hvorvidt han også hadde ambisjoner i så måte, får vi aldri vite, men at hans epoke ved makten er en viktig periode i Etiopias historie er det ingen tvil om.