" ... Og som så mange ganger før, når det rister i dypet, så skjelver det elskede landet."

Rundt om i verden, det er en håndgripelig ovilje om å diskutere den sørafrikanske politiets massakren av 34 streikende gruvearbeidere den 16de august på Lonmin platina gruve i Marikana, i den Nord Vestlige Transvaal Provinsen.

I vestlige aviser, inlk. Norge, har tordnende Editorials/Leder artikler vært bemerkelsesverdig med sitt fravær. Ingen verdens ledere har utstedt visne fordømmelser av regjeringen i Sør-Afrika i form av sanksjoner eller andre politiske virkemidler, som de ville ha gjort på et blunk hvis noe som dette hadde skjedd i Cuba, Russland eller Kina.

Den Marikana massakren demonstrerer i hvilken grad den Afrikanske Nasjonal Kongressen (ANC) har erstattet de Apartheid herskere som tilsynsmenn i et system av privilegier for noen (ikke bare hvite, men noen rike svarte, også).

Slutten av Apartheid holdes opp som en av de store øyeblikkene i slutten tjuende århundre, og det er ingen tvil om at med att den sørafrikanske svarte erøving av stemmerett og andre rettigheter i begynnelsen av 1990 var virkelig betydningsfull, noe å feire. Men bak dette skiftet, var dypt problematiske kompromisser finner sted.

Fundamentalt, hva Nye Sør Afrika av ANC representerer er en videreføring av den ekstreme utnyttelse av svarte arbeidere, men uten den nakne rasistiske undertrykkelse av sine sivile borgerrettigheter. Dette er grunnen, som en Yale studie påpekt et par år siden, i Nye Sør Afrika "har inntektsulikhet trolig vokst, og forventet levealder er redusert".

Jeg återgi en artikkel skreven av en Sør-Afrikansk forsker og aktivist i sin helhet.

Mang Takk.

Dr Selim Y. Gool

"The Massacre of Our Illusions ... and the Seeds of Something New"

original: http://sacsis.org.za/site/article/1402/print

av Leonard Gentle, 23 august 2012

Historien om Marikana går mye dypere enn en ett inter-union spyttet. Etter å har sett skrekkbilder av folk som blir massakrert på TV, kommer blodbadet i Marikana også nå i historibøkene, etter Bulhoek og Sharpeville massakrer, og bildene som ble fremkalt av Hugh Masekela sang "Stimela", i den avskyelige historie av en metode for primitive kapitalakkumulasjon basert på vold.

Men dette er ikke bare en historie om vold og sorg. Å snakke i disse vilkårene, bare ville være å legge til samme fornærmelse til skade begått av politiet på de streikende arbeiderne, som mange kommentatorer har gjort - å se de streikende gruvearbeidere som bare ofre og ikke som representanter for sin egen fremtid, og, enda viktigere , som kilden til en ny bevegelse i å gjøre.

Den bredere platina beltet har vært hjemmet til nye upsurges kamp i løpet av de siste fem årene. Fra arbeiderklassen samfunnet aktivister Merafong og Khutsong til de streikende arbeiderne i Angloplat, Implat og nå Lonmin, disse kampene, inkludert de landsomfattende "service delivery" opprør, er et tegn på at en ny bevegelse blir smidd til tross for statlig vold som drepte Andries Tatane og massakrerte de Lonmin arbeidstakere. Snarere enn bare hyle vårt raseri, er det på tide å ta parti og tilby vår støtte.

Etter Marikana, ting vil aldri bli den samme igjen.

For det første, drapene markerer slutten på illusjonen om at ANC ikke har blitt omgjort til partiet for storkapitalen. For noen stund nå ANC kunne handle på sine frigjøring studiepoeng i å hevde at all kritikk kom fra de som prøver å forsvare hvit privilegium. DA var perfekt å bli kastet i denne rollen fordi det alltid angrep ANC for ikke å være business-vennlig nok.

Men Marikana var et angrep på arbeidere i forsvar av hvit privilegium, spesielt gruvedrift huset, Lonmin. Lonmin illustrerer make-up av den nye eliten i Sør-Afrika: old hvit kapital pyntet med et dryss av politisk koblet Blacks.

I dette trinn ANC holdent inn i skoene til forgjengeren, apartheid er Nationalist Party, handle for å sikre fortjenesten av gruvedrift kapital gjennom vold.

Dernest, streik og massakren også markere et vendepunkt i frigjøringen alliansen rundt ANC - spesielt COSATU. Mens samfunnet og ungdom vinger av det som ble kalt Mass Democratic Movement (MDM) ble vanæret etter 1994 av deres tilknytning til korrupte statsrådene, og skyggen av tjenesten levering opprør i dag, ble COSATU moralske autoritet forbedret. Innenfor det som kalles "det sivile samfunn", fortsatte COSATU å være en moralsk stemme. Så alle som hadde en kampanje oppsøkte COSATU som partner. Dette moralske autoritet kom fordi COSATU var rett og slett den mest organiserte stemme blant arbeiderklassen.

I dag COSATU forbindelser med arbeiderklassen er svært tynn.

Det er nesten intuitivt at vi anser tanken om en arbeidstaker som noen som jobber for en klar arbeidsgiver, på en full-time basis, i en stor fabrikk, Rimi eller mine. Faktisk klassiske industrielle fagforeninger ble smidd av arbeidere i store fabrikker og industrielle områder. Dette var tilfellet i mange land der slikt samliv vunnet retten til å organisere seg og var også tilfelle i Sør-Afrika, når en ny bølge av store industrielle fagforeninger dukket opp etter de 1973 Durban Strikes.

Går sammen med denne strukturen var bolig områder av townships. Fra 1950-tallet, apartheid-regimet i økende grad kom til å godta de facto eksistensen av en avgjort urban proletariatet og bygde match-box mursteinshusene i townships av apartheidtiden: de Sowetos, Kathlehongs, Tembisas.

Så arbeiderklassen ble organisert av kapitalismen i store industrielle områder og murhus i store viltvoksende townships.

Siden 1980-tallet har den neo-liberale fase av kapitalismen endret dette.

Nyliberalismen har ikke bare dreid seg om privatisering og global spekulasjon. Det har også vært om restrukturering jobb og hjemme. I dag casualization, outsourcing, jobbe hjemmefra, har arbeidskraft meglere og andre former for informalisation blitt den dominerende formen for arbeid og shack bolig modusen av eksistensen av arbeiderklassen. Sistnevnte er i direkte forhold til tilbaketrekningen av stat yter bolig og tilhørende tjenester.

Tjue år siden de underjordiske arbeidere Lonmin ville ha levd i et sammensatt policed ​​av selskapet. I dag rock bore arbeidere bor i en shantytown nær gruven.

Også har gruvedrift selve endret. Mye av det harde arbeidet underjordiske er nå gjort av arbeidstakere hentet fra arbeidskraft meglere. Dette er de mest utnyttede arbeidere, arbeider de lengste timene med de mest fleksible ordninger. I dag er det også mulig å eie en gruve og ikke fungerer det selv, men å avtale ingeniørfirmaer som Murray og Roberts å gjøre gruvedrift for deg. Inn i blandingen kan legges såkalte "ulovlige gruvearbeidere" som bokstavelig talt gruven med spader og sine egne dynamitt og deretter selge videre til mellommenn med lenker til store bedrifter.

Lonmin har utnyttet disse divisjonene - ved hjelp av den gamle gruvedriften strategi for å rekruttere langs tribal divisjoner. Fjellboret arbeidstakere er xhosa som kjempet i fra Eastern Cape til å høyne utnyttelsen på kvinnelige gruvearbeidere.

Legg til dette giftig blanding av meg sikkerhet, piggtråd vedlegg og uformell boliger, som er identifisert av benchmarks Foundation, og et bilde av institusjonalisert vold oppstår.

Som en kontrast, har de dominerende fagforeningene i Sør-Afrika i stor grad flyttet opp oppskalere mot funksjonærer og bort fra dette flertallet. I dag de store COSATU agenter består av offentlige funksjonærer, som sørafrikanske demokratiske Teachers 'Union. Lavere nivå blue-collar arbeidere er nå ansatt i arbeidskraft meglere og er i tjenester som har vært outsourcet, som rengjøring, sikkerhet og så videre. De faller ikke innenfor forhandlinger enheter av offentlig sektor lønnsforhandlinger Council.

Den Lonmin streiken var det andre i løpet av de siste tre månedene for å treffe platina sektor. Det ble innledet av en streik på Implats. Begge involvert Association of Mining and Construction Workers 'Union (AMCU) som arbeidere søkt et utløp for sine frustrasjoner.

Gruvedrift fagtidsskriftet Miningmix publisert denne historien i 2009:

(A) gradvis endring hadde funnet sted i profilen på NUM medlemskap i løpet av de siste 15 årene, en som ingen hadde tatt varsel av. NUM ble opprinnelig båret ut av de laveste stillingskategoriene av sørafrikanske gruvearbeidere, hovedsakelig fra gullgruver. Mer enn 60% av medlemmene var utlendinger, for det meste analfabeter trekkfugl arbeidere.

I dag at antallet har sunket til under 40%. På den annen side, kommer en økende andel av NUM medlemskap fra det som kan beskrives som hvit-krage gruvedrift ansatte, som tidligere hadde vært representert utelukkende av Solidaritet og UASA. De lokale NUM strukturer i Rustenburg, som avdelingskontorer bærere og de tillitsvalgte, er dominert av disse dyktige, høyere nivå arbeidstakere. De er literate, godt muntlig og velstående i forhold til de generelle arbeidere og maskinførere underjordiske.

Så mens NUM fortsatt den største datterselskap av COSATU, er det endring fra en forening av kvinnelige gruvearbeidere arbeidere til en union av over bakken teknikere. Det er denne utviklingen som førte til dannelsen av en utbrytergruppe union. Uansett legitimasjon av AMCU, er fremveksten en direkte utfordring til hegemoniet NUM og COSATU. Som sådan, har føderasjonen begitt seg ut på en skammelig kampanje bakvaske de streikende arbeiderne og deres tillitsvalgte.

I dette har de fått med seg i media.

Med unntak av Cape Times, har medienes skyld i demonisere de streikende arbeiderne vært forkastelig. I tillegg til bare siterer NUM kilder for informasjon, eller fokusere på Malema, har det ikke vært noen forsøk på å grave under ideen om manipulerte arbeidere og inter-union rivalisering. De alle avbildet rock borere som uneducated, Basotho eller Eastern Cape xhosa, mens pisking ideen om en økning til R12 500 som "urimelig".

Så det er forestillingen om at arbeiderne gikk til AMCU fordi de ble lovet R12 500. Dette fiction gjentas i det uendelige av media. Journalister er selvfølgelig glad for å kilden dette fra "uten navn" NUM kilder. Løgnen her er at arbeidstakere er så åpne for manipulasjon som de vil tro noen tomme løfter. Dette spiller til skade gjentatt av Frans Baleni av NUM fra hans Nyala at rock bore arbeidstakere er uutdannet, og det styrker ideen om at AMCU er en slags sleip willy operasjon som må ta ansvar for massakren.

Noen med noen erfaring med organisering vet at fagforeningene ikke kommer til arbeidstakere som forsikringsselger. I hovedsak arbeidstakere danner sine egne komiteer og deretter sende en delegasjon til unionen kontoret krevende at en arrangør kommer og registrere dem opp. Eller, de bare ned verktøy tvinge sin arbeidsgiver til å kontakte en union arrangør.

Heller ikke er noen streik beslutning, enn si en streik som dette - ubeskyttet, under paraplyen til en ukjent union, på en arbeidsplass med min sikkerhet og hvor arbeiderne selv er langt fra hjemmet i en merkelig region - noen gang tatt lett på. Ville streiker er trolig den mest bevisste offerhandling og mot at noen kan ta, drevet av sinne og desperasjon, og involverer full visshet om at du kan miste jobben din og din families levebrød.

I normale tider, kan fagforeninger være like mye en stor byråkratisk maskin som et aksjeselskap eller et statlig departement med forhandlinger med små team langt fra de tusenvis av rang-og-fil medlemmer. Streik endre alt dette ... plutselig fagforeninger er tvunget til å være rør av sine medlemmers ambisjoner.

Uansett fortjeneste av AMCU som en demokratisk union eller som en med enhver visjon av transformasjon, uansett involvering av Themba Godis, arbeiderne Marikana gjort sitt valg: å bli medlemmer av AMCU og risikere alt, inkludert deres liv, for en bedre fremtiden.

For at vi skylder dem mer enn bare fromme sympati. Det er en jobb med mobilisering og bevegelse-bygningen som skal gjøres.

Nesten 40 år siden, i 1973, kom arbeiderne fra bedrifter rundt Durban ut i en serie av undersøkelsesbrønn - da virkelig ulovlig - streik. Dag denne hendelsen feires av alle som en del av gjenopplivingen av anti-apartheid bevegelsen og fødselen av en ny fase av radikal fagforeningsvirksomhet, som kulminerte i dannelsen av COSATU.

Men i 1973, fremhevet media trusselen om vold og kalt for restaurering av lov og orden. Apartheid stat kunne ikke svare med den type drap som skjedde på Marikana fordi streik var i industrielle områder, men de påkalt den samme ideen om uvitende villedet arbeidere (da de ble sett på som uvitende zuluene) og hadde hjemland leder Mangosutho Buthelezi sende sin utsending, Barney Dladla, for å snakke med arbeiderne.

Mens i eksil, spurte SACP bona Fides av streik, påkalle involvering av Buthelezi å hevde fiction av "uvitende zuluene" fordi de ikke ble kalt for ved frigjøringen justert union kropp, SACTU. Noen i SACTU sirkler hevet spekter av liberale og CIA engasjement i de nye arbeideren formasjoner med en agenda å "sidelinjen frigjøringsbevegelsen". Dette separasjon av ANC og deres allierte fra tidlig arbeiderbevegelsen skulle føre til splittelse mellom "workerist fagforeningene" og "populistiske fagforeninger" i arbeiderbevegelsen og var å fortsette innenfor COSATU.

Hvor lett folk glemmer dette når arbeiderne smi nye bevegelser i dag.

I lang tid nå pågående tjenesteleveranse opprør over hele landet har unnlatt å registrere deg på iPads og bjørnebær av hakket klasser. Dette er på grunn av den sosiale avstanden middelklassen til de nye arbeiderklassen.

Nå synet av politiet skyting streikende arbeidere på TV har brakt den virkelige verden av dagens kamper rett inn i salongene og soverom i opinionen.

Så langt de streikende har stått fast ikke bare mot politiet og Lonmin, men også mot media merking deres strike "ulovlig". Streik er ikke ulovlig i Sør-Afrika, de er bare beskyttet eller ubeskyttet. I mellomtiden NUM og COSATU er samlingspunkt bak deres allierte, ANC, for å stigmatisere de streikende og deres tillitsvalgte som "betalt av BHP Billiton og Chamber of Mines".

I midten av vår avsky mot denne brutaliteten la oss erkjenne at en ny bevegelse dukker opp. Slike tidlige tegn ikke ennå indikere noe stort og godt organisert. Bevegelser er notorisk rotete og vanskelig å tildele en slags forutbestemt ideologisk boksen. Vi vet ikke hva oppturer og nedturer folk vil gå gjennom, men når kimen til en ny bevegelse blir plantet, er det på tide å spørre hva resten av oss kan gjøre for å hjelpe det til å vokse.

Lenny Gentle er direktør for nternational Labour Research and Information Group (ILRIG), en NGO som produserer læremidler for aktivister i sosiale bevegelser og fagforeninger.