Skytetragedien i Sør-Afrika handler om langt mer enn gruvearbeidernes lønninger. Det er ANCs problem.
Få dager etter at minst 34 streikende gruvearbeidere ble skutt og drept av politiet i Marikana-gruven, er det fortsatt landesorg i Sør-Afrika. Flaggene vaier på halv stang, en kommisjon skal granske hendelsen. De streikende er beordret tilbake på jobb, men det var mange som ikke lystret i går, og fristen er forlenget til i dag.
Skuddene torsdag satte et foreløpig punktum for volden som hadde bygd seg opp på forhånd. Men arbeidskonflikten er ikke løst. Det er heller ikke de langt mer omfattende problemene som ligger til grunn for det dødeligste sammenstøtet i Sør-Afrika etter apartheids fall.
Gruvearbeidernes krav om bedre lønn og bedre arbeidsvilkår er berettiget. Men opprøret fra gruvearbeiderne er et uttrykk for en kollektiv følelse hos millioner av sørafrikanere, som synes å bli stadig sterkere. Var det sånn det skulle bli, spør mange sørafrikanere seg, omtrent to tiår etter avskaffelsen av apartheid. De ser at forskjellene øker. At nesten 40 prosent av befolkningen lever for mindre enn tre dollar dagen, og at 25 prosent er uten jobb - og det er den offisielle statistikken. Det har ulmet lenge i Sør-Afrika. Hendelsen i forrige uke var det foreløpig verste enkelteksempelet på hvor galt det kan gå.
Forløpet til tragedien i Marikana kan knyttes til en rivalisering mellom fagforeninger der trådene kan trekkes helt opp til den store maktkampen på toppen av sørafrikansk politikk: Hvem som skal styre ANC, og dermed også Sør-Afrika, de neste årene. I desember holder regjeringspartiet sin store partikonferanse, der partiets neste president skal velges. Det var et tilsvarende møte for fem år siden som førte til at nåværende president Jacob Zuma seilte til topps, og forgjenger Thabo Mbeki ble skviset ut. Maktkampen mellom leirene i det enorme ANC foregår kontinuerlig, men er aldri så skarp som foran et ledervalg.
Jacob Zuma ønsker en ny periode som president i ANC. Med den dominansen ANC har i sørafrikansk politikk blir lederen av partiet også landets president etter neste valg. For Zuma er det viktig å få støtte fra landets største fagforening, National Union of Mineworkers (NUM), som har mer enn 300.000 medlemmer, og som er en viktig organisasjon under fagbevegelsen Cosatu, ANCs samarbeidspartner. Ledelsen i NUM støtter Zuma, men organisasjonen er blitt stadig mer svekket i det siste.
Årsaken er at NUM har mistet stadig mer støtte blant gruvearbeiderne som mener ledelsen i fagforeningen har sviktet medlemmene på grasrota, og er i utakt med dem. Ledelsen kritiseres for kun å være opptatt av egen vinning og posisjoneringer i toppolitikken, og NUM blir anklaget for å ha fått for tette forbindelser til gruveselskapene. Mange har vendt seg mot andre fagforeninger som har vokst på bekostning av NUM. Blant dem er Association of mineworkers and construction union (AMCU), som anses å stå bak streiken blant en gruppe av gruvearbeiderne.
En protest mot NUM er også en protest mot ANC. Utenfor gruveområdene ligger store slumstrøk med tusenvis av mennesker som ikke føler at de har fått det bedre de siste årene. Fagforeningene som har kapret nye medlemmer har fanget opp misnøyen og frustrasjonen i den fattige befolkningen, og er også blitt kritisert for å fyre opp under dette. Rivaliseringen har ført til lang tids uro i gruveområdet, der folk er blitt både banket opp og drept før de siste drapene og massakren i forrige uke.
At sammenstøtet i forrige uke endte så tragisk har imidlertid flere årsaker. Sør-Afrika er med rette blitt hedret for den relativt fredelige overgangen til demokrati og for forsoningsprosessen som fulgte. Men det er like fullt fortsatt et samfunn der brutaliteten sitter løst i mange sjikt, både blant sivile og i politiet. Det er også blitt påpekt at manglende opptrening av politiet gjør utslag.
«Etter at vi ble et demokrati, er det ingen som har brydd seg om å trene politiet opp til å møte denne slags situasjoner,» uttaler Steven Friedman, en av landets fremste politiske analytikere, og påpeker at risikoen for feilgrep var enda større fra politiets side etter at to politifolk var blitt hakket til døde kort tid før tragedien torsdag.
Antallet protester i Sør-Afrika var første halvår i år høyere enn i hvert eneste hele år siden 2004, ifølge nettstedet OpenDemocracy. Både folk på grasrota og eksperter har lenge advart om at ulmingen i det sørafrikanske samfunnet i verste fall kan bli til en brann.
ANC har brukt milliarder av rand på tiltak for bekjempe fattigdommen, og det er ingen tvil om at tusenvis av sørafrikanere har fått det bedre de siste to tiårene, også materielt. Men en liten del blir samtidig så mye rikere enn alle andre. ANC blir beskyldt for korrupsjon og maktutnyttelse på alle plan.
Enn så lenge står ANC støtt som landets dominerende maktsentrum. Det nest største partiet, Democratic Alliance, lå over 45 prosentpoeng bak ANC ved forrige valg. Misnøyen til tross, fortsatt holdes ANC sammen - mye på grunn av historien og en felles identitetsfølelse mellom svarte. Partiet feiret 100 år tidligere i år med denne vissheten.
Samtidig slites partiet av store interne stridigheter og rivalisering mellom fraksjoner som er knyttet til partiet. Så lenge forskjellene fortsetter å øke, vil frustrasjonen på bakken fortsette, og det kan bli flere voldelige opprør. Om det ikke blir tatt tak i vil ANC slite stadig mer med å beholde støtten i folket. Men taperne vil først og fremst være Sør-Afrikas befolkning.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.