Er dette et resulat av konfliktens logikk?
I skyggen av krisen i Syria og hva annet som har opptatt nasjonale og internasjonale medier i løpet av sommeren, er nok en runde av konflikten i Nord-Kivu, øst i Kongo, igjen et faktum. En ny væpnet gruppe som kaller seg Bevegelsen av 23. mars (M23) har dukket opp og påført den kongolesiske regjeringshæren (FARDC) en serie pinlige nederlag. Men det er en allerede hardt prøvet sivilbefolkning som må bære brorparten av kostnadene. I løpet av den siste tiden er 30.000 mennesker fordrevet fra sin hjem og er på flukt i Nord-Kivu, 15.000 har flyktet til nabolandene Rwanda og Uganda, nye barnesoldater er blitt rekruttert, kvinner blir voldtatt og beskyldningene hagler om hvem som står bak den nye opprørsbevegelsen.
Det som nå skjer er dessverre verken spesielt overraskende eller særlig vanskelig å forklare. Det er et direkte resultat av konfliktens egen tragiske logikk. I sentrum for det nye opprøret står en gruppe soldater og offiserer som tilhører minoritetsbefolkningen av kongolesiske tutsier. De er frusterte og ikke minst redde for å miste privillegier og rettigheter som de har hatt i denne delen av Kongo. De er tallmessig sett bare en liten minoritet, men mange av dem er i økonomisk forstand velstående. Siden den gamle diktatoren i Kongo, Mobutu, ble kastet i 1996 som følge av et opprør i nettopp Nord-Kivu som startet i etterdønningene av folkemordet i Rwanda i 1994, har de også blitt en av de sterkeste gruppene militært sett. Politisk derimot er de som følge av innføringen av et demokratisk system helt marginalisert. Gir de fra seg våpnene sine og lar seg fullt ut integrere i den kongolesiske hæren slik det var meningen, er de redde for at de skal miste alt - først sin økonomiske posisjon, så sine rettigheter og til slutt livet. Dette er de ikke alene om å mene. Regimet som sitter ved makten i nabolandet Rwanda ser ut til å tenkei tilsvarende baner. M23 har derfor en viss støtte fra Rwanda. Hvor stor denne er og hvor lenge det har pågått er fortsatt uklart og vi skal være forsiktige med å gi Rwanda all skyld for det som skjer da dette, uansett hvlken rolle Rwanda måtte spille, først og fremst er et kongolesisk problem som må finne sin løsning innenfor rammene av den kongolesiske staten. Rwanda er involvert først og fremst på grunn av konfliktens egen tragiske logikk og ikke fordi landets ledere egentlig har noen reell interesse i å være involvert, men fordi de oppfatter situasjonen slik at de ikke har noe annet valg.
Hva er det dette dermed egentlig dreier seg om? Det er sikkerhet og oppfatninger om hva som kan gi kontroll over egen sikkerhet og ikke noe annet. Regimet i Rwanda vil ha kontroll med sin egen sikkerhetssituasjon. Det samme gjelder Joseph Kabila og de som sitter med makten sammen med ham i Kongo. Og det samme er tilfelle for de personene og grupperingene som representerer de ulike folkegruppene i Nord-Kivu. Alle ønsker seg det samme: Kontroll, og da ikke nødvendigvis for å bli enda rikere og mektigere, men rett og slett for å få lov til å beholde de rettighetene og de posisjonene som de mener de har krav på. Øst-Kongos og spesielt Nord-Kivus tragedie er at dette kunne de også oppnådd ved å samarbeide. Ikke bare eliten i Rwanda, men hele folket i landet trenger et godt økonomisk forhold til Kongo og spesielt landets østlige regioner. For både eliten og befolkningen i de østre delene av Kongo er handel og økonomisk samkvem med naboland som Rwanda og Uganda ikke bare av stor betydning, men ofte det som avgjør om man klarer seg sånn noenlunde bra eller er lutfattig. Hvorfor klarer de derfor ikke å samarbeide?
Svaret på dette spørsmålet finnes i en konflikt, som hvis den opprettholdes, er såpass forutsigbar at den gjør det mulig for elitene i begge land å beholde sine posisjoner på kort sikt, mens de på lang sikt kunne tjent både sine egne og befolkningens interesser ved å samarbeide. Noen av dem forstår nok dette – antagelig gjelder dette både Rwandas president Paul Kagame og Kongos president Joseph Kabila – men de tør rett og slett ikke. Derfor fortsetter konfliktens egen tragiske logikk å være normdannende, og det skaper ikke trygghet for noen, snarere det stikk motsatte. Befolkningen av kongolesiske tutiser blir stadig mer marginalisert og utstøtt politisk så vel som sosialt. Jo mer deres representanter tyr til våpen, jo sterkere reagerer andre folkegrupper mot dem. Det er akkurat det som skjer nå.
Den umiddelbare foranledningen for M23-opprøret var at den kongolesiske regjeringen varslet at den ville stille den militære tutsilederen Bosco Ntaganda for retten og muligens utlevere ham til Den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag. I og med at Ntaganda var plassert i en fremtredende posisjon i den kongolesiske hæren som følge av et tidligere kompromiss (23. mars 2009) mellom Rwanda og Kongo etter at en annen kongolesisk tutsiopprørsleder – Laurent Nkunda – ble fjernet av Rwanda, er det neppe så underlig at avgjørelsen om å stille Ntaganda for retten i Kongo ble oppfattet som et forsøk på å endre hele den politiske maktbalansen i Øst-Kongo av Rwanda. Når Ntaganda deserterte fra den kongolesiske hæren og M23 rett etterpå ble ble dannet, så hadde kortet blitt spilt på en slik måte at bordet fanget regimet i Rwanda. På en eller annen måte måtte de støtte sine etniske ‘brødre’, de kongolesiske tutsiene. Hvis ikke ville de ikke bare miste den eneste støttespilleren de kunne stole på i kampen mot rwandiske opprørsgrupper som FDLR hvor deler av lederskapet er dypt implisert i folkemordet i Rwanda i 1994, men også slik de leser verden risikere at deres etniske ‘brødre’ mistet alle sine rettigheter i Kongo. Dette er i realiteten konfliktens egen tragiske logikk og det som skjer nå er ikke overraskende, men et direkte resulatet av dette. Så lenge denne logikken får lov til å dominere og bestemme de ulike partenes verdensbilde da ingen verken ser ut til å ha vilje, evne eller innsikt til å tilby dem et annet troverdig bilde av verden, vil voldsspiraler slik som den siste som M23 innebærer fortsette å legge sten til byrden for sivilbefolkningen i Nord-Kivu og Kongos østlige regioner.