Norsk bistand til Etiopia skal bidra til videre økonomisk vekst. Regjeringen har økt bistanden, men nekter å stille krav til Etiopiske myndigheter. Samtidig fører regimet i Etiopia en politikk som saboterer næringslivet og holder folk i fattigdom.
Norge gir mye penger i bistand til Etiopia. Ca. en måned før den omstridte returavtalen mellom landene ble inngått, besluttet Norge å øke bistanden fra 200 millioner til 600 millioner kroner i året.
Tidligere utviklingsminister Erik Solheim har kalt Etiopia "en afrikansk suksesshistorie", blant annet fordi:
- Etiopia har hatt enorm framgang når det gjelder tusenårsmålene, og på økonomiske og sosiale menneskerettigheter.
- Ikke noe utviklingsland, verken i Afrika eller noe annet sted på kloden, har lagt fram en så ambisiøs strategi for å løse klimakrisen.
- Etiopia er et veldig viktig land for konfliktløsning i Afrika, spesielt i Somalia og Sudan.
(Kilde: Bistandsaktuelt - HRW advarer mot tett samarbeid med Etiopia-regimet)
Man kan og bør spørre hva disse punktene betyr.
Økonomisk vekst i Etiopia
Ett viktig kjennetegn ved Etiopia er landets eventyrlige økonomiske vekst. De opplevde en vekst på 11,4 prosent i regnskapsåret 2010/2011, ifølge seg selv. Estimatene til Verdensbanken og IMF er på
7,5 prosent for samme periode. (Kilde: Doing Business in Ethiopia: 2012 Country Commercial Guide for U.S. Companies)
Tallene er imponerende. Politikere som føler eierskap i arbeidet med FNs tusenårsmål kan vanskelig unngå å få stjerner i øynene ved synet av slike tall.
Blant de lærde virker det ikke som om økonomisk vekst i Etiopia er noe stridstema. En forklaring kan være at de har en felles forståelse av hva økonomisk vekst er, en forståelse som gjør den negative økonomiske utviklingen som vanlige etiopere opplever uvesentlig.
Bistand og utvikling
I Norge brukes økonomisk vekst som begrunnelse for å fortsette overføringene til regimet i Addis Abeba.
Regjeringens filosofi er at økonomisk utvikling kommer før demokratiutvikling. Det er faktisk så sant i deres øyne at Erik Solheim mener vi må tåle at "noen kanskje blir veldig rike før folk flest i lavinntektsland kan løftes ut av fattigdom. (Kilde: Høyresiden har hatt rett - Aftenposten)
Ettersom klimapolitikk er et annet område som det hefter stor prestisje ved, forfekter statsminister Jens Stoltenberg det syn at grønn energi kommer før utvikling og at utvikling kommer før kvinnefrigjøring. (Kilde: Grønn energi skal gi bærekraftig utvikling - Aftenposten)
Filosofien har såvidt jeg vet ikke rot i erfaring eller forskning. Derimot virker det som om den sammenfaller med regjeringens målsetninger, som kanskje eller kanskje ikke har positiv betydning for mennesker som lever utenfor regjeringskontorene.
Bistand på den etiopiske diktatorens premisser
Utenfor regjeringskontorene lever blant annet det etiopiske folk, som teller ca. 84 millioner mennesker. Rundt 94 prosent av dem tilhører ikke den etniske gruppen Tigray, i motsetning til
diktaturets sterke menn og kvinner.
Regjeringen i Norge har møtt kritikk for at det ikke stilles strenge krav til etiopiske myndigheter. Erik Solheim har uttalt at vi ikke skal "fortelle utviklingsland hva de skal mene, og vi må ikke koble bistanden til det".
Det er musikk i ørene til Etiopias statsminister Meles Zenawi. Han gjorde det klart da han besøkte Oslo i fjor høst at han ikke aksepterer innblanding i interne saker, men at han gjerne tar imot pengene våre. (Kilde: Advarer Norge mot å blande seg inn - Aftenposten)
Hvorfor finner den norske regjering seg i å bli tilsnakket på den måten?
Hvis vi engang kommer dit at norske myndigheter stiller krav til diktatorer de sender 600 millioner kroner i året, håper jeg de setter som betingelse at mottakeren ikke aktivt saboterer sitt eget lands næringsliv.
Spesielt når de selv mener at "Veien til utvikling er et velfungerende næringsliv som investerer og reinvesterer. Det må skje innenfor en stat som bidrar til ro og orden og gir rammer for næringslivet." (Solheim)
Virkeligheten for etablerere i Etiopia
Når vanlige folk i og fra Etiopia snakker om mulighetene for å etablere virksomheter forekommer ikke ord som vekst eller suksess.
Gjennomgangstemaet i deres fortellinger er håpløshet. Uten tilknytning til regimet er prognosene for ethvert økonomisk initiativ elendige.
Et vanlig scenario: Du har på en eller annen måte skaffet midler til å starte en egen virksomhet, stor eller liten. Du finner et egnet marked, for eksempel et geografisk område hvor få eller ingen tilsvarende virksomheter finnes og kundegrunnlaget er godt. Forretningene går greit i seks måneder. Så dukker plutselig flere konkurrenter opp i umiddelbar nærhet. Umiddelbar nærhet kan i denne sammenheng bety at en konkurrerende virksomhet bygger sine lokaler så nært inngangsdøren til din virksomhet at det knapt er mulig å komme seg inn eller ut. Konkurrenten opererer på oppdrag fra regimet og nyter en rekke konkurransefordeler (konkurranse-utslettende fordeler). Resultatet er at du må legge ned din virksomhet.
Et annet vanlig scenario: Din virksomhet er ikke torpedert på ovennevnte måte. En dag mottar du helt uventet et stort krav i posten fra myndighetene. Kan du ikke betale, stenges virksomheten din. Eieren av en frisørsalong i Addis Abeba fikk nylig et avgiftskrav på 3000 etiopiske birr. Dette skulle dekke salongens avgifter for en periode på tre måneder. Salongens samlede inntekt for samme periode var 500 birr. Da eieren kontaktet myndighetene for å undersøke saken var beskjeden at pengene måtte betales innen tre dager, ellers ville salongen bli stengt.
Slik drives mennesker systematisk ut i arbeidsledighet av et regime norske myndigheter nekter å stille krav til. Og denne praksisen er regelen - ikke unntaket - for de fleste som tar sjansen på å starte næringsvirksomhet i Etiopia.
Regimet rundstjeler sin egen befolkning
Mange etiopere overlever takket være slektninger i utlandet som sender penger hjem. Dette er folk-til-folk-bistand, - noe helt annet enn regjering-til-regjering-bistand.
Folk-til-folk-bistand burde kunne brukes av mottakerne til å bygge en sikker og forutsigbar eksistens, det burde kunne brukes til å etablere arbeidsplasser slik at mottakerne ikke lenger var avhengig av overføringer fra Oslo eller andre steder.
Mange prøver å gjøre nettopp dette. Men sjansene for å lykkes er marginale, av grunner jeg har nevnt.
Folk-til-folk-bistand har også vært brukt til å kjøpe tomter og boliger. For noen har kjøp og salg av eiendom gitt god fortjeneste, takket være prisutviklingen som på enkelte områder er helt uforutsigbar. Nå er det imidlertid slutt.
I august trer en ny lov i kraft som innebærer at fast eiendom (tomter) skal tilhøre staten. Dagens eiere, som ofte har betalt flere hundre tusen kroner, får ingen kompensasjon.
For familiemedlemmer i Norge og andre land, betyr dette at sparepengene er tapt uten at investeringene deres har hatt noen varig effekt.
Håpet om at foreldre, søsken, søskenbarn og andre familiemedlemmer skulle klare seg selv er knust. For at de skal klare å holde hodet over vannet, kreves en fortsatt strøm fra blant annet norske sparekontoer.
Regjeringer er solidariske med regjeringer. Folk er solidariske med folk.
Den norske regjering forholder seg ikke til vanlige folks livsvilkår når de legger opp sin bistands- og utviklingspolitikk. Den forholder seg til den etiopiske regjering, som også fungerer som
turistguide når norske statsråder besøker landet. Regjeringen baserer politikk på opplysninger fra etiopiske myndigheter, noe som betyr at de oppfatter dem som en troverdig kilde.
Jeg skulle like å vite hvorfor regjeringen tror at bistand til regimet i Etiopia vil føre til utvikling, når regimet i Etiopia systematisk ødelegger sitt eget næringsliv, stjeler bistandsmidler, nødhjelp og vanlige folks penger, slår ned på all kritikk uansett hvor den kommer fra, fengsler og dreper opposisjonelle og kaster ut uavhengige organisasjoner.
Har norsk politikk på dette området basis i realitetene på bakken, eller er den utelukkende rettet mot å oppfylle ambisjonene til politikere som mener de har så gode mål at det helliger et hvilket som helst middel?