Hvor ble det av den afrikanske våren?

Fjoråret vil bli husket for opprørene, spesielt de som fant sted i Nord-Afrika og Midtøsten. Situasjonen i Syria sørger for at opprøret ennå er i vår bevissthet her langt mot nord. Men opprøret som ofte refereres til som «den arabiske våren» var ikke bare det. Det fant tross alt sted på det afrikanske kontinentet, og ble etterfulgt av uro i svært mange land sør for Sahara.

Når man oppsummerer 2011 ser man nemlig en markant økning av streiker, demonstrasjoner og kampanjer over hele kontinentet. Det var uro i Sudan, Gabon og Swaziland, henholdsvis nordøst, vest og sør på kontinentet. I Sudan blusset urolighetene opp igjen i juni, og er på ingen måte over. Årsakene var ofte de samme som i Nord-Afrika. Stigende priser på livsviktige varer, ikke minst mat og transport, høy ledighet blant ungdom og stivnede statsbyråkratier. 1990-tallet ble kalt «demokratiets tiår» i Afrika. Flere land var på vei ut av lange borgerkriger. Gamle ettpartistater innførte flerpartivalg. Men man opplevde også tilbakeslag. Nye kriger ble startet, Rwanda opplevde et massemord.

Utviklingsoptimismen forsvant, store restruktureringsprogrammer ble tvunget fram av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). I mange land førte dette til at offentlige tjenester som var blitt bygget opp, nå kostet mer. Samtidig økte prisene på bensin, matolje og andre basismatvarer. Etter årtusenskiftet har mange afrikanere sett at deres levestandard har gått ned samtidig som landene de bor i har opplevd økonomisk vekst. Gapet mellom fattig og rik blir større. De økonomiske og politiske elitene er ofte de samme, og selv om statene på papiret er mer demokratiske, oppleves det ikke slik. Ikke minst gjelder dette land med store naturressurser, som Gabon og Sudan, som begge er oljeproduserende.

Den indisk-ugandiske akademikeren Mahmoud Mamdani leser det som skjedde i Egypt inn i en afrikansk kontekst. Egypterne samlet seg ikke spontant på Tahrir-plassen. Tahrir var uttrykk for en bevegelse som hadde vokst langsomt over år. Det var en masseaksjon fra grasrotplan som attpåtil var ikke-voldelig. Tross spredte kamper mot politi og militære styrker tok ikke innbyggerne i Tunisia og Egypt til våpen under uroen (Libya er en helt annen historie). Mamdani leser dette inn i en tradisjon av folkelige bevegelser i Afrika som begynte med Soweto-opprøret i Sør-Afrika i juni 1976. På et tidspunkt hvor den organiserte motstanden mot apartheid lå med brukket rygg i eksil, reiste skoleungdom seg i protest mot at undervisningsspråket i skolene skulle være afrikaanerminoritetens språk afrikaans. Soweto-opprøret ga ny retning for apartheidmotstanden. Der man tidligere hadde sverget til at væpnet motstand var det eneste mulige, ble sivil ulydighet og massemobilisering svaret. Det var masseaksjoner under paraplyen United Democratic Front (UDF) som satte inn dødsstøtet mot apartheid, ikke en håndfull geriljakrigere.

Denne typen massemobilisering var et brudd med tradisjonen fra frigjøringskrigene, nemlig at det måtte en væpnet motstand til. En av de første som fikk smake pisken etter apartheids fall var nettopp en slik gammel frigjøringskriger, Robert Mugabe i Sør-Afrikas naboland Zimbabwe. Utover nittitallet mobiliserte fagbevegelsen, krigsveteraner og studenter mot høyere levekostnader. Mer kjent enn disse protestene er Mugabes svar. Som en god elev fra britenes koloniale kostskole, kokte gamle Bob opp en splitt-og-hersk strategi. Krigsveteraner ble satt opp mot fagbevegelse og Zimbabwes gjenværende lyshudete, land mot by, alle mot studenter og intellektuelle.

Det er dette mønsteret som har gjentatt seg i flere afrikanske land det siste tiåret, og spesielt det siste året. Myndighetene, ofte dominert av gamle geriljakrigere og en retorikk som har forandret seg lite siden 1960-tallet, utfordres av nye generasjoner som ønsker mer enn tomme fraser om frihet, likhet og brorskap. De ønsker en utvidelse av det politiske rommet. Myndighetene har reagert med panikk. I Zimbabwe ble studenter arrestert for å ha sett på en film fra Tahrirplassen. Små demonstrasjoner i Angola endte i arrestasjon av unge musikere. I Uganda ble demonstrasjoner raskt forbudt i første halvdel av 2011. Det eneste som ble tillatt, var en sympatimarsj med Muammar Gaddafi i Libya, som da var under NATO-bombardement. Også denne marsjen ble avlyst i siste sekund.

Da befolkningen i Kampala, Uganda - dels som protest mot protestforbudet, dels som protest mot stigende transportkostnader - begynte å gå til jobben, ble flere opposisjonspolitikere arrestert for nettopp å gå. Andre som befant seg gatelangs ble gasset med tåregass. Andre regjeringer fant det best å droppe upopulære tiltak i denne perioden.

Skal man oppsummere utviklingen på kontinentet det siste halvannet året, må det være at folkelige bevegelser har gjort seg gjeldende sterkere og i flere land enn tidligere. Tross tilbakeslag som arrestasjoner, og i noen land innskjerping av lovverk som regulerer presse- og trykkefrihet, er de folkelige bevegelsene sterkere enn før. Det er vinter på den sørlige halvkule akkurat nå, men snart kommer en ny vår.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.