(Fortsettelsen av "Fredsprisutdelingen: Historien du ikke fikk lese")
Jeg husker det godt. Jeg satt på jobb i åpent kontorlandskap da jeg fikk beskjeden over telefon fredag syvende mars 2003. Da hadde vi ventet én uke på nyheter og media fulgte saken. Mens kolleger tastet videre på datamaskinene sine, fortalte stemmen i den andre enden av røret at han var funnet. Død. Skutt og drept av opprørssoldater da han var på oppdrag for hjelpeorganisasjonen ADRA i Liberia:
"Kåre Lund ble 53 år gammel. Han etterlater seg kone og tre voksne barn."
Står det nederst i nyhetsoppdateringen i Dagbladet. Ett av de barna, er svigerinnen min. Kona til storebroren. Ord kommer til kort, for det er bare ufattelig og uforståelig. En ektemann, pappa, bestefar, svigerfar, er ikke mer. Sorgen må gå sin ubønnhørlige gang for de nærmeste, mens resten av verden glemmer fort. Nyhetens verdi har jo omtrent like lang levetid som en døgnflue. Timer blir til dager, dager til måneder, og måneder til år. Og livet går videre på sitt umiskjennelige vis.
Helt til det har gått ni år og Nobels fredsprisutdeling anno 2011. Hvor to av fredsprisvinnerne er fra Liberia. Svigerinnen min sin familie blir invitert til å delta på seremonien. Og det skal vise seg at det er mer til historien enn en nordmanns tragiske bortgang i et land langt, langt vekke.
Ellen Johnson Sirleaf og Leymah Gbowee ønsker å møte moren til svigerinnen min og inviterer på audiens dagen før utdelingen skal finne sted. Svigerinne blir med som støtte. På et møterom på Grand Hotell beklager president Ellen Johnson Sirleaf for det tapet hennes land har påført familien. Min svigerinne beskriver følgende i bloggen sin:
"Hun fremstår som en utrolig person. Hun virker oppriktig lei seg for at hennes landsmenn hadde vært skyld i pappas død. Men så kommer det som overrasket oss. Hun presenterer Leymah Gbowee, og sier at det er hun som har noe å fortelle."
Hun hadde truffet Kåre Lund samme dag som han ble skutt. De pratet sammen mens de ventet på et checkpoint hvor de begge hadde blitt stoppet. Da hun senere fikk beskjeden om det dramaet som utspilte seg senere på dagen, skulle dette bli en av de viktigste inspirasjonskildene når hun tok avgjørelsen om å si opp jobben sin og fortsette med fredsarbeid på heltid. Hendelsen beskriver hun dessuten i selvbiografien «Mighty Be Our Powers».
Det skulle ta ni år før denne historien ble fortalt til de rette menneskene. En historie som kan tilføre en slags mening i det å miste en kjær. En fattig trøst kanskje, men bedre enn ingen. Et følelsesmessig plaster på et sår som lenge har infisert livet, og som kan gjøre det mulig å komme seg videre på ordentlig.
En skulle tro dette var en nyhet. En nyhet av nasjonal verdi. Men der mediene kaptes om å være den flaueste over Jaglands engelskuttale eller i harnisk over en eller annen kongelig høyhets ultradyre fredspris seremonikjole, glimret de med sitt fravær i denne historien den helgen fredsprisutdelingen pågikk. I ettertid har det blitt referert til i Vårt Land, og min svigerinne ble intervjuet i radioprogrammet Norgesglasset og av ukebladet Hjemmet.
Men historien slutter ikke her. På min svigerinnes blogg kan du lese følgende:
"Etter noen uker i spenning så begynner ting å skje. I desember fikk mamma og jeg en muntlig invitasjon fra Presidenten i Liberia, Ellen Johnson-Sirleaf om å komme til Liberia i sommer for å markere frigjøringsdagen deres. De ønsker å vie oppmerksomhet til personer som har kjempet for freden, og for de som jobbet for ofrene etter borgerkrigen. Presidenten mener at den jobben pappa gjorde, og det at han endte med å miste livet mens han jobbet for å hjelpe sivile i Liberia under borgerkrigen er stort nok til at hun ønsker å hedre pappas minne i år, på frigjøringsdagen."
Søndag 22. juli reiser de nedover. Det er tatt kontakt med blant annet Dagbladet og NRK, ettersom de trykket nyheten om Kåre Lunds tragiske bortgang den mørke vinterdagen i 2003. De kunne kanskje ha en viss interesse av at historien har en fortsettelse og lever i beste velgående?
Men nei. De har ikke det. Og jeg lurer: Er ikke dette en nyhet? Etter min mening er dette langt mer interessant lesning enn mye av de såkalte nyhetene blant annet Dagbladet har på forsiden av sin nettavis i dag.