Norsk Folkehjelp advarte i juni norske myndigheter mot humanitær katastrofe i Nubafjellene i Sør-Kordofan og påpekte risikoen for spredning av konflikten til Blånilen. Nå, tre måneder etter, er krisen en realitet.

UNHCHR, Amnesty og Human Rights Watch har dokumentert massive overgrep mot sivilbefolkningen i Nubafjellene. Konflikten har nå spredd seg til delstaten Blånilen, og vi mottar meldinger om stadige flybombinger mot sivile mål. Nå er også matlagrene snart tomme. Om en drøy måned begynner tørketiden. Det vil muliggjøre at bakkestyrker settes inn, og dermed fullskala krig og humanitær katastrofe.

Fredsavtalen, CPA, ble inngått mellom regjeringspartiet i Khartoum, NCP og SPLM i 2005. I henhold til en egen protokoll i denne avtalen, skulle Sør-Kordofan og Blånilen igjennom en konsultasjonsprosess i befolkninga for å sikre at innholdet i avtalen ble implementert. Abyei skulle få egen folkeavstemming om tilhørighet til Sør eller Nord. Ingen av disse prosessene har blitt gjennomført.

Norge står som en av de internasjonale garantistene for fredsavtalen.Norske myndigheter har således et særskilt ansvar for at intensjonen i avtalen overholdes. Utenriksminister Støre uttrykte nylig bekymring for spredning av konflikten til Sør-Kordofan og Blånilen, og ba myndighetene i Khartoum umiddelbart gi FN adgang til området. Norske myndigheter har for øvrig vektlagt en forhandlingsløsning på konflikten i grenseområdene. Men er en forhandlingsløsning uten samlet, sterkt og vedvarende internasjonalt press mot Khartoum i det hele tatt realistisk?

Etter 25 år i Sør-Sudan kjenner Norsk Folkehjelp Khartoum-regimets taktikk godt. Khartoum bærer ansvar for at 2 millioner sør-sudanere døde i borgerkrigen mellom Nord og Sør. Sudans leder, Bashir, står tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten av den internasjonale straffedomstolen, ICC. Taktikken med angrep mot sivilbefolkningen, allianser med arabisk stammemillits og bruk av sult som våpen, er kjent både fra Sør-Sudan, Nubafjellene og Darfur. Khartoum fører i dag krig mot sin egen befolkning i et nærmest sammenhengende belte fra vest til øst; i Darfur, Nubafjellene og Blånilen, og fredsavtalen fra 2006 med Beja-folket i øst er svært skjør. Regimet lyktes dessuten tidligere i våres med å rense den omstridte Abyei-regionen for dens rettmessige innbyggere, Ngok Dinkaene.

Den ICC-etterlyste Ahmed Mohammed Harun ble utpekt som vinner av valget i begynnelsen av mai i Sør-Kordofan. Marginene var små og valgresultatet omstridt. Den viktigste opposisjonen, SPLM-N, anerkjente ikke resultatet og påpekte fusk. Carter-senteret erklærte imidlertid valget som fredelig og troverdig til tross for vanskelig sikkerhetssituasjon og en del uregelmessigheter. Tidligere nestleder i Carter-senteret, Aly Verjee, gikk senere ut med massiv kritikk av Carter-sentrets anerkjennelse av resultatet.Et valg med lite legitimitet som utpekte en person med Haruns historie som guvernør, skapte frykt for maktmisbruk og overgrep.

Og frykten var ikke ubegrunnet. Bare få uker etter det omstridte valget, sendte NCP ut ordre om full avvæpning (innen 1.juni) av alle enheter som hadde vært knyttet til SPLA. SPLM-N oppfattet dette som en direkte provokasjon. Til sammenligning hadde Sør-Sudan innlemmet alle militsgruppene i sør som hadde kjempet med støtte fra Khartoum, i sin hær. SPLA-soldatene fra Nubafjellene og Blånilen fikk aldri en tilsvarende avtale i Nord. Khartoum satte aldri i gang forhandlinger om demobilisering eller integrering av disse soldatene, før de altså fikk noen dagers varsel på å gi fra seg våpnene 1. juni. Hva som direkte utløste kampene 6.juni er omstridt og påstand står mot påstand. Det som er klart er at Khartoum 9.juni rettet det første massive angrepet mot Nubafjellene og bombet og startet fordrivelsen av sivile og likvideringen av antatt opposisjonelle.

Humanitære organisasjoner og FN er fortsatt nektet tilgang til Nubafjellene og all internasjonal stab har måttet forlate området. FNs ønske om å forhandle om en humanitær korridor inn til befolkningen i Nuba har møtt en kald skulder fra regimet i Khartoum. Regimet er ikke interessert i noen form for internasjonal tilstedeværelse. Etter 17. august har det vært flere forhandlingsinitiativ der Etiopias statsleder, Meles, har spilt den sentrale rollen. Dette har så langt vært mislykket.

Khartoum-regimet er kjent for å bruke politiske forhandlinger som uthalingstaktikk for å lette på internasjonalt press. 28. juni ble det eksempelvis underskrevet en fredsavtale i Addis Ababa mellom NCP og SPLM Nord. Denne ble undertegnet av NCPs mektige Nafi’e Ali Nafi’e og beskriver blant annet hvordan SPLA-N kan integreres i SAF og SPLM-N anerkjennes som parti (Malik Agar vant guvernørvalget i Blånilen i 2010 for nettopp SPLM-N, men er nå kastet av Bashir). Avtalen ble så tilsidesatt av Bashir 7. juli. I følge Reuters ga Bashir hæren ordre om å fortsette militære operasjoner til ”rensingen er over”. 23. august erklærte Bashir ensidig våpenhvile. USA ba SPLM-N gjøre det samme. Rapporter viste imidlertid at SAF fortsatte bombingen bare timer etter at våpenhvilen ble erklært.

Norsk Folkehjelp ber norske myndigheter om å legge om kursen. De må bli betydelig tøffere. Forhandlinger nytter ikke uten massivt internasjonalt press. Norge må bli den sterke pådriveren og sikre et samlet press hvor også land med innflytelse i Khartoum, slik som Kina, er med og krever at:

• flybombingen og angrepene mot sivile mål stoppes umiddelbart

• adgang for humanitær assistanse i hele Sør-Kordofan og Blånilen sikres

• man søker en politisk løsning som omfatter de grunnleggende problemene i Sudan: konsentrasjonen av makt og ressurser i Khartoum og marginaliseringen av utkanten

Tiden er knapp – tøyles ikke Khartoum nå vil situasjonen bli katastrofal om kun en måneds tid.