Alle tidligere erfaringer fra tidligere militære engasjement og fra Irak-krigen spesielt ,tilsa at resolusjon 1973 som var begrunnet for å hindre en massakre på sivilbefolkningen i Bengazi ble tatt på et tynt grunnlag
Norge ble ikke lurt inn i Libya-krigen
Norges aktive bombeengasjement i Libya ble tatt av Regering og Stortinget uten noen diskusjon og realitetsbehandling. Regjerinen følte seg ifølge Stoltenberg forpliktet til å bidra aktivt for å støtte opp om FN og sikkerhetsrådets resolusjon 1973 for å bidra til en såkalt "humanitær intervensjon " for å verne sivilbefolkningen mot overgrep fra Gaddafis styrker.Bundeskanzler Angela Merkel holdt klokelig nok Tyskland borte fra en aktiv rolle i bombingen av Libya.Det kan nok være at Angela Merkel var litt mer klartenkt om konsekvensene og begrunnelsen for å bombe Libya enn hva den norske Regjering og våre stortingspolitikere var.Jeg tror ikke Angela Merkel er noe mindre opptatt av demokrati og menneskerettigheter enn norske politikere.
Det var tydelig helt fra begynnesen av at Regjeringen og Stortinget først og fremst ønsket å være en lojal Nato-alliert, og og at man dermed bygde opp sine mer og mer desperate begrunnelser for å fortsette bombingen utifra det. Regjering og Stortinget hadde ikke noe ønske om å realitetsbehandle resolusjon 1973 på en grundig måte for da hadde den ikke tålt virkelighetens lys.Regjeringen og våre stortingspolitikere vet utmerket godt at stormakter aldri går til krig av kun edle humanitære årsaker.Det ligger også alltid tunge og sterke økonomiske og militærstrategiske hensyn bak.Menneskerettigheter har alltid måtte vike fremfor stormaktene økonomiske og militærstrategiske interesser.
Krigen mot Irak i 2003 var basert på en løgn, og det var helt klart fra første stund av at målet for USA og England var å få kontroll over Iraks oljeressurser og bli kvitt en uavhengig diktator som ikke danset etter USAs pipe.Norge bidro også her sterkt indirekte, men også her var det ønsket fra Bondevik-regjeringen å ha som det overordnede mål å være en lojal nato-alliert enn ikke å bidra til en helt ulovlig krig.Her ser USA med et blindt øye på tortur ab motsandere, undertrykkelse og fullstendig fravær av pressefrihet da USA ser seg tjent med situsjonen.
Man opplever nå stort sett noe av den samme situasjonen i Libya. Nato har gått til krig for å sikre seg kontroll over olje og gass-ressursene i Libya, og for at USA eventuelt kan opprette permanente militærbaser i et meget viktig militærstrategisk land. Alt dette har Regjeringen og våre stortingspolitikere vært fullstendig klar over hele tiden. Det står derfor ikke til troende hvis Regjeringen hevder at den er lurt inn i Libya-krigen på gale premisser. Den opplyste norske borger vet bedre.
Nato har nå blitt et redskap for USA,s alltid ønske om hegemonistisk kontroll over verdens ressurser og militære kontroll ved opprettelse av baser.Det at Norge skal være en aktiv og lojal Nato-alliert i denne politikken kan derfor være særdeles tvilsom om den fremmer mer fred , stabiliet og repekt for menneskerettigheter.
Hvis Regjeringen og våre stortingspolitikere hadde tatt erfaringene fra Irak-krigen innover seg ville de aldri ha engasjert seg i Libya-krigen.Man ønsker imidlertid ikke å lære av erfaring og være tilbakeholden med å engasjere seg i militære eventyr i Nato-regi, men være en blind og lojal Nato-alliert.
Riktignok har libyerne blitt kvitt Gaddafi, men det har vært ved Natos aktive hjelp som nok har svekket opprørsrådets legimitet i Libya. Det er ingen unison støtte for opprørerne over hele Libya, og det er høyst usikkert hva Libya vil utvikle seg til. Libya kan meget godt utvikle seg til et nytt militærdiktatur.
Norges engasjement i Libya har vært en meget pinlig affære som våre politikere på ingen måte bør være stolt over hvis de ønsker å ta inn over seg realitetene i begrunnelsen for krigen