Det FN har stått for i Elfenbenskysten - særlig de siste ukene - står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern.

Verden trekker nå et lettelsens sukk etter at gårsdagens arrestasjon av president Laurent Gbagbo og hans kone, Simone Gbagbo, ble kjent. Mange kommentarer har falt om hvordan det nå endelig kan skapes fred etter at den svært sta Gbagbo, som klamret seg til makten, endelig ble satt ut av spill. Nå gjenstår det bare å få stilt ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. TV-bildene av den tidligere så mektige presidenten, som nå stod avkledd, bokstavelig talt, med håndjern som etter hvert ble tatt av, gikk verden over. Han tørket seg med et håndkle på overkroppen og fikk hjelp til å få på seg en skjorte mens han åpenbart ble utsatt for skarpe verbale angrep fra to av Ouattaras rebeller som stod rett ved siden av ham. Det nærmeste vi kommer er vel bildene av den nylig arresterte Sadaam Hussein, som ble sendt fra TV-kanaler over hele verden.

Man må lure litt på hvordan uenighet mellom to kandidater i en ettervalg-fase med mulighet for nytelling og dialog omkring dette, kan ende opp i en blodig krig hvor FN og Frankrike velger side og går militært til verks for å fjerne den ene kandidaten ved presidentvalget. Taperen så sliten og sjuskete ut der han ble filmet på et hotellrom med sine kone sittende på sengen.

Det kan neppe finnes noen hjemmel i Geneve-konvensjonen for å sende ut denne type TV-bilder og det samsvarer lite med FNs idealer og målsettinger. Det FN har stått for i Elfenbenskysten - særlig de siste ukene - står i motstrid til idealene uttrykt i monumentet foran FN-hovedkvarteret som illustrerer det å smi om sverd til plogjern. FNs oppgave skal være å føre dialog, ikke krig. Verre er det nok at FNs handlinger i Elfenbenskysten er brudd på bestemmelsene i resolusjon 1975 fra Sikkerhetsrådet. Både Russland og Kina har protestert kraftig mot FNs aktive krigføring, som fikk det til å se ut som om regimeskiftet faktisk var en del av FNs agenda.

Man kan undre seg over hvorfor NATOs luftvåpen i Libya har vært mer forsiktig og mer opptatt av sitt mandat, - å beskytte de sivile - enn FN-styrkene i Elfenbenskysten. I Libya har det vært lagt stor vekt på at resolusjonen fra Sikkerhetsrådet ikke hjemler krigføring for å få til et regimeskifte. Men FN har åpenbart sett på det som betydelig viktigere å blande seg inn i den interne uenigheten om valgresultatet i Elfenbenskysten. Så viktig at man kjempet side om side militært med styrker som har gjennomført bestialske massedrap på sivilbefolkningen og som gikk fra hus til hus i Abidjan og drepte sivile.

Frankrike er seierherren
Frankrike lot i går riktignok Ouattaras rebell-soldater posere sammen med den arresterte, men det er ingen tvil om at seierherren i denne krigen er den gamle kolonimakten, Frankrike. Det ville gitt et riktigere bilde om franske spesialsoldater hadde posert sammen med Laurent Gbagbo og hans kone Simone. Allassane Ouattara, som har vært en nær personlig venn av Nikolas Sarkozy siden han som borgermester viet ham i 1991, presenteres riktignok som seierherren i denne konflikten, men det er stor sannsynlighet for at gårsdagens begivenheter har vært feiret vel så mye i Paris som i Abidjan. Unntaket i Abidjan kan være Hotel Golf, den franske militærbasen og FNs hovedkvarter i Abidjan.

Frankrike har gjennom svært mange år arbeidet hardt for å få Allassane Ouattara innsatt som president i Elfenbenskysten. Sist franske styrker forsøkte å få Ouattara innsatt som president var i forbindelse med det mislykte statskuppet i 2004. Da hadde Ouattara og general Guie inngått en allianse med Frankrike om å ta makten i et overraskende kupp over natten i november 2004. Men den beskjedne vaktstyrken klarte å forsvare presidentpalasset, tilsammen omkring 300 ble drept den natten, inkludert general Guie. Ouattara søkte tilflukt i den tyske ambassaden og klarte etter hvert å komme seg over til den franske ambassaden hvor han oppholdt seg i flere måneder før franske styrker hjalp ham ut av landet. Det har ikke vært noe rettsoppgjør etter at Ouattara deltok i dette mislykkede statskuppet. I ethvert annet europeisk land ville en politiker som forsøkte å gjennomføre statskupp måtte stå rettslig til ansvar for sine handlinger. Fra hovedaktør i statskupp, til massemord og nedbrenning av tolv landsbyer - til den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten som nå snarest vil forsøke å få stilt Gbagbo for retten.

Bakgrunn for konflikten
Krigen i perioden 2002-2005 startet umiddelbart etter at president Gbagbo valgte å utfordre Frankrikes totale kontroll over ivoriansk økonomi. Siden 1960, da Frankrike lot Elfenbenskysten få sin selvstendighet, hadde det eksistert et eget kontor på presidentens kontor med ansvar for å tildele statlige oppdrag og kontrakter. En egen direktør fra Paris hadde bestyrt dette kontoret i 42 år da president Gbagbo besluttet å legge det ned i 2002. Like etterpå brøt krigen løs fra nord med 2-3000 rebeller utstyrt med franske våpen fra treningsleire i Burkina Faso. Gbagbo ønsket å lyse ut alle statlige kontrakter på anbud. Laurent Gbagbo var i utgangspunktet historieprofessor og sosialist og han hadde kjempet for demokrati og flerpartistat i hele sitt politiske liv. Han måtte betale for dette med å bli forfulgt og også med å bli kastet i fengsel. Det er ingen uenighet om at Laurent Gbagbo har spilt en meget viktig rolle i det å skape et flerpartisystem i Elfenbenskysten. Hans kone, Simone, var leder av den marxistiske fagforeningen og fagforeningsarbeid var basen for dette parets politiske virksomhet. Kampen mot Frankrikes fortsatte kolonistyre på det økonomiske området har alltid vært viktig for Gbagbo, og dette var også bakgrunnen for at han ønsket at tyske, spanske, canadiske og amerikanske selskaper burde få konkurrere med franske selskaper om de statlige kontraktene for strøm, vann, veier, olje og gass og ikke minst kakao. Dette oppfattet Frankrike som brudd på avtaler som ivorianske ledere ble tvunget til å signere da Frankrike avsluttet kolonistyret. Frankrike var også garantisten militært for Elfenbenskystens sikkerhet. Franske styrker foretok seg ikke noe som helst da Elfenbenskysten ble angrepet fra nord i 2002. Frankrike arbeidet istedet aktivt for at Ouattara skulle lykkes med sitt militærkuppforsøk i 2004. Da Sikkerhetsrådet etter dette behandlet saken, fikk Frankrike oppdraget med å gjenskape ro og orden og skape fred i Elfenbenskysten herjet av onflikt og uro som Frankrike i høy grad hadde vært med å skape selv. Det å skape fred bestod i å skyte vilt inn i massedemonstrasjoner av ubevæpnete sivile. Franske styrker drepte over 50 sivile ved å skyte inn i en fredelig demonstrasjon av fagforeninger, ungdomsorganisasjoner og menigheter. Mange hundre ivorianere marsjerte i gatene og sang da de ble truffet av franske kuler. Frankrike tvang Gbagbo til å fjerne halve sin regjering inkludert statsministeren, og ta inn Ouattaras rebeller i regjeringen. Rebellene, forces nouvelles, beholdt likevel kontrollen i nord. Før valget i fjor høst signerte Ouattara på at rebellene skulle avvæpnes to måneder før valget, men dette skjedde ikke.

FNs rolle knyttet til valget i Elfenbenskysten bør granskes
Da jeg besøkte Abidjan 16.-18. januar i år, møtte jeg presidenten i Grunnlovsrådet, Paul Yao N'Dré, som kunne fortelle følgende historie:

2. desember, fem dager etter valget, ble han kontaktet at FNs øverste representant i Elfenbenskysten, sør-koreaneren Choi. Choi ønsket å møte N'Dré alene, noe som ble imøtekommet - på tross av at det var i strid med reglene for rådet. Choi uttrykte da sin bekymring over alt valgfusket, særlig i nord, og kalte valgene kaotiske. Han mente at det ville være svært vanskelig å beslutte at Gbagbo vant valget, fordi det kunne føre til borgerkrig. Dette kunne FN bli holdt medansvarlige for, og det kunne endog føre til at Choi kunne miste jobben sin. Choi foreslo derfor at Ouattara burde utropes til vinner av valget. President N'Dré ønsket ikke å ta stilling til dette før Grunnlovsrådet formelt hadde fått behandlet rapporten fra den nasjonale valgkommisjonen. Det ble avtalt at Choi skulle ringe dagen etter. Istedenfor å motta en telefon som avtalt, fikk N'Dré se på TV at valgkommisjonens leder, tidligere utenriksminister Youssouf Bakayoko, ankom Golf hotell, Ouattaras hovedkvarter, gående mellom Frankrikes og USAs ambassadører der han erklærte Ouattara som vinner av valget. Denne erklæringen var i strid med loven, som helt tydelig sier at valgkommisjonens konklusjon skal trekkes i et møte hvor samtlige 31 medlemmer av kommisjonen kan drøfte saken og trekke en felles beslutning. Det er dessuten Grunnlovsrådet som trekker den endelige konklusjonen - særlig i en situasjon med mange påstander om valgfusk. Like etterpå kunne FNs representant, Choi, erklære at Ouattara var vinneren og han la til at denne konklusjonen var udiskutabel.

Etter min mening er dette den første og alvorligste feilen FN gjør i forbindelse med valgene. FN burde ha ventet til de nasjonale institusjonene hadde fått sjansen til å fullføre valgprosessen før noen konklusjon ble trukket.

Jeg har mange ganger vært observatør ved valg i ulike medlemsland i Europarådet, og det kan sies med sikkerhet at dersom en nasjonal valgkommisjon hadde opptrådt på tvers av loven ville aldri Europarådet ha anbefalt valget godkjent.

Svært mye av valgfusket var godt kjent av FN, men man valgte å neglisjere det. Det faktum at Ouattaras rebell-styrker stod for mye av gjennomføringen av valget i nord ville i seg selv være nok til å sette hele valgresultatet til side. Den signerte avtalen om at styrkene skulle være ferdig avvæpnet to måneder før valget uten at dette ble fulgt opp, forsterker dette syn. I andre valgomgang skjedde noe av det mest alvorlige fusket. La oss ta ett eksempel:

I Bouake ble det registrert at 48.301 stemte ved valget. På tross av dette fikk Ouattara ifølge det samme skjemaet hele 136.943 stemmer her. Dette gir bare en liten indikasjon på hvillket valgfusk vi står overfor. På svært mange av skjemaene som ble fylt ut ved hvert valglokale er Laurent Gbagbo i annen valgomgang for sikkerhets skyld ført opp med null stemmer. Ouattara føres opp med flere stemmer enn det er velgere.

FN godkjente dette valget uten å stille noen flere spørsmål - og uten å vente på Grunnlovsrådets behandling av valget. Kan det tenkes at FN kunne ha gjort noe lignende i USA, den gangen drakampen foregikk mellom George Bush og Al Gore om hvem som hadde vunnet? Det er faktisk helt utenkelig, men i Elfenbenskysten blir det åpenbart sett på som helt naturlig. Og FNs godkjenningsstempel på valget har siden gitt grunnlag for at regjeringer og media over hele verden har kunnet referere til «den internasjonalt anerkjente presidenten i Elfenbenskysten, Allassane Ouattara» osv. De fleste land er vant til å stole på FN.

FN var klar over at Gbagbo var lite interessert i eiendom og penger, og det var ikke mulig å produsere historier om hans utenlandsformue. Hva gjør man da? Hva med å fremstille ham som en despot som dreper sin egen befolkning? FN var i den krisen som oppstod etter valget svært aktive i å spre rykter om massegraver som følge av at Gbagbos sikkerhetsstyrker skulle ha forgrepet seg mot sivilbefolkningen. Rykter i Abidjan ble til fakta når FNs høykommisær for menneskeretter i Geneve skulle presentere rapportene for verdenspressen. Dette førte til førstesideoppslag i International Herald Tribune om at «A third massgrave reported in Ivory Coast» hvorpå høykommisær Pilay uttrykte forferdelse over at Gbagbos styrker stanset FN-biler, angivelig på vei til massegraven. Hun ble muligens ikke informert om at FN-biler innimellom ble rapportert å fungere som transport-pool for Ouattaras rebell-styrker.

Da jeg møtte FNs menneskrettsansvarlig i Abidjan i januar innrømmet han at historien i International Herald Tribune kun var et rykte, men at høykommisæren dessverre presenterte det som et faktum. Da FN ble tilbudt fritt leide for å finne massegravene ble det takket nei. Like fullt forsøkte FN i Abidjan å dele ansvaret for massakren i Duekaue på Gbagbo og Ouattara ved å si at Gbagbos styrker først drepte 110 hvorpå Ouattaras styrker drepte 220. Men på FNs hjemmeside kunne man lese at Ouattaras rebeller hadde drept 800 i Duekaue. De FN-ansatte som har vært aktive i virksomhet med å påføre Gbagbo et karakterdrap bør stilles til ansvar for dette.

Vedrørende utenlandsformue: Sikkerhetsrådet vedtok for et par uker siden at Ggabgos utenlandsformue skulle sperres og alle bankkonti fryses. Det viste seg at det eksisterte en bankkonto i USA disponert av Gbagbos datter, som studerer i USA. Disponibelt på konto var 400 dollar. Det kom selvsagt ikke i avisen, men hele verden kunne lese om utenlandsformuen hans da Sikkerhetsrådet, antagelig på anmodning fra Frankrike, vedtok å stenge Gbagbos adgang til formuen sin.

FNs direkte krigføring, skyting av raketter mot presidentpalasset fra FN-helikoptre samt angrep med tunge våpen, reiser spørsmålet: Har FN mandat til å bruke krigsmakt for å løse opp i uenighet om et valg? Eller måtte FN bruke våpenmakt for å følge opp Chois beslutning om at Ouattara vant valget? FNs mandat bør først og fremst være dialog, beskyttelse av sivile og fredsskapende virksomhet.


Norges rolle bør drøftes
Den rødgrønne regjeringen, i dette tilfellet med Erik Solheim i spissen, har skrevet diplomatisk historie ved å anerkjenne en presidentkandidat som president før de nasjonale institusjonene hadde behandlet valgresultatet i henhold til loven. Siden Utenriksdepartementet ble etablert for 106 år siden, har det aldri skjedd. Man må undre seg over et slikt hastverk. Enda mer forunderlig var Solheims uttalelse tidlig i januar om at Norge var åpen for å sende militære styrker for å få innsatt Ouattara som president i Elfenbenskysten. Hadde det ikke vært en bedre idé å be en uavhengig kommisjon om å gjennomgå de omkring 20 000 utfylte skjemaene fra samtlige valglokaler for å undersøke hvor omfattende valgfusket var? Kommisjonen kunne ha bestått av internasjonale valgeksperter, dommere fra internasjonale domstoler, representanter for internasjonale organisasjoner og for de to kandidatene. Verken Frankrike eller Ouattara ønsket noen slik gjennomgang - og da ser det ut til at fredsnasjonen Norge ikke så noen grunn til å forsøke å få til dette. Man kan bare undre seg over hvorfor det såkalt «internasjonale samfunn» har så mye mer tro på militære midler enn dialog og gjennomgang av dokumenter. Det kunne vel neppe ha skadet å forsøke i hvert fall. Nå har president Kabila sagt nei takk til FN-observatører ved valget i Kongo. Burde Norge nå true med å sende militære styrker dit?

Norge har heller ikke protestert på at Frankrike og FN kjempet side om side med rebellene som voldtok tyve kvinner og myrdet kanskje opp mot 2000 sivile. Russland og Kina har protestert og det er leit å tenke på at disse to diktaturene tenker bedre og mer prinsipielt enn den rødgrønne regjeringen i Norge om hvilken rolle FN skal ha knyttet til gjennomføringen av et valg.

Frankrike har lykkes med sin langsiktige strategi: fortsatt kontroll over olje og gass og statlige kontrakter forøvrig. Det er sterkt beklagelig, men det kan være liten tvil om at Ouattara nå vil overta som president. Hvordan skal han klare å overbevise ivorianerne om at han ikke på noen måte står i ledtog med Frankrike? Hvordan skal han klare å forsone en nasjon som nå har minst fire mililtære styrker; rebellene, de franske styrkene Licorne, FN-styrkene samt Gbagbos sikkerhetsstyrker? Hvordan skal Ouattara, som knapt kjenner noen i Abidjan, klare å bygge tillit til de viktigste statsinstitusjonene? Ingen er i tvil om at det var Ouattara som startet krigen. Og selv om den franske forsvarsministeren bedyret at Frankrike ikke kom til å engasjere seg i noen krig i Elfenbenskysten, vil de fleste ivorianere ha oppfattet krigen som Frankrikes verk. Og Erik Solheim som ønsker å skape fred, har hans rolle i denne konflikten bidratt til fred? Han fortalte allerede for en uke siden at han var invitert av Ouattara til presidentpalasset og at han ønsket å ta imot invitasjonen. Nå får Erik Solheim omsider drømmen sin oppfylt.