Den gule fare

Er Kina i Afrika noe å frykte?

Fjoråret var et godt år for Kinas forhold til Afrika. Allerede tidlig på året gikk de forbi USA som kontinentets største handelspartner. Mot slutten av året nærmet de seg det samme handelsvolum som alle EU-landene til sammen. Mot slutten av året fikk vi også innblikk i hva slags reaksjoner dette skaper på høyt nivå i diplomatiske kretser, gjennom WikiLeaks.

Tonen i diplomatposten er på mange måter et ekko av de reaksjonene Kinas ekspansjon i Afrika har vakt i vest; giganten i øst er en økonomisk utfordrer uten hemninger, den har «ingen moral». Kinesiske firmaer i Afrika følger ikke arbeidsmiljølover eller sikkerhetsforskrifter, og de er engasjert i land hvor det forekommer grove brudd på menneskerettighetene. Kinesisk utviklingshjelp på kontinentet er drevet av landets tørst etter mineraler og olje, og det stilles ingen krav til mottakerlandene.

Om du er et amerikansk oljeselskap eller en europeisk gruvegigant er det selvfølgelig grunn til å frykte utviklingen. Afrika er et usedvanlig rikt kontinent hva gjelder råvarer. Og Afrika har en raskt voksende middelklasse, altså et potensielt marked for forbruksvarer. For kontinentets tradisjonelle handelspartnere, de gamle kolonimaktene og USA, er Kinas inntog altså alarmerende. Hva så for afrikanerne?

USAs eller EUs snakk om menneskerettigheter vil i mange afrikanske ører klinge hult. Amerikanske og europeiske selskaper har ikke noe godt rulleblad, verken i oljebransjen eller gruveindustrien. Ofte trekkes det fram at Kina også understøtter diktatorer som Omar Al-Bashir i Sudan, eller Robert Mugabe i Zimbabwe. Vel, i løpet av noen uker over nyttår har vi blitt kjent med andre despoter, som Elfenbenskystens Laurent Gbagbo, Egypts Hosni Mubarak og Tunisias Zine El Abidine Ben Ali. Alle med gode kontakter i Paris og Washington.

Man må erkjenne at Kina på ingen måte opptrer som én blokk. I likhet med Vestens interesser, er Kinas interesser flerfoldige. Som med våre interesser i Afrika, kan vi skille mellom de utenrikspolitiske interessene, de næringspolitiske interessene og de utviklingspolitiske interessene til kineserne. Vi må skille mellom Kinas avtaler med særskilte afrikanske land, kinesiske selskapers enkeltoperasjoner og Kinas utviklingsprogrammer.

Kinesernes utviklingsprosjekter i Afrika er for en stor del rettet mot å bygge infrastruktur. Dette er ikke nytt: Et av de tidlige store prosjektene i Afrika var Kinas bygging av Tazara-jernbanen fra kysten av Tanzania til Zambia i årene 1970–75. Kinesernes «store sprang» var den gang et forbilde for mange unge afrikanske regjeringer, desillusjonert som de var med sine gamle koloniale herrer. For analytikere, basert ved vestlige universiteter, og med en tendens til å se Afrika som et kontinent uten egenvilje, ble utviklingsprosjektene vurdert ut ifra hvem som hjalp. Kontinentet var delt i henhold til kald krig, det var Kina og Sovjet, mot USA og Vest-Europa. På mange måter gjenspeiler dagens fortolkning av Kinas engasjement i Afrika denne tradisjonen.

I dag bygger kineserne veier, dammer eller havner. De kinesiske utviklingsprogrammene har derfor blitt kritisert for å være designet for å utvinne og kunne frakte råvarer. Mulig det, men også lokalt næringsliv vil kunne tjene på disse prosjektene. Og kineserne er også engasjert i helsesektoren og i utvikling av høyere utdanning. Akkurat som oss.

Den amerikanske professoren Deborah Brautigan har lenge studert kinesisk utviklingshjelp. I boka «The Dragons gift. The real story of China in Africa» viser hun hvordan kinesisk utviklingshjelp kanskje ikke er så annerledes enn den som er blitt ytt fra Vesten. Dagens kinesiske utviklingsmodell, påpeker hun, har hentet mer fra årene etter Maos død, da Kina opplevde en desentralisering av økonomisk makt, og påfølgende kraftig økonomisk vekst, enn fra gamlefars store sprang. Kina mottok på 1980-tallet blant annet betydelig hjelp fra Japan. Kineserne er, påpeker Brautigan, flinke til å lære. Som eksempel på dette viser hun til noen av de avtalene kineserne har gjort med Angola, der kinesere gir gode lånebetingelser og bygger veier, mot olje. Et typisk eksempel på den japanske modellen. Og for angolanerne: Et godt alternativ til Pengefondet.

Den sterkestes rett gjelder fortsatt. Men man må også huske på at Afrika i dag er noe helt annet enn i 1960 eller 1970. Og at afrikanerne har egenvilje. Det finnes i mange land en bedre utdannet befolkning. Pressen er mer frittalende, sivilsamfunnet i siget. Vi vet mer om kinesiske bedrifters dårlige behandling av gruvearbeidere i Zambia, nettopp fordi det faktisk blir skrevet om det i lokale aviser. Det betyr ikke at gruvearbeiderne hadde det så mye bedre med europeiske eiere. Kort sagt, afrikanske land og regjeringer, og deres befolkning, har en bedre forutsetning for samhandling nå, enn da Europa, og senere USA, alene kunne dominere scenen.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.