Du verden!

Jeg trodde først ikke hva jeg leste, så jeg har for sikkerhets skyld lest innlegget 3 ganger.

Så fantes det allikevel en ærlig journalist igjen, og takk for dét Hege!

Det er ikke ofte jeg er enig i hva du skriver, men denne gangen var det bra.

Håper dette innlegget blir lest av samtlige norske journalister og i tillegg blir fast diskusjons-grunnlag på Journalisthøyskolen.

Det er betenkelig at det utdeles stipendier fra det offentlige til journalister, men Dagsavisen får jo ca 40 millioner i pressestøtte i året.  Så lønningen hennes er jo også nærmest betalt av det offentlige.

Kan dette kalles uavhengig journalistikk? Ikke vet jeg.......

Jeg har ingen betenkeligheter med at det offentlige gir pressestøtte. Snarere tvert imot.

Mediene, og spesielt de lokale og riksdekkende avisene, har viktige journalistiske oppgaver i et levende demokrati. De skal ikke bare avdekke uverdige samfunnsforhold og bedrive ren informasjonsvirksomhet, men i like stor grad stimulere til medvirkning og debatt.

Ytringsfriheten står sterkt i det norske samfunnet. Men ytringsfriheten får en begrenset verdi dersom folk flest får innskrenket sine muligheter til å ytre seg. Og det er dette som vil skje dersom riksdekkende og lokale aviser må legge ned sine virksomheter.

Journalister er profesjonelle talsmenn for tanker og trender i samfunnet. I tillegg stiller avisene spalteplass for personlige ytringer i befolkningen. Disse kanalene er viktig og nødvendig for å kunne opprettholde et levende demokrati.

Blogger og kommentarspalter i de elektroniske mediene har i økende grad spist seg inn på markedet og bidrar selvsagt til et demokratisk mangfold. Likevel bør disse komme som et supplement til avisene, dels fordi mange ikke er i besittelse av Pc og dels fordi de elektroniske variantene ikke er spesielt egnet til lengre og utdypende innlegg og i liten grad til lokal fokusering.

Det er samtidig viktig å opprettholde variasjoner, mangfold og konkurranse innen tabloidpressen, bl.a. for å motvirke sentrering og monopolisering av makt og for at det kommersielle markedet (annonsørene) ikke skal få innflytelse på pressens nøytralitet og frie uttrykk.

Mange aviser må innstille virksomheten dersom pressestøtten blir stanset. Dette vil åpenbart føre til monopolisering og dermed utgjøre et samfunnsmessig lokaldemokratisk underskudd hvor atskillig færre får slippe til i debattene. Dette kan verken det samfunnsmessige, politiske eller kulturelle Norge være tjent med.

Dessuten tror jeg det journalistiske Norge ikke lar seg kjøpe av hverken UD eller andre. Og spesielt ikke når bredden og mangfoldet ivaretas.

Jeg tror vi skal la den generelle debatten om pressestøtte, momsfritak osv ligge her. det Ulstein omtaler (og som også var det jeg omtalte i mitt første innlegg på journalisten.no) er en stipendordning hos UD der det gis reisestipend for å følge Utviklingsminister Erik Solheim på reise. Ulstein gjør også rede for hvilke kriterier det gis i forbindelse med slike stipend.

UD/Norad dler også ut mer generelle stipend, der journalister står friere til å velge reisested/tid/tema. Begunnelsen for begge stipendordninger er at UD ønsker å stimulere til mer journalistikk og debatt om utviklingsfeltet. Her er nok UD og journalistene enige, dette er dyr journalistikk, og skal vi følge dette feltet skikkelig trenger vi gode rammevillkår.

Spørsmålet er da om vi er istand, som pressefolk, å gjøre dette på en uavhengig måte, all den tid vi faktisk er "kjøpt og betalt" - på stipend. Det hadde vært fint å slippe, men det krever at redaksjoner faktisk tar seg råd til å dekke slike reiser selv (her er jo forøvrig pressestøtte inne som premiss). Mitt inntrykk er at få redaksjoner ønsker å bruke reisebudsjettene sine på den typen historier, som det vi nå ser i Sudan. Den politiske prosessen fram mot en eventuell folkeavstemming om løsrivelse for Sør-Sudan i januar, er "sakte" nytt - det har ikke den umiddelbare interessen som et jordskjelv eller en flom. Eller for den saks skyld, en fotballturnering. Dessuten krever det mer innsikt å dekke en prosess enn en hendelsesnyhet. Det forutsetter altså ikke bare at journalisten reiser, men at hun/han følger med over tid.

Det er ikke bare UD som bidrar til norske journalisters reisekasse. Også bistandsorganisasjoner gjør det, her er ofte kriteriene at vi skriver om deres prosjekter. I mine øyne er dette langt mer problematisk enn reisepengene til Solheim. Delvis fordi mange journalister ender opp med å se verden gjennom "bistandsbriller", delvis fordi vi mister en nødvendig kritisk distanse til organisasjonene. Det er et paradoks at man på et så viktig felt ser ut til å feie yrkesetikk under teppet. Selvsagt skal vi bruke norske aktører ute som kilder, og vi trenger dem ofte når vi skal reise inn i områder som er vanskelig tilgjenglig for oss, som i Sudan. Men som med all annen kildekontakt, det være seg i stortingskorridorer eller i næringslivet, må man være sin rolle som journalist bevisst. Vi skal ikke drive innsamlingarbeid for norske bistandsorganisasjoner.

Både hjemme og ute er det viktig at journalistene opparbeider seg kunnskap, i bunn og grunn er det den beste vaksinen mot å "bli kjøpt". Også dette krever at redaksjonen prioriterer feltet, og setter av ressurser.

Stein - takk for det! Nå er nok de aller fleste journalister langt mer hederlige og arbeidsomme mennesker enn vårt rykte skal ha det til, men jeg er enig med deg at vi må bli mye flinkere på åpenhet rundt både dette temaet og andre problematiske sider ved det vi driver med.

Jan-Hugo. I motsetning til UD-stipendene er det ingen betingelser knyttet til pressestøtten, verken produksjonsstøtten som blant annet Dagsavisen nyter godt av eller momsfritaket som kommer alle papiraviser til gode. Det beste hadde selvfølgelig vært at lesere og annonsører var en tilstrekkelig inntektsskilde og dermed kunne sikret et differensiert medietilbud, men slik er det dessverre ikke. 

Jon - veldig enig i det du skriver. Ikke et vondt ord om bloggere, det er mange dyktige og interessante både i Norge og verden forøvrig, men en profesjonell redaksjon er noe helt annet.

Maren - enig i at bistandsorganisasjonenes aktivitet er mer problematisk. Jeg har selv vært på en reise til Darfur i 2004 som var delvis finansiert av Redd Barna (og med det er min selvangivelse fullstendig - flere enn dette og de to UD-stipendene har jeg ikke mottatt). Aller verst er likevel pakketurene diverse turoperatører tilbyr reiselivsjournalister til nye destinasjoner. En uting. For øvrig toucher du innpå temaet jeg skriver om i lørdagskommentaren til i overimorgen. Solheims (og min...) nødlanding i Malaka i går er et veldig godt eksempel på hvordan de mekanismene fungerer.

Jeg skal prøve å komme innom og kommentere eller svare hvis det dukker opp flere innlegg, hvilket jeg håper - dette er en viktig diskusjon. Men akkurat nå nyter jeg stillheten i Juba etter at UD-følget har fartet videre til Addis Abeba, skriver til lørdag og ser fram til en Tusker, eller en White Bull hvis jeg tør, på Queen of Sheeba. 

Hege

I likhet med Stein Søyland trodde heller ikke jeg det jeg leste og tenkte før jeg var ferdig med  artikkelen at her må det sikkert ligge noe under, noe underfundig noe og så finner jeg til min store forbauselse ut at det gjør det faktisk ikke. Meget bra.

Så håper jeg journalisten får oppfyllt sitt ønske om at fremtidige stipendier blir gitt som "frie" midler uten betingelser og at redaksjonen gir henne i oppdrag å skrive om kontrollfunksjonen når det gjelder anvendelsen av u-hjelpsmidler. Så neste tur vil forhåpentligvis gå til Tanzania som har fått u-hjelp i over 40 år uten at det angivelig har ført til særlig forbedring av forholdene for den alminnelige borger i landet.  

Jeg la merke til et interressant spørsmål som Maren Sæbø stiller her: 

"Spørsmålet er da om vi er istand, som pressefolk, å gjøre dette på en uavhengig måte, all den tid vi faktisk er "kjøpt og betalt" - på stipend."

Kan maktmennesker begrense din ytringsfrihet på grunn av at de har betalt deg? Det er da temmelig korrupt oppførsel dersom de sparker beina under en journalist, fordi denne journalisten ikke har fungert etter deres ønske. Da blir det slik som i Fox News.  Hvis det er slik du mener det er i Norge med disse stipendene, da bønnfaller jeg deg om å ta et godt jafs av hånden som mater deg. For da har nemlig vi systemkritikere noe å skrive om også. Jeg er ikke journalist, men anser meg selv som systemkritiker, og har obeservert en manglende systemkritikk i de fleste store medier, med noen hederlige unntak. Hva grunnen til denne passive journalistiskken er kan en spekulere i. Hvis dette har med penger å gjøre, da er det spesiellt interressant å skrive om.

Mediene lar seg i stor grad korruptere ved å la offentlige myndigheter og andre sette premissene på ulike vis. I fjor på denne tiden mottokk jeg selv stipend for å lage stoff på at det var fem år siden tsunamien i Asia. Også her ble det gjort klart at det var en forutsetning at reisen ble gjort i forbindelse med ministerens besøk, ikke før eller etter. Jeg likte det ikke, men strakk hendene i været, og tenkte at én dag minister var overkommelig byttehandel for å lage noe mer vesentlig i seks andre dager.

Men jeg var jo "kjøpt og betalt" og dekket pliktskyldig ministerens tur i sør-Thailand. Men interessen for stoff var lite og sank raskt til null ettersom UDs eget apparat  foret mediene med bilder av ministeren. Gratis selvfølgelig.

Norske medier er så sparsommelige at selv når de slipper å sende noen og bare må betale noen få kroner i stykkpris for bilder - fra en relativt uavhengig fotojournalist - så velger de heller gratis stoff fra myndighetenes informasjonsapparat. Selv forholdsvis rike VG valgte gratisbilder fra Thailand.  Det viser seg gang på gang, at gratis "propaganda" foretrekkes av redaksjonene, det gjelder stoff fra Norge, Afghanistan til Sudan, fra UD,Forsvaret,ulike etater,bedrifter og NGO'er.

På en måte er stipendene en mulighet, for de gir noe å bygge videre på. På den annen side er de en del av en ukultur. Der mediene overlater en stadig større del av den redaksjonelle styringen - endog stoffproduksjonen -  til de man man skal skrive om.

Tormod Lid: Ved at UD bestemmer når og hvor vi skal dra legger de selvfølgelig premisser for hva vi skriver om, dette er ikke bra. I noen tilfeller vurderer man dit hen at dette vil vi skrive om allikevel (som Sudan) og da griper man sjansen.

Jeg har ikke opplevd at de ut over det har stilt krav til hvordan vi dekker, de er også flinkere til å svare på kritiske spørsmål enn de var tidligere. Hvordan vi journalister forholder oss til de vi skal dekke er en debatt vi må ta hele tiden.

Selv opplever jeg at pressen kanskje er mindre kritiske til andre aktører enn politikerne, spesielt er dette tydelig i forbndelse med innsamlingsaksjoner som NRKs årlige TV-aksjon. Det gjelder ikke bare NRKs egne journalister, som "leies" ut fra nyhetsavdelingen til underholdningsavdelingen (som lager programmene) men også journalister i andre medier som omtaler TV-aksjonen og de samme "casene" som TV-aksjonen viser.  Her driver altså journalistene innsamling, ikke journalistikk.

Fredrik Neumann: som du helt riktig påpeker mates vi som pressefolk også med en masse gratis informasjon, også foto og video, både fra UD, fra Forsvarets mediesenter osv. Vi blir også tilbudt fotografier fra organisasjonene, som gjerne hyrer egen fotografer i felt. Organisasjonen betaler ofte over vår egen evne til å betale fotografer, jeg har selv opplevd å ikke få tak på fotograf i Bangladesh fordi vedkommende ble tilbudt dobbelt så mye for å fotografere for Oxfam. Jeg har hørt lignende historier fra Kenya, der Røde Kors betaler bedre enn Reuters (selvfølgelig skal fotografene ha anstendig lønn, men den må stå i forhold til markedet).

Problemet er selvfølgelig at da er det disse organisasjonen som bestemmer hvordan vi skal se på bengalere eller kenyanere. For Røde Kors er det jo viktig å vekke vår sympati, og giverglede, det gjenspeiles i de bildene som tas. Dermed får vi et bilde av verden gjennom bistandsbriller.

Det er ikke noe galt med nestekjærlighet, men jeg mener altså at vår jobb som journalister, redaktører eller fotografer ikke er å drive innsamling for organisasjonene, eller "skape forståelse for utviklingshjelpen" - jeg mener vår oppgave er å gi et så riktig bilde av verden som mulig.

Det gjør vi ikke nå

Det blir forøvrig debatt om tema på Litteraturhuset imorgen, program og tidspunkt her

Hege: Lykke til i Wau

Hvor er det blitt av den frie og uavhengige journalisten?

"Det hadde vært fint å slippe, og kunne gjøre jobben på en uavhengig måte" sier Maren Sæbø, istedenfor å være "kjøpt og betalt på stipend".

Man "feier yrkesetikk under teppet fordi man mister en nødvendig distanse til organisasjonene"?  Hallo!  Hvilken yrkesetikk?

Og hvorfor ikke slippe?  Det krever jo bare at man er selvstendig nok til å si: Nei Takk!

Hvorfor har man tatt bryet med å utdanne seg til journalist om man ikke er uavhengig nok til å skrive annet enn hva arbeidsgiver/eier, og ulike "sponsorer" mener  skal komme på trykk?

Vi snakker dog om et yrke som normal regnes som hederlig, og ikke om prostitusjon.

Og Hege, du hevder i din korte kommentar til mitt første innlegg at "journalistene er langt mer hederlige og arbeidssomme mennesker enn ryktet vil ha det til".

Så du erkjenner altså at ryktet ikke er spesielt flatterende?  Hvorfor oppstår slike rykter mon tro?

For ordens skyld: jeg kan ikke se å ha hevdet at journalistene ikke er arbeidssomme.

Det spørsmålet det snarere er naturlig å stille er: arbeidsomme med HVA og for HVEM?

Ellers enig med Tormod Lie #7 som spør om grunnene til den passive journalistikken?

Det synes å være svært god grunn til å ta skikkelig fatt i det temaet Hege Ulstein så nennsomt (og sikkert ikke uten en viss engstelse for konsekvensene) tar opp i sitt innlegg, nemlig

Konflikten mellom å skrive det man virkelig  brenner for og det som "forventes av oppdragsgiverne" (dem som betaler).

Som leser etterlyser jeg betydelig mer gravende- og kritisk journalistikk enn hva som synes å være tilfellet i dag i Norge.  Derfor har jeg også redusert mitt innkjøp av aviser til tilnærmet 0, og er ikke alene om dette.  

Min uhøytidelige påstand er at dagens journalister mer er å oppfatte som referenter  lønnet av (og avhengige av) ulike "sponsorer" som politiske partier, forvaltningsorganer, interesseorganisasjoner, næringsliv og kjendiser, og dette er mindre heldig sett med demokratiske øyne. 

@ Maren  ta kontakt neste gang Røde Kors har tatt fotografen du hadde tenkt deg. Bangladesh har mange gode fotografer som jobber for en anstedig lønn, og Felix Features formidler gjerne kontakt.

Forøvrig er jeg enig med Stein Söyland: just say no!

mvh F. (NAumann)

Prøver meg på et samlesvar - takk for mange gode innlegg!

Undersøkelser viser at journalister skårer veldig lavt på anseelse, omtrent på nivå med bruktbilselgere (uten at jeg skal si noe stygt om bruktbilselgere, en yrkesgruppe jeg har svært begrenset erfaring med). Det er naturlig og fint at mange har sterke meninger om yrket vårt - det er synlig og betyr en god del for samfunnet generelt og den offentlige debatten spesielt. Men noen av kommentarene på denne tråden tyder på at vi møtes med mer mistenksomhet enn vi har gjort oss fortjent til. Mer åpenhet om hvordan vi tenker og jobber kan forhåpentligvis bedre det, norske journalister har strenge etiske regler. Kanskje burde Vær varsom-plakaten ha tydeligere bestemmelser om stipender? 

Debatten om stipendordningen til UD er jeg veldig glad for, i mitt tilfelle er det ikke slik at jeg dro til Sudan fordi UD betalte for det, jeg har hele tiden ment at det var viktig å dra til Sudan og benyttet muligheten da den dukket opp. Det var ikke pengene som utløste mitt ønske om å reise hit, verken denne gangen eller tidligere, det klarte Sudan helt på egenhånd. Poenget er at jeg ikke kunne dratt uten penger fra UD som deles ut på problematiske betingelser. 

Min lojalitet ligger ett sted når jeg rapporterer herfra, og det er hos leserne. Definitivt ikke UD. At jeg i det hele tatt må understreke noe så selvfølgelig sier vel alt om hvor trøblete slike stipendturer er.

Alle diskusjoner om hvorvidt det er pengene som styrer dekningen eller om det er dekningen som gjør at vi søker pengene blir litt høna og egget, jeg kan bare svare for meg selv. Og jeg ville aldri reist et sted eller skrevet noe fordi en eller annen aktør lokket meg økonomisk eller på andre måter. Det har jeg til felles med det store grosset av seriøse norske journalister. 

Når det gjelder Tanzania-stipendet synes jeg ikke det er spesielt interessant å dra dit ETTER valget og attpåtil med en kjendislærer på tur som det store cluet. Men at landet ikke har nytt godt av internasjonal bistand er jeg ikke enig i. Supert sted å feriere, for øvrig!

Et artig apropos kan jo være at UD somlet slik med utbetalingen av stipendet at betalingen min for flybiletten Juba-Nairobi ikke gikk gjennom, og her i  Sudan er tilgangen på utenlandsk valuta begrenset, for å si det forsiktig. Kan bli spennede. På den annen side ble jeg spøkefullt tilbudt sudansk statsborgerskap av en av gutta til Kiir i dag, så dette kan jo bli riktig artig etter hvert!

Av Trond Viken, informasjonssjef i Utenriksdepartementet (trv@mfa.no)

Utenriksdepartementet (UD) har ingen hemmelig plan om å kjøpe god pressedekning. Vi setter heller ikke betingelser for journalister som får stipend.

Vi har ett mål og kun ett: bidra til å spre informasjon og skape debatt om utviklingssamarbeid. Derfor er jeg glad for debatten vi nå har om stipendene.

Men det finnes viktigere ting vi bruker penger på. Vi bruker like mye på bistand som på barnehager i Norge. Men det er knapt noen nyhetsjournalister som har bistand som sitt hovedarbeidsområde. Verdensmagasinet X og Bistandsaktuelt er hederlige unntak.

Pressestipendene er ingen ny ordning. Siden tidlig på 1970-tallet har det blitt gitt reisestipend tilknyttet utviklingsarbeidet, fra alle regjeringer. Gjennom satsingen på informasjon om utviklingsspørsmål har både journalister, lærere og representanter fra frivillige organisasjoner fått støtte til reiser til utviklingsland. Vi stiller ingen krav til at de skal produsere artikler eller til hva de skal skrive. Journalister har reist med oss for å lære, uten å komme på trykk i etterkant. Kritiske spørsmål tar vi som en selvfølge. Rapportering på at pengene ikke har forsvunnet til andre formål er like selvfølgelig.

Det er riktig at stipendet Hege Ulstein fikk, er knyttet til statsrådens reise til Sudan. Det finnes andre stipender som er enda friere. Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) har for eksempel åpne stipender om resultater av bistanden. Ulstein kan jo vurdere å søke det neste gang hun besøker Sudan.