President Bashar al-Assads folkegruppe blir ofte framstilt som sjiamuslimer, men kan like gjerne betraktes som en separat religion.

Fram til 1920-tallet og franskmennenes okkupasjon av Syria var alawittene en fattig og undertrykt minoritet. De og andre minoriteter i Syria ble hjulpet fram av franskmennene for å balansere de numerisk overlegne sunnimuslimene.

I en multietnisk eller sekterisk situasjon vil demokrati uten betydelige minoritetsrettigheter bygget inn i konstitusjonen lett innebære majoritetens dominans. Det er derfor rasjonelle grunner til at stemmeseddeldemokrati ikke bare foretrekkes av Syrias minoriteter. En aktivist i Aleppo fortalte at de til å begynne med bare var en håndfull personer. Vanlige sunnimuslimer i Syrias største by kritiserte dem for «å bringe krig» med sine demonstrasjoner. Ifølge den samme aktivisten hadde de etter femten måneder med vold, og midt i den krigen som innbyggerne først fryktet, støtte fra store deler av befolkningen. Vold tvinger folk til å velge side.

Forsvarsminister Espen Barth Eide trekker paralleller mellom krigene på Balkan og det som nå utspiller seg i Syria. Dette er en kamp mellom distinkte sosiokulturelle grupper som kjemper om ressurser og politisk makt for generasjoner framover. De «fredelige» demonstrasjonene førte til slutt til voldsbruk og den krigen mange innbyggere fryktet. Opp mot 20 000 mennesker er allerede drept. Hvilket ansvar har utlendinger for å oppmuntre de tidlige demonstrantene? Kunne man forvente at Bashar al-Assad bare skulle gi seg? Og hvis ikke, har også vestlige ledere, media og sivile aktivister vært med «å bringe krig» over befolkningen?

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.