Kampene i Syria tvinger fram vanskelige spørsmål om solidaritet i Vesten. Men hvordan kan dette sette debatten om romfolk i Norge i et helt nytt lys?
JERUSALEM (Dagsavisen): Scott Peterson, en av de beste Midtøsten-korrespondentene USA har produsert, rapporterer nå fra frontlinjen i Aleppo, Syrias største by. Han snakker med sivile i krigsruinene. En etter en trygler de om internasjonal hjelp for å redde sine liv, for å stanse blodbadet til president Bashar Assad.
Robert Fisk er en annen kjent Midtøsten-veteran. Fra sitt hjem i Beirut skriver han for The Independent. Fisk har lenge vært omfavnet av den europeiske venstresiden - til de grader at han har fått en heltestatus. Årsaken er kanskje at han er mer kritisk til Vestens Midtøsten-politikk enn mange av hans kollegaer. I forrige uke, derimot, slaktet han plutselig den samme venstresiden som ofte har forgudet ham. I Norge ble den harde kritikken knapt lagt merke til, men nettopp i disse dager kan det likevel være på sin plass å lytte til hans ord: «Når antallet drepte i Syria når 15.000 eller 19.000 - kanskje 14 ganger så mange som under Israels villmannsangrep mot Gaza i 2008-2009 - ser en knapt noen demonstranter i gatene som fordømmer disse forbrytelsene mot menneskeheten. Israels forbrytelser har ikke vært i en slik skala siden 1948. Og rett eller galt, signalet man sender blir soleklart: Vi krever rettferd for arabere hvis de blir slaktet av Vesten og Israel, men ikke når de slaktes av andre arabere.»
Det er lite nyttig bare å komme med nok en fordømmelse av det som selvfølgelig er et tvilsomt, men også et gammelt fenomen. Kanskje er det mer hensiktsmessig å ta det et skritt lenger, og spørre hva det er som skjer? Før vi går videre, la det være klart at høyresiden ikke er bedre. Mange på høyresiden reagerer med fortvilelse over rapportene om overgrep i Iran. Men de samme menneskene vil vanligvis knapt rynke på nesen over Israels forbrytelser, mens fundamentalistiske Saudi-Arabia, en av Vestens viktigste allierte i Midtøsten, selv passerer under radaren. Kanskje er svaret at både venstre- og høyresidens sympati med undertrykte ikke nødvendigvis har sin forankring i en universell tro på menneskeverdet, men i stedet velger man «sine» undertrykte i henhold til politisk ideologi. Den triste konsekvensen er at mange egentlig ikke er så interessert i lidelsen til syrere, palestinere eller israelere, men heller bruker dem for å forme - og opprettholde - sitt eget verdensbilde.
Et noe absurd eksempel på dette blir konvoien av båter som i disse dager skal seile mot Gaza for å protestere mot Israel og «verdens største fengsel». Selvfølgelig er det prisverdig å kjempe for palestineres menneskerettigheter. Det er likevel noe merkelig over flåten. Enhver kan velge sin kampsak, og det at mer enn 20.000 mennesker er blitt drept i de syriske byene gjør ikke situasjonen bedre for palestinerne i Gaza, rett sør for Syria. Men når en er bekymret for palestineres situasjon i disse dager, ville det kanskje være mer aktuelt å protestere mot det syriske regimet som for tida bomber palestinske flyktningleire i Damaskus. Eller mot Jordan, som tar imot syriske flyktninger, men sender de palestinske flyktningene tilbake over grensen til snikskyterne i Syria? Absurd nok er ikke Gaza en gang lenger det samme fengslet: Egypt har åpnet sin grenseovergang, og ifølge menneskerettighetsorganisasjoner, får 85 prosent av de som ønsker å forlate Gaza, reise ut. Lite er som det skal i Gaza, og lidelsene er store. Men flåtens misjon minner mer om det Robert Fisk kritiserer - at mange lar seg engasjere så lenge de kan fordømme Vesten (eller Israel). En kjent egypter sa en gang at mange dessverre bryr seg mer om den palestinske saken enn palestinerne selv.
Dobbeltmoralen hersker på alle nivå. Supermakten USA skylder ofte på Russland og Kinas tilbakeholdenhet i FNs sikkerhetsråd når de forklarer sin egen handlingslammelse vis-à-vis Syria. Men når Washington ønsker det, har USA gang på gang tatt skritt uten verdenssamfunnets støtte, inkludert de utallige droneangrepene president Barack Obama har beordret i Jemen. Det er nok trolig heller slik at Obama foretrekker å «gjemme» seg bak Russland og Kinas «nei». For kanskje er han mer bekymret for sitt presidentvalg i november enn syrernes lidelser. Det er bare så lett å skylde på russerne og kineserne.
Men hvordan kan et mer kynisk syn på internasjonal politikk knyttes til rasismen som romfolket blir utsatt for i Norge? I flere år nå har mange i Norge dyrket et uvirkelig og naivt selvbilde der nordmenn skal være nær det snilleste folket i verden. Et slikt parodisk selvbilde blir raskt et hinder når en skal forstå omverdenen med klare øyne. For akkurat som syrere, palestinere og israelere dessverre oftest får sympati bare hvis det passer politisk, taper romfolket raskt, ikke fordi nordmenn ikke er «snille», men kanskje heller fordi den lille minoriteten faller utenfor de politiske og ideologiske interessesfærene.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.