USAs fiende i Syria heter offisielt Bashar al-Assad. Men krigføringen i Syria dreier seg vel så mye om å kneble Iran.
Kampene mellom den syriske regjeringshæren og opprørerne i Aleppo fortsatte i går for tredje dag på rad.
- Familien min har reist, og jeg trenger et trygt sted å være, forteller 90 år gamle Mohammed Khalaf fra Aleppo til BBC, som mener dagens kamper er verre enn de han opplevde under den franske okkupasjonen i 1920. Den voldsomme dragkampen om Aleppo, Syrias største by og viktigste handelssentrum, har sendt 200.000 mennesker på flukt, ifølge FN.
Krigen i Syria viser tydelig konfliktlinjene i Midtøsten-regionen: Skillet mellom arabiske og ikke-arabiske land og maktkampen mellom sunni- og sjiamuslimer. Men like mye illustrerer Syria-konflikten hvordan USA og Saudi-Arabia benytter anledningen til å svekke Irans innflytelse i regionen.
Siden den islamske revolusjonen i 1978-79 har Syria og Iran vært nære allierte. De er samstemte i synet på venn og fiende, der Israel og USA er den «store satan», mens Hizbollah-geriljaen i Libanon og Hamas i de palestinske områdene regnes som venner og allierte. Dessuten er Assad alawitt, en sekt med svake forgreininger til sjiaislam. Siden 1501 har sjiaislam vært statsreligion i Iran.
Hvis Bashar al-Assad faller, noe som i dag synes å være en uunngåelig konsekvens etter 17 måneder med krig mot sine egne, mister Iran en av sine nærmeste støttespillere blant de arabiske landene. Men det vil også isolere Iran ytterligere fra resten av regionen og omverdenen. Med unntak av den sjiadominerte regjeringen i Irak, blir iranerne stående alene på sidelinjen.
FNs spesialutsending Kofi Annan er klinkende klar: «Iran kan ikke ignoreres i Syria-konflikten». Samtidig har USAs utenriksminister Hillary Clinton og sist ut Republikanernes presidentkandidat, Mitt Romney, valgt krigsstien. Det til tross for at begge vet at Iran kan bidra til en politisk løsning på Syria-konflikten fordi Assad lytter til sin nære allierte. Derfor må også USA anerkjenne Iran som en viktig part i Syria-krigen.
At Iran blir oversett er ikke bare et spark til landets øverste leder, ayatolla Ali Khamenei, men også mot sivile i Syria som har alt å tjene på en politisk styrt overgang fra Assad til folkevalgte ledere. Borgerkrigen har tatt en sekterisk dreining med stort smittepotensial til resten av regionen, noe bombeangrepene mot sjiamuslimer i Irak forrige uke kunne tyde på. Assads støttespillere er hovedsakelig alawitter, mens opprørerne er sunnimuslimske. Konflikten mellom sjia- og sunnimuslimer går helt tilbake til profet Muhammads død i 632, og i synet på hvem som skulle lede det muslimske fellesskapet videre. Sjiaene har hele tiden vært en minoritet.
Irak opplevde en borgerkrigslignende konflikt mellom sunnier og sjiaer i 2005-2007, og libaneserne har lidd seg gjennom 15 år med borgerkrig langs sekteriske linjer. Det siste verden og Midtøsten trenger er en ny langvarig religionskrig som kan destabilisere hele regionen. Vi har trolig bare sett starten på blodbadet i Syria.
I bytte mot lettelser av de økonomiske sanksjonene mot Iran ville det ikke ha vært utenkelig at Iran kunne ha forsøkt å megle i Syria. Ikke som en alliert av USA, Vesten og de arabiske landene, men som en part med innflytelse over Assad og hans regime. En vellykket overgangsregjering i Damaskus fordrer at man også klarer å gå i dialog med alawittene, Assads nære støttespillere.
Å redusere den islamske republikkens makt, vil bare styrke dets behov for å markere seg, slik vi så under Irak-krigen. Det sies at den eneste vinneren der var Iran, som nå trekker i trådene i Bagdad. Et Syria uten Assad svekker definitivt Irans ønske om å befeste seg som stormakt. Men å kneble Irans innflytelse bør ikke prioriteres framfor en politisk løsning som kan gi slutt på folks lidelser i Syria.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.