Riktignok er rundt 20.000 syrere drept, og opp til en million sivile er blitt tvunget til å flykte fra sine hjem. Men hvorfor skal vi egentlig bry oss om syrerne?

JERUSALEM (Dagsavisen): Spørsmålet er selvfølgelig satt på spissen. Men basert på vår tilnærming til Syria de siste femti årene, er spørsmålet likevel på plass: I tiår var diktaturet i Syria blant de verste. Og vi brydde oss heller lite. Eller ikke i det hele tatt.

Det er som om vi først oppdaget Syria i fjor. Slik var det også med Egypt. Inntil folket gjorde opprør mot president Hosni Mubarak, var vi mer opptatt av reisemål som pyramidene i Kairo eller Kongenes dal i Luxor. Til slutt oppdaget vi de levende menneskene i Egypt også. Men er det ikke et trist mønster her?

Mens du leser disse ordene blir folk drept i den syriske byen Aleppo. I disse dager er det nærmest normalt at avisene har innslag fra Syria. Men hvordan kan vi da ha vært nærmest blinde for landet i så mange tiår? Noe grunnleggende glapp tydeligvis i Midtøsten-forståelsen. Og av og til, som nå, er det nødvendig å stoppe litt opp og forsøke å forstå hva som skjedde.

Vi journalister må ta på oss noe av skylden. Kanskje var det for lett bare å dekke den palestinsk-israelske konflikten. Her visste vi ofte hva vi skulle tenke og skrive. Og vi hadde jo for lengst vennet oss til at arabere som led under arabiske diktaturer ikke var store nyheter. Selv om det dreide seg om flere hundre millioner mennesker.

Tross alt er det jo vi journalister som vanligvis setter dagsorden i Midtøsten-spørsmålet. Men med det følger også et ansvar. At vi - ikke bare i de siste årene, men faktisk i de siste ti, tjue, tretti, førti og femti årene - sjelden plasserte vanlige araberes menneskerettigheter på dagsorden, er en fallitt. Og kanskje har det vært lettest å bare fortsette til neste punkt på agendaen, som Syria nå i dag, enn å spørre oss selv hvorfor det gikk så galt i så mange år.

Så kan en selvfølgelig si at tilstanden i Syria i dag er annerledes fordi så mange blir drept der hver dag. Men årsaken til at folk ikke ble drept i like store antall før opprøret brøt ut, var ikke fordi forholdene var tilfredsstillende. Det var fordi folk var livredde for å si sin mening. Syrere ble holdt nede gjennom frykten for landets brutale sikkerhetsstyrker.

Kanskje er det i dag slik at president Bashar Assads dager er talte. Det er vanskelig å tenke seg hvordan han kan overleve et slikt opprør for så å fortsette å styre sitt land. Men Bashar trenger bare å se på sin egen far, Hafez, for å gjenvinne håpet om framtida. Mens Bashar i løpet av 16 måneder har drept rundt 20.000, drepte faren i 1982 det samme antallet i løpet av bare få dager da innbyggerne i byen Hama gjorde opprør. Og til sjuende og sist var verden villig til å glemme krigsforbrytelsen; Hafez styrte sitt land helt til han gikk av med døden.

Men også politikere, spesielt utenriksministrene, må ta på seg mye av ansvaret for det historiske feiltrinnet. Når norske utenriksministre møtte Mubarak i Kairo, var hovedtemaet alltid fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne, ikke undertrykkelsen av egypterne. Når utenriksministerne møtte kong Abdullah i Jordan, var hovedtemaet fredsprosessen mellom israelerne og palestinerne, ikke undertrykkelsen av jordanerne.

Og når utenriksministerne møtte Assad i Damaskus var…, ja du skjønner svaret. Men svaret burde ikke være så innlysende. Her er en region hvor millioner på millioner er blitt holdt brutalt nede, undertrykket, og så er temaet nærmest som fjernet fra dagsorden? Som om problemet knapt eksisterer. Et politisk kunststykke Houdini ville ha vært stolt av.

Det er ikke overraskende at det var diktatorene selv som bevirket at deres menneskerettighetsbrudd som oftest forble et ikke-tema på den diplomatiske dagsorden. Langt mer overraskende var det at vestlige utenriksministre godtok dette. Slik kunne de diktaturiske statene fortsette å styre i fred, uten synlig press fra Vesten.

Noen ganger sa vestlige ledere at diktatorene ga stabilitet, andre ganger at diktatorene var bedre enn islamistene. Men selv om Vesten likte å se en annen vei, måtte folk i Midtøsten en dag få nok, og de ble nødt til å gjøre sitt opprør alene. Dette har ikke vært det fineste øyeblikket for Vesten, menneskerettighetenes vugge.

Men alt dette snakket om hvordan vi feilet har nær null hensikt med mindre det hjelper for framtida. Tida er inne for en debatt om hva det var som klikket. For, som det heter, den som ikke lærer av sine tabber, er dømt til å gjenta feilene. Og det går ikke i en av verdens farligste regioner.

Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.