Syrias opprør i avgjørende fase

Med drapet i går på Syrias forsvarsminister Daoud Rajha, er president Bashar Assad dramatisk svekket. Etter 16 måneder med opprør er det nå klart at ingen i regimet lenger kan føle seg trygg.

JERUSALEM (Dagsavisen): Den frie syriske armeen, opposisjonsstyrken, har i flere dager nå sagt at det avgjørende slaget om hovedstaden Damaskus har begynt. Etter attentatet i går sa Syrias informasjonsminister seg enig: Slaget er i gang. Og opposisjonen vil bli knust. Men informasjonsminister Omran al-Zohbis selvsikre uttalelse klarer ikke å dekke over en klar kjensgjerning: Opposisjonen har greid å ta krigen inn i president Assads indre sirkel. Ingen kan lenger føle seg trygg. Enhver livvakt i presidentpalasset er en trussel. Og ikke minst; sjansene for at Assads egne støttespillere vil fjerne ham i et kupp for å redde seg selv, vokser.

I motsetning til tidligere er det nå opposisjonsstyrkene som er på offensiven. Kamper pågikk i går rundt parlamentet. Presidenten måtte utplassere nye stridsvogner rundt sitt eget palass rundt sju kilometer fra sentrum av hovedstaden.
FNs Sikkerhetsråd skal nå stemme over en ny Syria-resolusjon. Men dynamikken på bakken i Damaskus er nå så intens at det internasjonale samfunnet for øyeblikket har mindre innflytelse. Regimet er ventet å slå hensynsløst tilbake siden Assad, mer enn noen gang, kjemper for sin overlevelse. Presidenten vet hva som skjedde med Moamar Gadaffi i Libya. Til nå har mer enn 16.000 mennesker mistet sine liv siden opprøret startet i fjor.

I tillegg til at ingen i regimet lenger kan føle seg trygge og at flere regimetopper trolig vil hoppe av, vil gårsdagens attentat få flere følger: En avgjørende konsekvens er at limet som holder regimet sammen er i ferd med å forsvinne.
Forsvarsminister Rajha var kristen, og dette var ikke tilfeldig. Mange kristne, som utgjør rundt 10 prosent av befolkningen, har støttet Assad, ikke fordi de ønsker undertrykkingen, men fordi de frykter følgene hvis et islamistisk styre overtar. Nå viser attentatet at de kristne trolig ikke lenger er tjent med å søke Assads beskyttelse.

Nylig hoppet også general Manaf Tlass, en sunnimuslimsk regimetopp, av, noe som signaliserte til den sunnimuslimske eliten at ikke en gang Assads aller nærmeste lenger tror at presidenten vil overleve. Alawitten Assad vil nå i større grad måtte basere sitt grep om makten på sine «egne», den alawittiske minoriteten som utgjør rundt 12 prosent av befolkningen. Nettopp av frykt for hevngjerninger i tilfelle Assad faller, er mange alawitter villige til å kjempe på presidentens side.

Det var i 1970 at Assads far, Hafez, tok makten og snudde opp ned på maktforholdene som hadde eksistert i området i århundrer. Alawittene var tradisjonelt underklassen, men under Assad ble hans «egne» plassert i avgjørende posisjoner i det syriske maktapparatet. I dag, derimot, hersker stor forvirring rundt hva alawittene lenger kan gjøre. Enkelte tror at alawittene vil forsøke å forskanse seg i det vestlige Syria for å etablere en egen stat. Under det franske mandatet på 20-tallet hadde alawittene en egen stat nettopp i det området. Få anser imidlertid en slik plan for realistisk, og mer enn noe annet sier statsspekulasjonen noe om hvor desperat alawittene opplever sin egen situasjon.

Alle landene i Midtøsten følger nå utviklingen i Syria nøye, og implikasjonene etter et eventuelt maktskifte i Damaskus kan bli like dramatiske som da president Hosni Mubarak falt i fjor. I nabolandet Jordan frykter Kong Abdallah at den arabiske demokrativåren nå vil spre seg sørover til hans kongerike. Reaksjonære og sunnimuslimske Saudi-Arabia, derimot, som i det stille har væpnet opposisjonsstyrkene i Syria, vil bli styrket. I Libanon vil Hizbollah-geriljaen, som støtter seg på Syria, lide et alvorlig tap. For Iran, Syrias allierte, vil Assads bortgang innebære en regional svekkelse, spesielt i Midtøstens vestlige områder nær Israel. Men for Israel vil ikke Assads bortgang utelukkende bli sett på som positivt: Mange i Israel frykter at Assads kjemiske våpen kommer i mindre stabile hender, og ikke minst, at et islamistisk regime overtar.

Syrias tragedie, imidlertid, er at opposisjonen er farlig splittet. Faller presidenten er det på ingen måte klart hvem eller hva som overtar. Syria kan gå mot en lengre periode av borgerkrig. Tilstanden kan komme til å minne om de ustabile forholdene før Assad-familien overtok i 1970. Årene etter andre verdenskrig var preget av endeløse militærkupp. Bare fra 1946 til 1956 hadde Syria hele 20 forskjellige regjeringer.

I et utrolig skritt i går kringkastet den frie syriske armeen direkteoverførte bilder fra kampene i Damaskus. En kunne også se folk som feiret i gatene. I de 16 månedene med opprør har Damaskus vært relativt stille, men nå ser en tegn til at syrerne også i hovedstaden – i maktens sentrum – er i ferd med å miste sin frykt for regimet. Og dette – mer enn noe annet – kan avgjøre Assads skjebne.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.