Annonse
Annonse
Annons
Annonse
Annonse
Alle meninger / Verden / Midtøsten
Roger Hercz
Innlegg: 62
Kommentarer: 2

USAs dalende posisjon i Midtøsten

- 1061 visninger Innlegg

JERUSALEM: Sjeldent har USAs maktposisjon i Midtøsten vært så svak. Washingtons reduserte evne til å påvirke regionen får konsekvenser for Midtøsten - på godt og vondt.

Sjeldent har USAs maktposisjon i Midtøsten vært så svak. Washingtons reduserte evne til å påvirke regionen får konsekvenser for Midtøsten - på godt og vondt.

I et av sine første løfter som nyvalgt egyptisk president, sa Mohamed Morsi at han vil sette Omar Abdel Rahman fri fra sitt amerikanske fengsel. Rahman ble dømt for et forsøk på å sprenge World Trade Center i New York i 1993, åtte år før al-Qaida.

Morsi, som selv underviste på universitet i California, regner nok ikke med at Washington vil vurdere hans ønske. Men erklæringen om at hans mål er å frigi en militant islamist vitner noe om hvordan Egypt har forandret seg og hvordan USAs posisjon er svekket. Washington har ikke lenger det samme hegemoniet i Midtøsten. Denne dramatiske utviklingen er delvis et resultat av endringer innad i regionen, som framveksten av islamistiske regimer. Og delvis et resultat av forandringer som ikke har noe med Midtøsten å gjøre, som Russland og Kinas krav om økt innflytelse også her. I 1991, da USA angrep Irak for å tvinge Saddam Hussein ut av Kuwait, var Washington støttet av en bred arabisk koalisjon: Egypt, Bahrain, Marokko, Oman, Qatar, Saudi-Arabia, Syria og De forente arabiske emirater. Det er utrolig hvordan regionen har forandret seg, for i dag, bare 20 år senere, er en slik koalisjon utenkelig. USA har ikke lenger den samme evnen til å drive en krigføring i Midtøsten.

For islamistiske grupper var USAs krigføring alltid et samlende moment. Men det skulle bli den neste amerikanske Irak-krigen, som startet i 2003, som utløste prosessene som ennå forandrer Midtøsten - om enn ikke i Washingtons favør: Introduksjonen av demokratiet.

For mange var USAs snakk om demokrati toppen av hykleri - USA hadde tross alt støttet ikke-demokratiske regimer, som Egypt og Saudi-Arabia, i årtier. Likevel gjorde det inntrykk da millioner av irakere under parlamentsvalget i 2005 stilte seg i kø utenfor valglokalene i håp om å kunne påvirke sin framtid politisk. Det som tidligere hadde vært utenkelig i de mange autokratiske regimene i Midtøsten, var ikke lenger så uvirkelig. En prosess kom i gang.

At islamistene var best forberedt på å gå inn i maktvakuumet som oppsto da presidentene i land som Tunisia og Egypt falt, er knapt en nyhet. Det er heller ingen nyhet at islamister tradisjonelt har vært fiendtlig innstilt, ikke kun til amerikanernes Midtøsten-politikk, men også til såkalte «vestlige verdier», som inkluderer demoniserte bilder av kvinners «løssluppenhet», umoralske familieforhold og ikke minst homoseksualitet.

Resultatet er at USAs forhold til Egypt, den kulturelle og tonesettende bærebjelken i den arabiske verdenen, ikke lenger vil være den samme. Også islamistene, nå i regjeringsposisjon, vil måtte forandre sine syn. For i dag er Egypt, mer enn noensinne, avhengig av økonomisk støtte fra Vesten. Og en moderering av en islamistisk folkevalgt regjering vil få positive konsekvenser for den politiske kulturen i Midtøsten. Men tross en ventet tilnærming mellom USA og brorskapet, vil Washington stå tilbake med langt færre allierte i Midtøsten. Nå snakker ikke USA lenger om demokrati i Saudi-Arabia.

Utenfra kan Russland og Kinas ambisjoner om å bli en sterkere verdensaktør føles også i Midtøsten. De to landenes beskyttelse av Syria har i stor grad nøytralisert USAs politikk vis-à-vis folkeopprøret mot regimet til president Bashar Assad. At Midtøsten ikke lenger domineres av en stormakt, USA, men påvirkes av flere, vil ikke bare ha innvirkning for Syria, men til syvende og sist trolig også på fredsarbeidet mellom israelerne og palestinerne, når det en gang kan starte opp igjen. Som i Syria vil stormaktene, som del av sin maktkamp, kunne trekke de forskjellige aktørene i motsatte retninger, og dermed oppnå det umulige: Å ytterligere redusere sjansene for fred.

Og hvordan det kan ende ser man i Iran. I går innledet EU nye sanksjoner mot Teheran i håp om å stoppe det de frykter er et iransk forsøk på å bygge en atombombe. EU-landene skal ikke lenger kjøpe olje av Iran. Men dette er likevel et eget isolert europeisk initiativ. Russland, Kina og India kjører sitt eget løp. Og dermed kan Midtøsten i framtida bli en arena der Vesten i økende grad opererer uten FN-samtykke, ettersom det krever bred internasjonal enighet.

Med utallige uløste konflikter i Syria, Jemen, Libya, Egypt, Iran, Irak, Libanon, Saudi-Arabia, Bahrain, og Israel og Palestina - bare for å nevne noen - går Midtøsten nå inn i en ny ustabil periode. Og nettopp i dag har USA et langt mindre spillerom. Men på den andre siden, akkurat dette har jo vært manges drøm - å styre uten USAs «omnipotente» tilstedeværelse. Så nå starter testen: Greier folkene det, vil Midtøsten endelig bli et bedre sted å være. Hvis ikke - vil større deler av verden føle farene.

Torgeir Salih Holgersen
Innlegg: 13
Kommentarer: 1627

Kommentar #1

En god nøktern analyse. Men den nevner ikke et av de mest paradoksale og samtidig sentrale aspektene ved situasjonen som utspiller seg nå: Det paradoksale forholdet til Det muslimske Brorskapet. For Brorskapet er ikke lenger den store demonen i amerikansk og vestlig geopolitikk i regionen. Tvert imot, Brorskapet utgjør den politiske kjernen i det væpna syriske opprøret, som finansieres og væpnes av det som etter Mubaraks fall er USAs og Vestens viktigste allierte i den arabiske verden; de monarkiske diktaturene på den arabiske halvøya. Våpnene til denne væpninga kommer fra USA, og det kommer ingen protester derfra, for å si det forsiktig.

Samtidig var det en underlig prosess som utspilte seg under det egyptiske valget. Valgresultatet ble holdt igjen i lang tid. Typisk det som skjer når makthavere ønsker å manipulere et valgresultat. Det er ingen tvil om at Ahmed Shafiq var militærrådets og den, til nå, USA-lojale egyptiske elitens mann. Samtidig er det ingen tvil om at motstanden mot det muslimske brorskapet i den egyptiske befolkninga har økt markant, så markant at Shafiq var nær ved å vinne stilt opp mot Morsi. Det mest påfallende var kanskje at det var nettopp disse to, som i en mann mot mann-duell begge ville tapt mot alle de tre sentrale utslåtte kandidatene i første runde, var de som gikk videre, stikk i strid med alle meningsmålinger. Morsi ville vært sjanseløs mot alle, unntatt mot Shafiq. Og det samme gjelder Shafiq, hans eneste sjanse for å vinne var mot Morsi. Men når det så sto mellom disse to, og kampen ble så jevn som forventa, og på tross av at valgresultatet trakk ut, så kom det til slutt at Morsi vant.

Kort tid før valgresultatet ble annonsert, så jeg på programmet Adampour på CNN et intervju med en egyptisk demokratiaktivist. Han hevda at USA lå på telefonen og pressa militærrådet til å erklære Morsi som vinner. Jeg vet selvsagt ingenting om hvorvidt dette er rett, men de KAN veldig godt være rett, spesielt når vi så ser resultatet og spesielt når vi vet at et så knapt reelt resultat ganske lett kunne vært manipulert i motsatt retning.

Det KAN peke mot at USA nå fester sitt håp til at det kan bygges en ny sunniislamistisk allianse mellom Brorskapsdominerte regjeringer i Egypt og Tunisia, og monarkiene på den arabiske halvøya, mot Iran, Hizbollah og Assadregimet i Syria. Motsetninga ligger i det at Hamas også er en del av Det muslimske Brorskapet. Det er altså ikke bare USA og Vesten som har en strategisk utfordring av dimensjoner. Det har også Det muslimske Brorskapet selv.

Del dette innlegget: