Tvert imot. Dette slagordet, som for øvrig var skrevet av NS-sympatisører, viser en viktig, men lite fokusert, kobling mellom historisk antisemittisme og sionisme på høyresida. Det var nemlig
langt fra bare Hitler og nazistene som fokuserte på "jødeproblemet" i mellomkrigstida. Blant annet skreiv Winston Churchill om "jødeproblemet" i sitt essay Zionism versus Bolshevism fra 1920.
Det sentrale for Churchill, som det i og for seg også framstår for Hitler, når man leser Mein Kampf, var det faktum at jødene i Europa som gruppe framsto som en avant-garde for marxismen og
kommunistisk revolusjon. Hitler skriver i Mein Kampf at hans politiske engasjement ble vekka som gymnaselev av hans "nasjonalsinnede" historielærer. Hitler var først og fremst stortysk nasjonalist.
Han skriver videre at da han først kom i kontakt med antisemittisk propaganda, syntes han det virka oppblåst og fjollete. Hans første virkelige politiske konfrontasjon var da han kom til Wien og, som
heller mislykka kunstner, tok seg vanlig arbeid og slik kom i kontakt med de marxistiske fagforeningene. Der opplevde han at alt han sto for og så som hellig i forhold til det tyske folkets storhet
og betydningsfullhet ble tråkka ned i søla. Og det var først da han oppdaga hvilken betydningsfull rolle jødene hadde i den marxistiske bevegelsen i Østerrike-Ungarn at han begynte å ta til seg mer
av den antisemittiske ideologien.
Churchill tar i Zionism versus Bolshevism for seg det samme. Han viser blant annet til at av de fem mest sentrale bolsjeviklederne etter oktoberrevolusjonen i Russland, var tre av jødisk opphav:
Trotskij, som slagkraftig leder av den røde arme under borgerkrigen, Kamenjev som Sovjetunionens første president, og Zinovjev som den første lederen i kommunistinternasjonalen, Komintern.
Videre viser Churchill til at nesten alle de mest framtredende marxistiske lederne i Tyskland mellom november 1918 og april 1919, var av jødisk opphav. Det gjaldt både lederen i det
marxistiske antikrigspartiet USPD, Hugo Haase, alle de tre lederne for den USPD-dominerte "sovjetregjeringa" i Bayern; Kurt Eisner, Erst Toller og Eugene Levin, samt lederen for
Spartakistoppstanden i Berlin, Rosa Luxemburg. Også i det andre landet hvor den russiske kommunistiske Oktoberrevolusjonen var nær ved å etablere seg tidlig, i Ungarn, var lederen for den kortvarige
sovjetregjeringa, Bela Kun, av jødisk opphav.
Churchill mente at en hovedgrunn til dette markerte mønsteret, var at jødene, som en internasjonal folkegruppe, levde spredt over flere land og uten noe eget hjemland, mer enn
andre ble mottakelige for marxismens slagord om at "arbeidere har ikke noe fedreland", og "arbeidere i alle land, foren dere!"
På det grunnlaget var Churchill en ihuga forkjemper for sionismen. Churchills ide var at sionismen skulle motvirke kommunismen på to måter: For det første skulle emigrasjon av fattige jøder fra
Europa til Palestina bidra til å redusere antallet potensielle kommunistiske revolusjonære i de respektive landene. For det andre skulle etableringa av et eget jødisk hjemland nøytralisere jødenes
internasjonalistiske tendenser og gjøre jødene til nasjonalister, som alle andre. Det tredje poenget for Churchill når han argumenterte overfor sine konservative meningsfeller om hvorfor de burde
støtte det sionistiske prosjektet, var at etableringa av en jødisk stat med britisk støtte ville fungere som et brohode for det britiske imperiet i et strategisk viktig område i overskuelig
framtid.
Hitler var også i utgangspunktet orientert mot at "jødeproblemet" skulle løses gjennom deportasjon til et eller annet fjernliggende land. Det var først etter at 2. verdenskrig var i gang, og ikke
gikk etter planen, og deportasjonsplanene stansa i Polen, at "den endelige løsninga" med gasskamre kom på bordet.
Mens den europeiske høyresida, både tradisjonelle konservative og nazister, altså ønska å deportere jødene, gjerne til Palestina, var de ledende jødiske marxistene ihuga imot alle sionistiske
planer fra starten. Det handla selvsagt delvis om at Churchills analyse av de politiske konsekvensene av sionismen i all hovedsak har vist seg riktige, hvis vi erstatter det fallerte anglosaksiske
imperiet med det nye. Sionismen er et gjennomført reaksjonært og rasistisk prosjekt, i forhold til den opprinnelige målsettinga om å få jødene ut av Europa. Samtidig var ledende jødiske marxister
også tydelige fra starten på at dette var at koloniseringsprosjekt på lik linje med hvite settlerstater i Sør-Afrika og Rhodesia, og derfor et reaksjonært og rasistisk prosjekt overfor den
opprinnelige palestinske befolkninga. For Churchill og andre konservative som støtta sionismen fra starten var heller ikke sammenligninga med Sør-Afrika og Rhodesia noe å skamme seg over.
Det er derfor en full politisk og historisk kontinuitet at de venstreorienterte kreftene som kjempa mot høyresidas mer eller mindre ekstreme varianter av antisemittisme i mellomkrigstida, samtidig
kjempa mot opprettelsen av en eksplisitt jødisk stat i Palestina, og i dag kjemper mot Israels folkerettsstidige anneksjonspolitikk gjennom folkerettstridige settlerkolonier på Vestbredden og i
Øst-Jerusalem. Det er tilsvarende en full politisk og historisk kontinuitet i det at de som kjempa mot Apartheid i Sør-Afrika og Rhodesia, også kjemper mot det israelske apartheidregimet i dag, mens
de som åpent støtta apartheid, som FrP med sin grunnlegger Anders Lange, også er de mest ihuga forsvarerne av Israel og landets pågående folkerettstridige fordrivings- og apartheidpolitikk.