Venstresiden befinner seg i en boble av vettlause godt blandet med jødehat. Men på den annen side så har jo Arbeiderpartiet programfestet at Jødestaten bør avskaffes en gang for alle.

Tvert imot. Dette slagordet, som for øvrig var skrevet av NS-sympatisører, viser en viktig, men lite fokusert, kobling mellom historisk antisemittisme og sionisme på høyresida. Det var nemlig langt fra bare Hitler og nazistene som fokuserte på "jødeproblemet" i mellomkrigstida. Blant annet skreiv Winston Churchill om "jødeproblemet" i sitt essay Zionism versus Bolshevism fra 1920.

Det sentrale for Churchill, som det i og for seg også framstår for Hitler, når man leser Mein Kampf, var det faktum at jødene i Europa som gruppe framsto som en avant-garde for marxismen og kommunistisk revolusjon. Hitler skriver i Mein Kampf at hans politiske engasjement ble vekka som gymnaselev av hans "nasjonalsinnede" historielærer. Hitler var først og fremst stortysk nasjonalist. Han skriver videre at da han først kom i kontakt med antisemittisk propaganda, syntes han det virka oppblåst og fjollete. Hans første virkelige politiske konfrontasjon var da han kom til Wien og, som heller mislykka kunstner, tok seg vanlig arbeid og slik kom i kontakt med de marxistiske fagforeningene. Der opplevde han at alt han sto for og så som hellig i forhold til det tyske folkets storhet og betydningsfullhet ble tråkka ned i søla. Og det var først da han oppdaga hvilken betydningsfull rolle jødene hadde i den marxistiske bevegelsen i Østerrike-Ungarn at han begynte å ta til seg mer av den antisemittiske ideologien.

Churchill tar i Zionism versus Bolshevism for seg det samme. Han viser blant annet til at av de fem mest sentrale bolsjeviklederne etter oktoberrevolusjonen i Russland, var tre av jødisk opphav: Trotskij, som slagkraftig leder av den røde arme under borgerkrigen, Kamenjev som Sovjetunionens første president, og Zinovjev som den første lederen i kommunistinternasjonalen, Komintern. Videre viser Churchill til at nesten alle de mest framtredende marxistiske lederne i Tyskland mellom november 1918 og april 1919, var av jødisk opphav. Det gjaldt både lederen i det marxistiske antikrigspartiet USPD, Hugo Haase, alle de tre lederne for den USPD-dominerte "sovjetregjeringa" i Bayern; Kurt Eisner, Erst Toller og Eugene Levin, samt lederen for Spartakistoppstanden i Berlin, Rosa Luxemburg. Også i det andre landet hvor den russiske kommunistiske Oktoberrevolusjonen var nær ved å etablere seg tidlig, i Ungarn, var lederen for den kortvarige sovjetregjeringa, Bela Kun, av jødisk opphav.

Churchill mente at en hovedgrunn til dette markerte mønsteret, var at jødene, som en internasjonal folkegruppe, levde spredt over flere land og uten noe eget hjemland, mer enn andre ble mottakelige for marxismens slagord om at "arbeidere har ikke noe fedreland", og "arbeidere i alle land, foren dere!"

På det grunnlaget var Churchill en ihuga forkjemper for sionismen. Churchills ide var at sionismen skulle motvirke kommunismen på to måter: For det første skulle emigrasjon av fattige jøder fra Europa til Palestina bidra til å redusere antallet potensielle kommunistiske revolusjonære i de respektive landene. For det andre skulle etableringa av et eget jødisk hjemland nøytralisere jødenes internasjonalistiske tendenser og gjøre jødene til nasjonalister, som alle andre. Det tredje poenget for Churchill når han argumenterte overfor sine konservative meningsfeller om hvorfor de burde støtte det sionistiske prosjektet, var at etableringa av en jødisk stat med britisk støtte ville fungere som et brohode for det britiske imperiet i et strategisk viktig område i overskuelig framtid.

Hitler var også i utgangspunktet orientert mot at "jødeproblemet" skulle løses gjennom deportasjon til et eller annet fjernliggende land. Det var først etter at 2. verdenskrig var i gang, og ikke gikk etter planen, og deportasjonsplanene stansa i Polen, at "den endelige løsninga" med gasskamre kom på bordet.

Mens den europeiske høyresida, både tradisjonelle konservative og nazister, altså ønska å deportere jødene, gjerne til Palestina, var de ledende jødiske marxistene ihuga imot alle sionistiske planer fra starten. Det handla selvsagt delvis om at Churchills analyse av de politiske konsekvensene av sionismen i all hovedsak har vist seg riktige, hvis vi erstatter det fallerte anglosaksiske imperiet med det nye. Sionismen er et gjennomført reaksjonært og rasistisk prosjekt, i forhold til den opprinnelige målsettinga om å få jødene ut av Europa. Samtidig var ledende jødiske marxister også tydelige fra starten på at dette var at koloniseringsprosjekt på lik linje med hvite settlerstater i Sør-Afrika og Rhodesia, og derfor et reaksjonært og rasistisk prosjekt overfor den opprinnelige palestinske befolkninga. For Churchill og andre konservative som støtta sionismen fra starten var heller ikke sammenligninga med Sør-Afrika og Rhodesia noe å skamme seg over.

Det er derfor en full politisk og historisk kontinuitet at de venstreorienterte kreftene som kjempa mot høyresidas mer eller mindre ekstreme varianter av antisemittisme i mellomkrigstida, samtidig kjempa mot opprettelsen av en eksplisitt jødisk stat i Palestina, og i dag kjemper mot Israels folkerettsstidige anneksjonspolitikk gjennom folkerettstridige settlerkolonier på Vestbredden og i Øst-Jerusalem. Det er tilsvarende en full politisk og historisk kontinuitet i det at de som kjempa mot Apartheid i Sør-Afrika og Rhodesia, også kjemper mot det israelske apartheidregimet i dag, mens de som åpent støtta apartheid, som FrP med sin grunnlegger Anders Lange, også er de mest ihuga forsvarerne av Israel og landets pågående folkerettstridige fordrivings- og apartheidpolitikk.

Her bør du nok presentere et direkte sitat og en kilde. Jeg finner ikke dette selv når jeg leter i AP's partiprogram og gitt at det høres heller tvilsomt ut er det naturlig å mistenke at du ikke har rent mel i posen.

Hva Fagerbakkes innlegg anngår er det et tåpelig stykke sludder som nok en gang prøver å trekke trådene mellom jødehatet fra krigen og venstresiden i dag. Uærlig, usaklig og ignorant, fortjener det ikke svar.

For ordensskyld http://www.regjeringen.no/nb/dep/jd/dok/nouer/2000/nou-2000-6/6/1/5.html?id=357215

Endringen i synet på Israel kom også til uttrykk i arbeiderbevegelsen. I Arbeiderpartiet vokste det frem en ny generasjon som ikke hadde det samme forhold til jødenes lidelser under annen verdenskrig, men som tvert imot var opprørt over den urett som ble begått mot palestinerne.

Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) uttalte seg i 1971 svært kritisk overfor Israel,og hevdet i en resolusjon at staten burde oppløses og vike for en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne fikk like rettigheter. Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn.5

De nye strømningene påvirket også Arbeiderpartiets holdning til Israel. Det var Arbeiderpartiet som fra omkring 1980 drev igjennom en mer dyptgripende revurdering av forholdet til PLO, med krav om selvbestemmelse for palestinerne.På partiets landsmøte våren 1981 ble det besluttet å utdype kontakten med PLO.Da Knut Frydenlund (AP) kom tilbake som utenriksminister i 1986, gikk han inn for en mer PLO-vennlig politikk. Dette markerte et vendepunkt i den norske offisielle linjen. I årene som fulgt ble Norges forhold til israelerne og palestinerne mer likevektige. Samtidig ble Norges forhold til Israel mer komplisert, noe som blant annet ble forsterket av den såkalte tungtvannssaken som blusset opp i 1987.

Sitat fra Haakon Lie om AUF:

"Yassir Arafat burde ha sendt takketelegram til AUF for den uforbeholdne støtten til PLOs charter: Staten Israel må opphøre å eksistere som jødisk stat!"

http://dagen.no/Nyheter/Innenriks/tabid/248/Default.aspx?ModuleId=75226&articleView=true

At noevar på gang fikk vi et signal om allerede på AUF sitt landsmøte i 1971.I et forslag som ble fremsatt het det: ”Forutsetningen for en varig fred må være at staten Israel opphører å eksistere som en jødisk stat.” I det endelige vedtaket ble denne ordlyden dempet noe men det heter like fullt at AUF ikke kan akseptere ”det eksklusive prinsippet som staten Israel bygger på”.

10 år senere hadde dette synet langt på vei også slått igjennom i Moderpartiet. I en uttalelse fra landsmøtet i 1981 heter det at ”det må finnes en rettferdig løsning som ivaretar palestinernes legitime nasjonale rettigheter.” At palestinerne hadde ”nasjonale rettigheter” var noe nytt. Oppmerksom-heten og støtten til Israel kom nå gradvis til å bli avløst av palestinernes ”rettigheter”.

http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=6553

Respekterte samfunnsledere om Israel
Følgende uttalelser kom ikke fra samfunnets ytterkant:
-Tidl. statsminister Thorbjørn Jagland: «Hvis det er noe som er en trussel mot verdens fred, så er det den israelske okkupasjonen» (Aftenposten 21.3.2003).
-Aftenposten: «Mener du at Israel dyrker frem terrorisme?»Tidl. statsminister Kåre Willoch: «Ja» (Aftenposten 24.5.2004).
-LOs leder og tidligere justisminister Gerd-Liv Valla «Vi går inn for en boikott av israelske varer» (Aftenposten 1.5.2002)

Slike uttalelser utpeker jødene, som utgjør flertallet i Israel, som fiender av menneskeheten.

Slik skapes grobunn for jødehat i Norge:
Haakon Lie, tidl. generalsekretær i AP, kritiserte i sin bok AUF (“Slik jeg ser det 2”, s. 132), som vedtok følgende: «AUF vil støtte de krefter som kjemper for nasjonal og sosial frigjøring av det palestinske folk. Forutsetningen for varig fred må være at Israel opphører å eksistere som en jødisk stat...».Dette ble vedtatt av landsmøtet i AUF i 9-11.5.1971, der Bjørn Tore Godal satt i Sentralstyret, og Reiulf Steen var formann. AUF har siden rekruttert flere av vår tids AP-ledere.

Det som i dag kalles “fred” kan være “freden som gjør slutt på all fred”! Hvilke motiver ligger i dag bak politikken til Godal, Jagland og andre AP-ledere, som har utviklet seg som politikere under innflytelse av AUFs budskap? Verken regjeringen, AP eller AUF betinger sin støtte til PLO med

ufravikelig krav om etterlevelse av fredsavtalene. Mektige organisasjoner som Kirken, LO og Norsk Folkehjelp, spiller med på laget

http://vgd.no/index.php/samfunn/midtoesten/tema/220606/innlegg/

For ordens skyld. Vedtaket ble underskrevet av ikke mindre enn fem senere statsråder, hvorav tre statsministere, den ene heter Jens Stoltenberg. Forøvrig er jo dette gammelt nytt, og ingen hemmelighet. Jeg var selv tilstede på årsmøtet som formann for Ullenskaer AUF.

Ullenskaer = les Ullensaker

Med andre ord var det altså AUF og ikke AP, det er ikke en ubetydelig forskjell. Det trikses og med hva som faktisk ble vedtatt. Gitt litt mer dokumentasjon ser vi jo lett at ditt første innlegg var løgn ved utelatelse, for ikke å si regelrett løgn. Det lønner seg altså å be om kilder.

Siden Garberg utgir seg å være sanhetsvitne fra landsmøtet til AUF i 1971 kan det være viktig å få kjenskap til hvor lettvindt han omgås sanheten:

Reiulf Steen var ikke formann i AUF i 1971, han var formann fra 1961-64

Bjørn Tore Godal var sekretær og overtok som formann etter Hans Raastad på dette landsmøtet.

Et eller annet sted har jeg det grunnlagsdokumentet som vedtaket i 71 bygger på, men sentral i det arbeidet var om jeg ikke husker helt feil Rune Gerhardsen.

Ved siden av den uretten som var begått mot Palestinerne var det det grunnleggende, nedfelt i Israels grunnlov - alle jøder skulle kunne få opphold i Israel. Det var det som var essensen i det du siterer. Det skulle være like rettigheter, og de som bodde der, nær sagt "urbefolkningen" skulle ha rett til det land de bodde på, og de som var fordrevet/flyktet skulle ha rett til å vende tilbake.

Det som lå til bunn var ønske om den sekulære staten, ikke en teokratisk som f.eks. Iran

Det bør være et tankekors at man i dag nærmest må drive med arkeologi for å finne palestinske landsbyer, jevnet med jorda etter 1948. Det siste tallet jeg så var 400.

Så når man snakker om rensing bør man kanskje lete andre steder?

Den mest selebre gjesten under årets Olsok på Stiklestad - PLOs Hanan Ashrawi, vil ikke ha noen jødisk stat i Midtøsten.

Nå kommer den samme Ashrawi sammen med en delegasjon arabiske propagandister, og samtidig med en flokk håndplukkede norske journalister rundt seg (med NRK i spissen), som en stor stjerne og hovedtaler på årets Olsok-seminar på Stiklestad.
Hun skal snakke om freden i Midtøsten - slik araberne definerer sin fred.
Som vanlig er blir ingen fra Israel verken hørt eller invitert.

Vil vi ha denne ensidige politisering av Stiklestad?
Hanan Ashrawi fra PLO/PA snakker med splittet tunge når hun sier noe på arabisk TV og i arabiske medier forøvrig, og noe helt annet til norske medier, bl.a. for å suge milliardbeløp fra utenriksdepartementet (les:våre skattepenger) i støtte til bl.a. terroristen Hamas.

Den kulturmarxisme som endelig ble kastet på dynga med Berlin-murens fall, forsøkes nå relansert gjennom APs multikulturelle doktrine.
Hvor blir det av våre egne norske kulturelle fotspor og kulturelle identitetsmerker -
når sågar Stiklestad kan ofres på APs multikulturelle alter?

Ja, "Venstresiden befinner seg absolutt i en boble av vettlause godt blandet med jødehat".

Og dette skjer uten at APs koryfeer har tenkt tanken på at "proletariatet" skal få
mulighet til demokratisk debatt og kritisk søkelys på deres multikulturelle dogme.

Ærlig talt, er Arafats terror-kultur noe å presentere på Olsok-dagen, 29. juli, på Stiklestad? Jeg med mange flere sier nei, til Arafats fred! Nei, til Stalin og Pol Pots fred!
Nei, til Hitlers og Goebbels fred!
Norske menn og kvinner, våkn opp!

Dette ble skrevet på et butikkvindu i Norge under 2. verdenskrig.
http://gfx.dagbladet.no/labrador/169/169428/16942864/jpg/active/978x.jpg

I dag vil mange nordmenn, kanskje spesielt på venstresiden, at jødene skal komme seg UT av "Palestina".
Er venstresiden blitt historieløse?

Vi er mange nordmenn som klart og tydelig sier NEI til et jøderent Judea og Samaria (for de fleste kjent som Vestbredden.)

Logikken er altså som følger:

Fordømmelse av staten Israel og krav om boikott av Israel, er det samme som fordømmelse av jøder som folkegruppe fordi jødene utgjør flertallet i Israel og har stemt for den politikken som føres som er den som mottar fordømmelse.

HVIS, dette hadde vært en logisk gyldig argumentasjon, noe det overhode ikke er, ville følgende også måttet vært like gyldig:

Fordømmelse av apartheidregimet i Sør-Afrika og krav om boikott av Sør-Afrika, er det samme som fordømmelse av afrikaanere (boere) som folkegruppe fordi afrikaanerne utgjør flertallet av de stemmeberettiga i Sør-Afrika og har stemt for den politikken som føres som er den som mottar fordømmelse.

På dette grunnlaget har da også rasister i Vesten argumentert for at antirasistisk kamp, inkludert kampen mot apartheid i Sør-Afrika, er uttrykk for "antihvit rasisme".

Realiteten er sjølsagt at rasisme kan eksistere i alle folkegrupper, og det at rasistisk politikk har støtte i et flertall av befolkninga i en gitt befolkningsgruppe, er ikke unikt for Israel, men tvert imot typisk for befolkningene i typiske settlerstater. Ved siden av i de hvite apartheidregimene i Sør-Afrika og Zimbabwe, kunne vi finne tilsvarende holdninger i den franske befolkninga i det franske Algerie, og til dels også i de hvite elitene i latinamerikanske land med indiansk, svart eller "blanda" flertall. Men like lite som kampen mot apartheid i Sør-Afrika eller det franske koloniveldet i Algerie, eller hvit dominans over det indianske flertallet i Bolivia var eller er uttrykk for "antihvit rasisme" i seg sjøl, er kampen mot Israels folkerettsstridige anneksjonspolitikk i Palestina, eller for den saks skyld, motstanden mot eksistensen av en eksplisitt jødisk stat i Palestina, i seg sjøl uttrykk for noe annet enn konsekvent antirasisme og antiimperialisme.

Når det er sagt, er det klart at den rasistiske "settlermentaliteten" og undertrykkelsen slike etnisk baserte stater utøver, også kan stimulere framveksten av reell "motrasisme" i den undertrykte befolkningsgruppa. I Sør-Afrika eksisterte det (og eksisterer det potensielt fortsatt, om enn i mye mindre grad) reelt slike holdninger i deler av den svarte befolkninga, uttrykt blant annet gjennom PAC of Azanias "gateslagord"; "One settler - one bullet". Men det å plassere generell apartheidmotstand, også inkludert aktiv boikott av apartheidstaten, i samme kategori, vil de fleste i dag se er helt logisk ugyldig og fullstendig urimelig. Det ville også blant annet plassere mange hvite sørafrikanere, om enn en minoritet, i kategorien "antihvite rasister".

Tilsvarende den antihvite rasisme hos svarte i Sør-Afrika, finns det utvilsomt også antijødisk rasisme blant palestinere og andre arabiske og i hovedsak muslimske folkegrupper. Men det å plassere generelt krav om at Israel tilsvarende skal møtes med internasjonal boikott inntil landet enten avvikler sine folkerettsstridige settlerkolonier i Øst-Jerusalem og på Vestbredden og tillater opprettelsen av en palestinsk stat innefor hele det gjenværende Palestina, altså det som ikke er internasjonalt anerkjent som del av Israel (dvs 1948-grensene), i samme kategori som faktisk antisemittisme, er tilsvarende logisk ugyldig og urimelig. Det vil også blant annet plassere mange jøder, også israelske statsborgere, om enn en minoritet, i kategorien antisemitter.

Venstresiden befinner seg i en boble av vettlause godt blandet med jødehat, og
Yassir Arafats Stiklestad-dronning skjermes av media - med NRK i spissen.

En av de absolutte toppene i den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, Hanan Ashrawi, kommer til Stiklestad og holder intet mindre enn hovedforedraget under Olsok-seminaret den 29. juli i år. Hanan Ashrawi er verdenskjenskjent talskvinne for den nå avdøde Yassir Arafat.

Men hva skjer nå? En samlet norsk presse fortier det hele, så ettertrykkelig også etter at Ashrawi er skrevet behørig inn i alle offentlige programmer. Slik stemningen på og rundt Stiklestad nå er, kan vi ikke se annen forklaring enn at bakmenn, hjemlige strateger, politiske mediekommisærer og journalist-nettverk ser at en profesjonell forhåndsomtale av PLO-dronningen kan gi seg uheldige politiske utslag. Nettopp med tanke på at Stiklestadaksjonen nettopp pekte på en slik utvikling! Her skal med andre ord noen skjermes av rene politiske, taktiske årsaker.

Det er nå en klar mulighet for at Holocaust-fornekteren Hanan Ashrawi som i flere år figurerte som Arafats edsvorne talskvinne, kommer med en propaganda-utspill nettopp på Stiklestad. Det ligger noe i lufta! Her har norske medier - stadig med NRK som fyrtårn, gjennom flere år gjort Yassir Arafat til helgen med oppslag der det var mulig.
Så kommer Arafats egen dronning til Norge og Stiklestad, gjennom en fast pressekontakt på NTNU i Trondheim, for å holde det historikeren Roy Vega har karakterisert som en ren politisk messe, 29. juli i år. Så er det altså øredøvende taushet rundt hennes ankomst og besøk.

Vi er definitivt vitne til et kynisk politisk teater, der Stiklestad ikke bare gjøres til ren politisk hovedarena under Olsok for helt bestemte interessegrupper knyttet til Arbeiderpartiets eget maktapparat. Vi ser også hvordan våre medier igjen opptrer som den fremste beskytter for maktapparatet, som var det en hird! Smakløst, kynisk og et varsel for alle som måtte streve med ytrings- og organisasjonsfriheten i dette landet.

Den konsekvente fortielsene vi ser i våre riksdekkende medier - bl.a. nettopp i forhold til denne Hanan Ashrawi, er et kjempe-eksempel på rene maktpolitiske føringer, mangel på journalistisk integritet, mangel på sensitivitet for andres meninger og oppfatninger. Stiklestadaksjonen har kalt det et råkjør for et maktapparat som snart ikke har annet å støtte seg på en sitt eget oversubsidierte medienettverk.

Ja, til ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og reelt folkestyre!
Nei, til Stiklestad som internasjonalt, multikulturelt senter!
Med årets Stiklestad vil det vinkes adjø til Arbeiderpartiets hegemoni i norsk politikk!

Hyggelig at du aksepterer PLO som en frigjøringsorganisasjon - fra hvem, om jeg tør be?

Som vanlig er blir ingen fra Israel verken hørt eller invitert.

Vil vi ha denne ensidige politisering av Stiklestad? Hana Ashrawi fra PLO/PA snakker med splittet tunge når hun sier noe på arabisk TV og i arabiske medier forøvrig, og noe helt annet til norske medier, bl.a. for å suge milliardbeløp fra utenriksdepartementet (les:våre skattepenger) i støtte til bl.a. terroristen Hamas.

Den kulturmarxisme som endelig ble kastet på dynga med Berlin-murens fall, forsøkes nå relansert gjennom APs multikulturelle doktrine.
Hvor blir det av våre egne norske kulturelle fotspor og kulturelle identitetsmerker - når sågar Stiklestad kan ofres på APs multikulturelle alter?
Og dette skjer uten at APs koryfeer har tenkt tanken på at proletariatet skal få mulighet til demokratisk debatt og kritisk søkelys på deres multikulturelle dogme. Ærlig talt, er Arafats terror-kultur noe å presentere på Olsok-dagen, 29. juli, på Stiklestad?
Jeg med mange flere sier
Nei, til Arafats "fred"! Nei, til Stalin og Pol Pots "fred"!
Nei, til Hitlers og Goebbels "fred"!

Norske menn og kvinner, våkn opp!
AP (sammen med NRK) sitt heggemoni i norsk politikk vil bli vinket farvel -
etter årets AP-politiserte Stiklestad.

Det er jo Israel som er okupanten. Du svarer jo forøvrig som vanlig på enkle spørsmål, men gjentar deg selv for tredje gang

Israels ”seire” i en rekke forsvarskriger har naturlig nok ført til at grensene for Israel er blitt endret i forhold til FNs opprinnelige delingsplan.
Vestbredden, det området som Bibelenog Israel omtaler som ”Judea og Samaria”, er ett av områdene som det strides om i dag. Dette området tilhørte det britiske mandatområdet etter Det ottomanske rikets fall.

Det ottomanske rike var keiserrike sentrert rundt det østlige Middelhavet fra 1299 til 1922. Det falt sammenmot slutten avførste verdenskrig da de allierte nedkjempet tyrkerne i Midtøsten. Store deler av dette rike ble fordelt mellom de allierte maktene – deriblant Storbritannia, som mandatområder.

En jødisk og en arabisk del.
Britene oppgav sitt mandatområde i 1947–48 etter at FN vedtok å dele området i en jødisk og en arabisk del. Ved etableringen av den jødiske delen av mandatområdet gikk en samlet araberverden til krig mot dette FN-godkjente hjem for verdens forfulgte jøder.

I angrepskrigen mot Israel i 1948, ble Vestbredden okkupert av Jordan.
Som følge av bl.a. Jordans krig mot Israel flyktet palestinaarabere fra ulike deler av det tidligere britiske mandatområdet til den Jordan-okkuperte Vestbredden. Grensen mellom Vestbredden og Israel ble fastlagt i ”våpenhvile”-avtalen mellom Jordan og Israel i 1949.

Men våpenstillstanden varte ikke lenge.
Som følge av araberverdens neste krig mot Israel - ”seksdagerskrigen i 1967”, flyktet palestinaarabere fra det da Jordan-annekterte Vestbredden lenger inn i sitt hjemområde Jordan. På tross av arabernes enorme militæroppbygging, tapte de også denne krigen, og jødene unngikk på nytt å bli utslettet. Uskadeliggjøring av det egyptiske flyvåpen - mens det enda sto på bakken, anses som viktig grunn til at Israel fortsatt eksisterer. Fra krigsfienden Jordan klarte Israel å ta militær kontroll over den forsvarstrategisk meget viktige Vestbredden. Som resultat av krig ble Vestbredden og Øst-Jerusalem inkorporert i Israel.

Omstridt område.
Vestbredden (Judea og Samaria) var okkupert av Jordan - Israels krigsfiende, som sammen med den arabiske militærallianse forsøkte å utradere jødestaten gjennom krig. Ut fra militær terminologi og ovennevnte krigsfakta er Israel ingen okkupant. I verdens krigshistorie finnes det ikke ingen eksempel i på at samme tilfelle omtales som okkupasjon. Likevel vedtar flertallet resolusjoner om at ”Israel okkuperer palestinsk område”.

FN er et effektivt redskap for israelfiendtlige interesser. FN-apparatet brukes til å fordømme Israel i det ene internasjonale forum etter det andre. Så mye som tredjedelen av organisasjonens resolusjoner rettes mot Israel, mens de arabiske land på sin side ikke har fått en eneste fordømmende resolusjon i de siste tredve år. Denne slagside illustrerer FNs sammensetting. Det riktige er å betrakte ”Judea og Samaria” (Vestbredden) som et ”omstridt område” etter kriger mellom bl.a. Jordan og Israel.

Her kan du se hvordan ANDRE medier (les:IKKE NRK) formidler virkeligheten - f.eks. hva som skjer Sveriges Malmø.

NRK derimot er jo - som vi vet, ikke interessert i å formidle annet enn den virkelighet som passer med APs og NRKs multikulturelle ideologiske kart:

http://www.youtube.com/watch?v=94Wyrxj7qvg&feature=related

NEI, til Multikulturelt senter på Stiklestad
på Facebook:
http://www.facebook.com/groups/Stiklestadaksjonen/

AP (og deres talerør NRK) sitt ideologiske kart stemmer ikke med verken virkeligheten eller terrenget.

Hvem er det Palestinerne skal frigjøre seg fra?

Israel - Ja eller nei?

Araberverdenens KRIGER mot Israel for å utslette jødene og deres nasjonale hjem- i dette tilfellet 6-dagerskrigen:

Fra KRIGS-fienden - bl.a. det PALESTINSK/ARABISKE JORDAN, klarte Israel i forsvars-KRIG å ta MILLITÆR kontroll over den FORSVARSTRATEGISK meget viktige Vestbredden.

Som resultat av angreps-KRIG - for å utslette jødenes tilholdssted, ble Vestbredden og Øst-Jerusalem inkorporert i Israel.

Den angripende KRIGS-part - i dette tilfellet JORDAN, har forlengst inngått fredsavtale med Israel. MEN så kom Yasir Arafat og PLO på banen.

Omstridt område.
Vestbredden (Judea og Samaria) VAR OKKUPERT AV JORDAN, Israels krigsfiende.

Sammen med den arabiske militærallianse forsøkte bl.a. JORDAN Å UTRADERE JØDESTATEN gjennom KRIG mot det bittelille Israel.

Ut fra militær terminologi og ovennevnte krigsfakta er Israel ingen okkupant.
I verdens krigshistorie finnes det ikke ingen eksempel i på at samme tilfelle blir benevnet som okkupasjon. "Omstridt område" er en mer korrekt benevnelse - selv om også dette ikke er helt korrekt.

"Hvem er det Palestinerne skal frigjøre seg fra?",
spør Kristian Fjeldsgard.

Svar:
"Dersom Kristian Fjeldsgard hadde fått en mindre sneversynt synsvinkel enn Arafats PLO, og dersom han hadde satt seg inn i historien - deriblant hvilke fudamentalistiske politiske/islamske krefter Israel fortsatt må forsvare seg mot,
ville han sealv kunnet svart på sitt eget intetsigende spørsmål".

I dag skal AP sågar besudle Stiklestad med sin PLO-venn - Arafats talskvinne.
Arafats talskvinne har sågar benektet Holocausr, og hun anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere - slik heller ikke Arafat, PLO, Hamas og Hesbolla gjør.

Arafat har ALDRI vært interessert i noen løsning eller fred - dersom freden innebærer at Israel vil bestå.
TERROR mot sivile jøder/israelere var langt viktigere. For PLO og Arafat/PLO/Hesbollah, Hamas.... er det FORTSATT ALT eller INGENTING-TERROR-linjen som gjelder.

Arafat fikk sågar mulighet til å bli høytstående regjeringsmedlem i Jordan av tidligere Kong Hussein, men han var ikke interressert. TERROR mot Israel var viktigere.

I dag er AP en av "Arafat-kulturens" gode venner - etter AP-kjempen Håkon Lies døde.

Nok en gang Mathiassen: Hvem er det palestinerne skal frigjøres fra:

Er det noen som er ensporet er det deg. Gang etter gang kommer du med de forslitte siatetene fra Israels propangandamaskin. Det er ikke svar på mitt spørsmål.