Militærrådets motkupp kan samle to krefter som til nå har vært splittet: Det muslimske brorskapet og ungdommen fra Tahrir. Det gir et forsiktig håp i en kritisk tid.
Vinterens valg på nytt parlament i Egypt ga klar beskjed: Brorskapet seiret og andreplassen gikk til salafistene. Til sammen fikk de to islamske partiene 2/3 av stemmene.
Demonstrantene fra Tahrir-plassen, som fjernet Mubarak, kjente seg overkjørt og uttrykte åpen mistillit til de folkevalgte. Taleføre, sekulære ungdommer fra middelklassen stilte «sin egen» revolusjon opp mot demokratiet. I farten syntes de å glemme at Brorskapets folk hadde ofret liv og helse i kampen mot diktaturet fra før de ble født. Det var ikke noe vakkert syn. Splittelsen svekket kampen for et nytt, demokratisk styresett.
Neste etappe i demokratiseringen var helgens presidentvalg. Brorskapet hadde sagt det ikke skulle stille egen kandidat, men gjorde det likevel. Det ble for mye for Militærrådet, som silte kandidatene og ga rødt kort til Brorskapets kandidat Khairat al-Shater med den lugubre begrunnelse at han hadde sittet i det gamle regimets fengsel til mars i fjor. Mohamed Morsy, som fikk lov til å delta i hans sted, hadde ikke den samme sterke stillingen.
Så kom det som mange hadde fryktet: Torsdag i forrige uke underkjente forfatningsdomstolen parlamentsvalget. Og mer fulgte. Søndag kveld ble presidentmakten vingeklippet som en forsikringspremie mot valgseier for Morsy. I fraværet av et fungerende parlament ga Militærrådet seg selv lovgivende myndighet, og Rådet vil styre oppnevningen av den grunnlovgivende forsamlingen. Med unntakslovene på plass igjen håper det å demme opp for de demonstrasjonene som måtte komme. Godt planlagt? Kløktig? Kanskje det. Men det kan ha vært en panikkreaksjon.
Slutten på den arabiske våren er det i hvert fall ikke. Den imponerende demokratiske framgangen som Egypt var i ferd med å befeste har fått et kraftig tilbakeslag, men det betyr bare at utviklingen går inn i en ny fase. Nå som før står den mellom de to best organiserte grupperingene i det egyptiske samfunnet - Brorskapet og Militærrådet. Rådet har vunnet et slag, men kan fortsatt tape krigen.
Forfatningsdomstolen, Militærrådets forlengede arm, er antakelig diskreditert for all overskuelig framtid. Og de militære selv, som tradisjonelt har stått sterkt i folks bevissthet og som ofret Mubarak for å beholde sin popularitet, står avkledd tilbake. Det som har skjedd minner om reaksjonene på den islamske valgseieren i Algerie i 1992 og Hamas’ seier i det palestinske valget i 2006: Beklager feil resultat.
For Brorskapet er mye avhengig av forholdet mellom de islamske og sekulære grupperingene. Splittelsen er dyp, men det som har skjedd kan bidra til samarbeid og styrket motstand mot de militære. Brorskapet har ikke akseptert oppløsningen av parlamentet, og det kan bli felles mobilisering i gatene.
Også amerikanerne støtter den demokratiske prosessen. De har lært av begivenhetene våren 2011 da de gjentatte ganger kom på etterskudd. Nå prøver de å være i forkant. De sier seg dypt bekymret over søndagens inngrep og er fortørnet over at general Tantawi ikke informerte forsvarsminister Panetta om hva som var i gjære da de snakket sammen sist fredag.
Hvilke interesser kjemper de militære for? Forsvarsdepartementet er deres og Innenriksdepartementet, som har det mannsterke politiet og de omfattende hemmelige tjenestene under seg, vil de også ha innflytelse over. De økonomiske interessene er betydelige - anslagene varierer mellom 15 og 40 prosent av den egyptiske økonomien - og de vil ha minst mulig politisk innsyn og kontroll med egne affærer. De skjønner utmerket godt at de ikke kan styre Egypt - jo mer økonomien forfaller mens de selv sitter ved makta, jo mer slår det tilbake på dem selv - men de vil helst overføre makt til noen som kan sikre de nevnte interessene. Her er det rom for mange slags kompromisser med Brorskapet i tida framover.
I Tyrkia har Erdogan satt de militære på sidelinja, og de synes å avfinne seg med det. I Egypt er det langt dit, men det er lov å håpe på en utvikling som peker i den retningen. I Iran etablerte ayatollah Khomeini sin egen garde etter revolusjonen i 1979, for i kuppet mot Mossadeq i 1953 hadde hæren vist seg korrupt og ikke til å stole på. Kan hende har de militære vært engstelig for at det nye Egypt kunne komme til å gjøre likedan. Trolig er det mye nerver og neglebiting i den leiren.
Militærrådet har sagt det skal gi fra seg makta i en seremoni 1. juli. Det kan bli en makaber foreteelse.
Internasjonalen
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.