Mer enn 13.000 mennesker skal til nå ha blitt drept i den syriske presidentens krig mot sitt eget folk. Faren er større enn kun de regionale konsekvensene - selve FN er i ferd med å bli undergravd.

JAFFA (Dagsavisen): Ofte blir forholdene i Syria beskrevet som en borgerkrig, men dit har man ennå ikke kommet. Riktignok har opprørsstyrkene stått bak blodige angrep, men det er ikke borgerkrig når det overveldende antallet angrep kommer fra én side - fra regimets styrker.

Tydeligvis ser president Bashar Assad seg tjent med at konflikten i Syria ikke lenger dreier seg om en kamp mellom ham og det undertrykte folket, men heller en kamp mellom de etniske og religiøse gruppene i landet. Massakrene gjør jobben - de skaper dette hatet som kan tjene Assads interesser.

Mye står på spill i Syria. Både Russland og Kina ser med uro på vestlige lands ønsker om å «gjøre noe» for å stanse volden i landet i det fjerne Midtøsten. Begge landene har befolkningsgrupper som kan tenkes å ville løsrive seg fra sentralregjeringenes grep, og ytterligere et inngrep i «et lands interne affærer» i Midtøsten svekker handlingsfriheten hjemme.

Men nå er verdenssamfunnets lammelse og manglende evne til å enes om en politikk om krigsforbrytelsene i Syria i ferd med å undergrave FN - den største verdensorganisasjonen - som organ. Og da har konflikten fått ringvirkninger langt utenfor Midtøsten.

Årsaken til at FNs sikkerhetsråd ikke kan enes om en felles politikk er selvfølgelig knyttet til vetoretten Kina, Russland, men også USA, Storbritannia og Frankrike besitter. Også tidligere har vetoretten blitt brukt hyppig, som for eksempel USAs diplomatiske beskyttelse av Israel i Sikkerhetsrådet. Men dagens situasjon blir likevel annerledes.

I motsetning til under den kalde krigen, da verdenspolitikken bar preg av en rivalisering som også utspilte seg i FNs sikkerhetsråd, er verden i dag inne i en ny periode som kanskje først og fremst kan karakteriseres som menneskerettighetenes epoke. Overgrep som en så før i tida, er ikke like «akseptable» lenger - og dette igjen er knyttet til forandringer skapt av media, internett og ikke minst spredningen av demokratiet.

Men da har vi også kommet i en situasjon der et gap vil vokse mellom hva som forventes av FN og hva verdensorganisasjonen kan gjennomføre. Og hvis verden nå ser stadig flere overgrep som i Syria - uten at FN er i stand til å gjøre noe - vil stemmer vokse fram som vil kreve handling, enten uten støtte i FN eller at nye beslutningsorgan blir skapt.

Og hvor kan de nye utfordringene mot FNs handlingsevne komme? Vel, Midtøsten vil ha sitt å by på i tida som kommer. Ta for eksempel Jordan: Kong Abdullah prøver i disse dager å vinne tid ved å love folket politiske reformer. Men løftene blir alltid utvannet av en enkel årsak: Virkelige reformer ville ha fratatt ham selv makten som landets politiske overhode.

Tida vil trolig komme da han, som Assad før ham, vil måtte beslutte om han er rede til å bruke vold for å beholde makten. Kong Abdullah leder ikke et like brutalt regime som kollega Assad i nord, men da Abdullahs far, kong Hussein, følte seg truet i 1970, var han villig til å la opptil 20.000 mennesker bli drept for at hans regime skulle overleve.

Midtøsten har lenge vært uforutsigbart. Den arabiske våren som nå snur regionen opp ned, ble utløst av en frustrert bodselger i Tunisias bakgård. Dagen før Mohamed Boazizi satte fyr på seg selv, var det ingen som forestilte seg at president Zine al-Abidine Ben Ali og Egypts Hosni Mubarak om kort tid ville være fjernet fra makten.

Nå er Midtøsten inne i en periode der mange parallelle dragkamper og konflikter nærmest venter i kø for å nå sin topp. Ingen kan i dag forutse hvordan Midtøsten vil se ut om bare et års tid. Først har man ringvirkningene etter den arabiske våren: Hvordan vil Egypt under islamistisk dominans påvirke Midtøsten? Hvordan vil kaoset i Libya og Jemen oppleves? Og hvordan vil Syria komme ut av sin krise? Men så har man i tillegg striden rundt Iran og atomprogrammet. De økonomiske sanksjonene mot Iran er harde, og uviljen blant de ikke-persiske minoritetene vokser - det i et land der persere kun utgjør halvparten av befolkningen. Potensialet for nye konflikter vokser.

Midtøsten vil bli en vanskelig utfordring for FN spesielt i tida som kommer. Men den største utfordringen er det likevel folkene i Midtøsten selv som må møte. Disse turbulente dagene kan i historien komme til å bli husket som Midtøstens franske revolusjon. Og tross traumet etter å ha levd tiår under diktatur, er det kun folkene selv som kan hindre at frihetspotensialet visner bort og stafettpinnen bare blir overlevert til en ny generasjon diktatorer.

Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.