Den arabiske våren har ett - og kanskje bare ett - felles kjennetegn, nemlig opprør mot sekulære diktaturer. Ellers forløper opprøret i mange retninger og ennå med høyst uklare resultater.

Borgerkrigen i Syria markerer den hittil sterkeste konfrontasjonen mellom et regime som klynger seg til makten og deler av en befolkning som er villige til å dø for å bli kvitt makthaverne.

Med få unntak har utviklingen i den arabiske stormakten Egypt vært preget av ikkevold og forsøk på å løse problemene gjennom politiske prosesser. Men fortsatt gjenstår spørsmålet om landets væpnede styrker er villig til å gi avkall både på sine politiske og økonomiske privilegier når en sivil nasjonalforsamling og en sivil president er på plass. Det gjelder særlig dersom Det Muslimske Brorskapets kandidat, Mohammed Mursi, skulle vinne finalen i presidentvalget om noen dager. Ikke minst vestlige land frykter en maktovertakelse av Brorskapet og islamister. Men det farligste av alt vil være internasjonal innblanding i en prosess som er igangsatt av det egyptiske folket selv.

Tunisia er også i en overgang der det er høyst uklart hvilken karakter statsstyret vil få etter at diktatoren Ben Ali for nesten halvannet år siden flyktet til Saudi-Arabia.

Felles for både Tunisia, selve tennsatsen i den arabiske opprørsbevegelsen, og Egypt, er opprørernes plutselige og svært raske fjerning av sittende autoritære regimer. Oppstanden kom så overraskende og skjedde i så hurtig tempo at omverdenen ikke rakk å reagere før man sto overfor et fullbyrdet faktum. Det ga en enorm gevinst til befolkningen i disse landene: De gjorde det selv, uten åpenbar utenlandsk innblanding.

To andre land opplevde det stikk motsatte: I Libya gikk Gaddafi-regimet til angrep på opprøret som startet i den østlige del av landet med Benghazi som tyngdepunkt. FNs sikkerhetsråd vedtok en resolusjon som ga andre land rett til å gripe inn for å beskytte sivilbefolkningen. Med Frankrike og Storbritannia som ivrige anførere i bombetoktene mot Gaddafis styrker, maktet opprørerne med NATOs, også Norges, bombehjelp å fjerne regimet.

Bombekrig er aldri uproblematisk, uansett hvilken taktisk målutvelgelse som preger krigføringen. Feilbombing skjer uavlatelig, og selv ved full treff kan bombingen føre til en katastrofe for omliggende sivile områder, især når et regime som i Libya plasserer sine kommandosentre inne i tettbygde urbane områder. Det hersker liten tvil om at sivile ble rammet i Libya, men hvem som slapp bombene vil vi ikke få vite.

Det politiske etterspillet i Libya har vært kaotisk, og den utenlandske innblandingen har vært et tveegget sverd. Libyerne føler ikke den samme eiendomsrett til resultatet av sitt eget opprør som befolkningene i Tunisia og Egypt.

Stormaktsinnblandingen i Syria er også påfallende. Russlands politiske og militære støtte gir Assad-regimet en livsforlengelse med blodbad og borgerkrig som det brutale resultatet. Russland bærer det tunge ansvaret for at sivilbefolkningen meies ned for fote, både gjennom sin våpenhjelp til regimet og gjennom sin obstruksjon av internasjonale sanksjoner. Det skjer med støtte fra to andre lysende demokratier: Kina og Iran!

Det hersker neppe noen tvil om sluttresultatet. Assad-regimet, som religiøst støtter alawi-grenen av shiamuslimene i et land der tre fjerdedeler av befolkningen er sunnier, beveger seg mot stupet. Kofi Annans fredsplan, med våpenhvile og tilbaketrekning av militære styrker på begge sider, er i ferd med å bli smadret langs borgerkrigens frontlinjer.

Stormaktsinnblandingen i Midtøsten, og ikke minst i arabiske land, har påført denne regionen problemer og lidelser gjennom tiår etter tiår. Som kolonimakter trakk de opp grenser som usynlige linjer i ørkensanden. Frankrike og Storbritannia angrep Egypt in 1956 etter landets nasjonalisering av Suez-kanalen Og enda mer ubegripelig: USA stormet med sine panserstyrker inn i Irak i 2003 under påskudd av angivelige masseødeleggelsesvåpen.

Gang på gang har utenlandsk innblanding ført til tragiske resultater. Russlands støtte til Assad-regimet i Syria er en blodig påminnelse om hvor brutalt interne konflikter kan utvikle seg når stormakter gir despoter lisens til å drepe, både med våpenstøtte og politiske klapp på ryggen.

Det finnes alternativer til militær innblanding. Bare ved å kutte den militære og politiske støtte til Bashir al-Assad, og å hindre et land som Iran i å opptre som vikar-stormakt, ville regimet være uten sjanse til å overleve.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.