Den siste tida har to sentrale israelsk-palestinske aktører erklært Oslo-avtalen død og bedt palestinernes president Mahmoud Abbas gjennomføre begravelsen.
Yossi Beilin var en av de sentrale israelske forhandlerne bak Oslo-avtalen, og ber i et åpent brev til Abbas 4. april om at han erklærer Oslo-avtalen død, nedlegger de palestinske selvstyremyndighetene og dermed tvinger Israel til igjen å ta ansvar for 4 millioner palestinere under okkupasjon.
Marwan Barghouti, en Fatah-aktivist som soner fem livstidsdommer i Israel, regnes av mange som en mulig framtidig palestinsk president, og den eneste som vil kunne samle støtte fra både Fatah og Hamas. Rett før påske uttalte han at man må slutte å tro at det er mulig å få en slutt på okkupasjonen og skape en palestinsk stat gjennom forhandlinger, for det finnes ingen partner for fred på israelsk side. Han maner i stedet til et tredje opprør («intifada»), men ber om at denne blir ikkevoldelig slik det den første intifadaen i stor grad var.
Jeg slutter meg til disse synpunktene både fra israelsk og palestinsk side. Oslo-avtalen var sikkert velment fra norsk side, men pga. dens store svakheter har det som skulle vært en midlertid løsning i en 5-årsperiode (’94-’99), blitt en permanent tilstand som langsomt men sikkert gjør tostatsløsningen umulig – noe som etter alt å dømme er i tråd med hva den sittende israelske regjering ønsker.
Jeg har nylig kommet tilbake fra en studietur til Israel og Vestbredden som jeg arrangerte for freds- og konfliktstudenter på Bjørknes Høyskole. Der fikk vi se hvordan Muren, stadig voksende bosettinger, reisebegrensninger for palestinerne m.m. gjør en tostatsløsning vanskeligere dag for dag. Flere sørafrikanske politikere har beskrevet situasjonen som verre enn apartheid. Gazastripen var det selvsagt uaktuelt å reise til, men det er allment kjent hvilke leveforhold blokaden har skapt der.
De palestinske selvstyremyndighetene ble beskrevet av både israelske og palestinske fredsaktivister som en «Vichy-regjering», altså en regjering som administrerer en okkupasjon på vegne av okkupasjonsmakten. Selvstyremyndighetene er igjen i hovedsak finansiert av det internasjonale samfunn, der Norge har en ledende rolle blant giverne. Den norske regjeringen har altså valgt å finansiere Vichy-regjeringen i Ramallah som gjør en videreføring av okkupasjonen mye lettere for Israel, både økonomisk, politisk og militært. Det er på tide å avslutte denne «farsen», som Yossi Beilin kaller det.
«Man må være fri for å forhandle» har Nelson Mandela uttalt. Tanken bak er at om man ikke er fri, men forhandler utfra en situasjon av maktesløshet, vil resultatet bli en legitimering av fortsatt undertrykkelse, slik Oslo-avtalen ble. De såkalte «Palestine Papers», hemmelige forhandlingsdokumenter som ble lekket til Al Jazeera i fjor, var sjokkerende av to årsaker. De viste at det palestinske lederskapet var villig til å oppgi omtrent alle sentrale krav bare for å få en stat å styre, og de viste at det israelske lederskapet avslo selv dette.
Nye forhandlinger kan kun føre til frihet og rettferdighet for palestinerne – og trygghet og anerkjennelse for Israel – ved at styrkeforholdet endres før partene setter seg til forhandlingsbordet igjen. Det er ingen grunn til å tro at Obama eller andre internasjonale aktører vil gjøre dette, og da må palestinerne gjøre det selv. Den «arabiske våren» har minnet oss om hvilken styrke som ligger i folkelig, ikkevoldelig opprør, og det er denne teknikken palestinerne må bruke i en tredje intifada, slik Marwan Barghouti oppmuntrer til. Men først må selvstyremyndighetene legges ned slik at de ikke lenger fungerer som en buffer mellom okkupanten og de okkuperte. Bare når Israel tvinges til å ta direkte ansvar for sikkerhet og alle sosiale tjenester for millioner av palestinere, vil ikkevoldelig aksjon kunne være et effektivt virkemiddel.
På «Land Day» 30. mars så vi ved selvsyn hvordan ting fungerer i dag. Vichy-regimets politi tok oppstilling i nærheten av det israelske checkpointet i Betlehem for å hindre demonstranter i å komme fram til Muren og demonstrere mot okkupasjonen. Rekken med palestinsk politi som forsvarte Muren ble en perfekt visualisering av selvstyremyndighetenes bufferfunksjon. De gjør jobben lettere og billigere for okkupasjonsmakten, og har for lenge siden utspilt sin rolle. Skal den arabiske våren komme til Palestina, må de vekk.
Den norske regjering har lenge vært i overkant naiv i forhold til «forhandlingssporet» og hvilken rolle selvstyremyndighetene kan spille, og synes å være blinde for at de nå er blitt et redskap for okkupasjonsmakten. Som igangsetter av Oslo-prosessen bør regjeringen ta initiativ til å erklære den død. Oslo-avtalen ble signert 13.9.1993. Jonas Gahr Støre bør si fra nå at hvis det ikke er substansiell framgang i forhandlingene innen 20-årsdagen for signeringen, må den erklæres død og selvstyremyndighetene legges ned. Norsk bistand til palestinerne bør fortsette, men vris fra budsjettstøtte til Vichy-regjeringen til støtte til det sivile samfunn for å forberede en ikkevoldelig intifada. Det finnes allerede en rekke grasrotnettverk og -aktører blant palestinerne som jobber med dette, men som sliter med manglende internasjonale anerkjennelse og støtte.
Alternativet til en strategisk planlegging av en ikkevoldelig tredje intifada er ikke en mirakuløs forhandlingsløsning. Alternativet er at det blir gradvis verre inntil det koker over og vi får en ekstremt voldelig tredje intifada. Jeg tror ikke Gahr Støre ønsker det, men det er dit palestinerne er på vei – med norsk støtte. Det finnes et alternativ, og den arabiske våren har vist vei.