I den hensikt å opprette et nasjonalt hjem for det jødiske folk godkjente FN delingen av mandatområdet i to stater - en jødisk og en arabisk i 1948. Fra første dag satte araberne seg mot FN-vedtaket, og gikk til krig mot det lille jødiske folk
I den hensikt å opprette et nasjonalt hjem for det jødiske folk, opprettet Folkeforbundet et Palestinamandat. I 1947 godkjente FN delingen av mandatområdet i to stater - en jødisk og en arabisk. Allerede fra første dag satte man seg fra arabisk hold mot FN-vedtaket. Man gikk til krig mot dette bittelille hjem for det jødiske folk - på størrelse med Troms fylke, som nå det eneste reelle demokratiet i dette området.
”Vårt hovedmål er tilintetgjørelse av staten Israel. Det Arabiske folk er klare til å slåss”. Ovennevnte er sitat fra en samlet araberverdens offisielle uttalelse i
forkant av ”seksdagerskrigen”. I en rekke angrepskriger og terrorhandlinger har arabiske stater kontinuerlig forsøkt å ta knekken på Israel. I det øyeblikk Israel ble etablert i 1948 ble landet
forsøkt fjernet - jfr. ”uavhengighetskrigen” i 1948. Deretter fulgte ”Sinai-feltoget” i 1956, ”seksdagerskrigen” i 1967, ”Yom Kippur”-krigen i 1973, ”Libanonkrigene” i 1982 og 2006. I dag forsøker
det fundamentalistiske Iran å skaffe seg det atomvåpen som trengs for å iverksette sitt uttrykte mål om utradering av det jødiske hjemland. Stort sett bare USA bekymrer seg for Israels realpolitiske
situasjon. I NRK og i deler av norsk venstreside er det politisk korrekt å lukke øynene for den virkelighet som ses med Israels øyne.
Israels ”seire” i en rekke forsvarskriger har naturlig nok ført til at grensene for Israel er blitt endret i forhold til FNs opprinnelige delingsplan. Vestbredden, det
området som Bibelenog Israel omtaler som ”Judea og Samaria”, er ett av områdene som det strides om i dag. Dette området tilhørte det britiske mandatområdet etter Det ottomanske rikets fall.
Det ottomanske rike var et keiserrike sentrert rundt det
østlige Middelhavet fra 1299 til 1922. Det falt sammen mot slutten av første
verdenskrig da de allierte nedkjempet tyrkerne i Midtøsten. Store deler av dette rike ble fordelt mellom de allierte maktene – deriblant Storbritannia, som mandatområder.
En jødisk og en arabisk del.
Britene oppgav sitt mandatområde i 1947–48 etter at FN vedtok å dele området i en jødisk og en arabisk del. Ved etableringen av den jødiske delen av
mandatområdet gikk en samlet araberverden til krig mot dette FN-godkjente hjem for verdens forfulgte jøder.
I angrepskrigen mot Israel i 1948, ble Vestbredden okkupert av Jordan.
Som følge av bl.a. Jordans krig mot Israel flyktet palestinaarabere fra ulike deler av det tidligere britiske mandatområdet til den Jordan-okkuperte Vestbredden. Grensen mellom Vestbredden og Israel
ble fastlagt i ”våpenhvile”-avtalen mellom Jordan og Israel i 1949.
Men våpenstillstanden varte ikke lenge.
Som følge av araberverdens neste krig mot Israel - ”seksdagerskrigen i 1967”, flyktet palestinaarabere fra det da Jordan-annekterte
Vestbredden lenger inn i sitt hjemområde Jordan. På tross av arabernes enorme militære oppbygging og i praksis uttrykte målsetting om å utslette den jødiske staten, ”vant” Israel også denne krigen.
Jødene unngikk på nytt å bli utslettet av en samlet og militært kraftig araberverden. Uskadeliggjøring av det egyptiske flyvåpen mens det enda sto på bakken, anses som en viktig grunn til at Israel
fortsatt eksisterer i dag. Fra krigsfienden Jordan klarte Israel å ta militær kontroll over det forsvarstrategisk meget viktige Vestbredden område. Som resultat av krig ble bl.a. Vestbredden og
Øst-Jerusalem inkorporert i Israel.
Omstridt område.
Jødene forsvarte seg mot en fiendtlig arabisk militærmaktsom har som mål å utradere deres nasjonale hjem. Ut fra militær terminologi og bl.a. ovennevnte historiske krigsfakta blir det feil når det
sies at Israel okkuperer Vestbredden. Vestbredden var jo okkupert av Israels krigsfiende Jordan, som sammen med den arabiske militærallianse forsøkte å utradere jødestaten Israel gjennom krig. Det
finnes ikke ett eksempel i verdens krigshistorie på at lignende tilfeller blir omtalt som ”okkupasjon”. Likevel gjør FN flertallsvedtak om at Israel har ”okkupert” palestinsk område.
FN har vært og er fremdeles et meget effektivt redskap for israelfiendtlige interesser. FN-apparatet brukes til å fordømme Israel i det ene internasjonale forum etter det andre.
Foruten Europahar Israel også hele den muslimske verden og de fleste utviklingsland mot seg. Spesielt under den kalde krig gjaldt dette også den sosialistiske blokken. Motstanden kommer godt til
uttrykk i FN hvor en tredjedel av organisasjonens resolusjoner er blitt rettet mot Israel.
De arabiske land på sin side har ikke fått en eneste fordømmende resolusjon i de siste tredve år. Denne uhyrlige slagside er visst uttrykk for verdenssamfunnets demokrati. Israel kan utelukkende
stole på seg selv.
Fenomenet kan ikke ”begrunnes” på annen måte enn at dette gjelder jøder. Historisk sett er både jøder og Israel blitt behandlet og dømt etter andre og strengere krav en hva som
forøvrig gjelder i vår internasjonale verden.
Det riktige er å betrakte Vestbredden som et ”omstridt område” etter kriger mellom flere parter - deriblant Jordan og Israel.
Etter krig er det normalt fredsforhandlinger. I alle fall er det normalt i krigshistorisk sammenheng at krigens involverte parter møtes ved forhandlingsbordet ved krigens slutt. I krigshistorisk sammenheng er det også normalt at krigens ”vinner” skal ha et ord med i laget - når fredsavtale og betingelser dikteres. Men når FN behandler jødenes Israel blir det som er normalt snudd på hodet. I dette tilfellet blir det den tapende part i krigen – palestinaaraberne, som nærmest kan diktere ”fredsavtalens” betingelser med motparten Israel. Heller enn å sette seg til forhandlingsbordet med krigens ”vinner” som er det normale, løper palestinaarabernes ledere til FN.
Palestinaarabernes ledere kalkulerer med ytterligere ”støtte”fra verdensoppinionen, Jonas Gahr Støre, SV, AP & statskanalen NRK.
For hverken Støre, AP eller NRK formidler noe i retning av at det palestinaarabiske lederskap må forlanges å inngå fredsavtale og kompromiss med sin ”tiltenkte” jødiske nabo. Likeledes er NRKs
konformt venstrevridde statsansatte journalistkorps mest interessert i den formidling som kan demonisere Israel. Den virkelighet som setter palestinaarabernes islam-fundamentalistiske PLO-Hamas
lederskap i et dårlig lys, er det politisk korrekt å ikke formidle.
Arabiske flyktninger har destruktive ledere. Men dissehar også ideologisk fastlåste venstrevridde ”venner” i Norge som selv er lite løsningsorienterte i forhold til flyktningenes
situasjon - uten at de selv begriper hvorfor.
Det er forståelig hvorfor det palestinaarabiske lederskapikke setter seg til forhandlingsbordet med Israel. For sammen med PLO, Hesbollah, Hamas og Iran har de jo fortsatt som mål å utradere jødenes
hjemland. Hvorfor skal de starte forhandling som ville kreve kompromiss med den jødestat de har mål om å utslette?
Yassir Arafat overtok der nazimuftien av Jerusalem og Hitler sluttet, Hamas overtok der Arafat sluttet. Og det nåværende palestinaarabiske lederskap er fortrolige med
Støre, palestinakomiteen og de norske statsfinansierte medier, som ikke formidler den virkelighet som utgjør en vesentlig del av konfliktens bakteppe. For NRKs konformt venstrevridde statsansatte
journalistkorps er det ideologisk og politisk korrekt at Israel skal demoniseres. Og her starter den norske såkalte politiske korrekthet, som er definert av en norsk venstreside med
selvbestaltet definisjonsrett.
I kampen for sin eksistens har Israel fra 1948 utkjempa mange kriger mot de arabiske grensestatene. Gjennom Camp David-avtalen slutta Israel fred med Egypt, og Egypt fikk tilbake
Sinaihalvøya. Men på grunn av sin fredsvilje blei den egyptiske president Sadat likvidert av israelfiendlige islamske fundamentalister. Dersom muslimbrødrene og fundamentalistiske islamister med
Sharia-lover og sitt religiøst betingede jøde-hat får makt i det ”demokratiske” Egypt, er det ikke bare Israel som har mer djevelskap i vente. Dette på tross av enkelte naive NRK-journalisters
ensidig rosenrøde formidling rundt den arabiske vår.
En tidligere "director of the UN Refugee Agency in JORDAN", har sagt følgende: ”Arabiske nasjoner ønsker IKKE noen løsning for sine
palestinaarabiske brødre. Arabiske nasjoner har hele tiden ønsket å beholde dette arabiske "flyktningeproblem" - slik at de kan benytte dette som et vedvarende
våpen - mot Israel.Israels tilstedeværelse er langt i fra årsaken til konflikten”
Israel og PLO-leder Arafat var på et tidspunkt enige om at palestinerne skulle få tilbake land etter grensene før krigen i 1967. Men PLO- leder Arafat gikk fra denne inngåtte ”avtale”.
De som nå styrer i Gaza, har drevet borgerkrig mot sine egne, og forvist sin moderate president til Vestbredden. Palestinerne fortjener bedre ledere enn de som med støtte av Iran
fortsatt står for utslettelse av staten Israel.
Og Israel krever en rimelig rett til å bli godkjent som stat innenfor sikre grenser. Vi i Norge som grenser til fredelige naboland, glemmer visst at Israel fortsatt er i en svært
truet situasjon.
Godt valg!