I morgen og torsdag vil egyptere gå til urnene for å velge sin neste president blant flere kandidater. Opptaktene til dette har vært preget av at det hele er nytt. Men prosessen fram til nå har vært forvirrende, ikke bare fordi det er nytt.
Forrige måned var preget av mange spørsmålstegn knyttet til hvorvidt enkelte kandidater var lovlige presidentkandidater eller ikke. For eksempel, salafist Abu-Ismail var truet med å bli ekskludert fra presidentvalget på bakgrunn av at hans mor var statsborger i USA i tillegg til Egypt, hvilket gjorde hans kandidatur ugyldig. Til tross for at det samlet seg store demonstrasjoner i hans favør og at Abu-Ismail selv tviholdt på at hans mor ikke var amerikansk statsborger, ble han etter hvert satt ut av spill, og eliminert på dette grunnlaget. Al-Shater (Muslimske Brorskap- Frihets og rettferdighetspartiet) ble også satt på sidelinjen, på bakgrunn av en tidligere fengselsdom og påfølgende fratakelse av politiske rettigheter. Dermed ble de to mest populære islamister satt på sidelinjen. Omar Suliman, tidligere etterretningssjef, ble også eliminert i siste liten, på grunnlag av manglende formaliteter når han fremmet sitt kandidatur. I grunn var det mye fram og tilbake med alle disse kandidatene, og det hersket lenge forvirring over hvem som var med og ikke, og ikke minst hvorfor. Kandidaten Ahmed Shafiq (tidligere statsminister) ble i utgangspunktet eliminert samtidig som Al-Shater, Abu-Ismail og Suliman, men dukket så plutselig opp igjen som 'lovlig' kandidat. Med andre ord var presidentvalget lenge kun preget av hvem som kunne og ikke kunne stille som lovlig kandidat.
De siste to ukene derimot, har fokuset vendt mot de faktiske kandidatene, hvem de er, hva slags politisk program de promoterer og hva de lover. Det har vært stelt i stand til TV-debatter mellom de fremste president kandidatene på meningsmålinger, og en rekke medieintervju med individuelle kandidater. Foreløpige meningsmålinger indikerer at det egyptisk folk (ikke uventet) er splittet i hvilken president kandidat som fremstår som mest lovende for Egypt. Det er allikevel fem skikkelser som går igjen som topp kandidater. I det følgende vil jeg oppsummere standpunkter for og imot i disse.
Mens noen fremhever at Ahmed Shafiq vil være akkurat den jernhånden Egypt trenger for å komme seg gjennom en krevende og kaotisk periode, varsler andre at det vil bryte ut voldelige demonstrasjoner dersom han vinner fordi han til de grader kun er en forlengelse av Mubarak-regimet. Og nylig uttalte Shafiq i et medieintervju at han vil 'sette ut hæren innen fem minutter' dersom det brøt ut demonstrasjoner under hans makt, hvilket ble gjenstand for aktiv debatt som kun styrker hans motstandere i deres syn på han.
Tidligere leder av den arabiske liga Amr Moussa er favoritt blant mange. De sier han er en 'landsmann', er dyktig og en som vil føre en liberal politikk både hva gjelder økonomi og religion. Noen fremhever også at hans høye alder (76) sikrer at han kun blir sittende i én periode, og at hans ego vil medføre at han vil gjøre en god jobb. Kritikerne frykter at Amr Moussa vil gjøre ting på 'den gamle måten' og ser han som en del av det tidligere regimet, og i verste fall som en opportunist som mer glad i seg selv enn folkets beste.
Abdelmonim Abu-Fotouh (tidligere Muslimske brorskap) anses av så å si alle som en opponent av det gamle regimet, og som en ekte 'revolusjonær'. Skeptikerne frykter at Abu-Fotouh vil islamisere landet for mye mens entusiastene ser Abu-Fotouh som en veltalende, balansert og moderat islamist som har lyktes i å samle en del sekulære og kristne bak sitt kandidatur. I deres øyne vil han således være å foretrekke framfor en ikke islamist med for sterke bånd til det gamle regimet.
Mohammed Morsi, er Muslimbrødrenes og Frihet og Rettferdighetspartiets kandidat. Av skeptikere er han kun å regne som et ansikt på at organisasjonen muslimbrødrene inntar presidentsetet hvilket er sterkt uønskelig. Andre fremhever at han er en bra mann som kun stiller fordi brorskapet ber han om det, og dermed ikke stiller av egen makttørste hvilket vil være til fordel for nasjonen. Det fremheves også at han har et meget godt utarbeidet partiprogram.
En annen kandidat som en del ser ut til å støtte er Hamdeen Al-Sabahy som tidligere stiftet Al-Karama partiet og har en forhistorie som Nasserist. Han er berømmet for å 'snakke til folket' og være opptatt av å ville bedre de fattiges kår. I tillegg tilhører han den mer sekulære fløyen i egyptisk politikk som er et pluss for de som ikke ønsker en islamist til president. Imidlertid teller hans Nasseristiske fortid negativt for bemidlede velgere som frykter at det kan bli snakk om tvungen omfordeling av goder, dersom han kommer til makten.
Meningsmålene så langt indikerer at disse fem kandidatene vil være på topp blant velgerne. De gir også en pekepinn på at det kan være at ingen av kandidatene alene vil lykkes i å samle over 50% av stemmene til egyptere. Dette betyr i all sannsynlighet at det vil bli en runde 2, der egyptere må velge mellom de to president kandidatene med flest stemmer. Dette scenarioet er slettes ikke sikkert men dog nokså sannsynlig. Det betyr at mange velgere som forsår det politiske spillets regler vil stemme taktisk nå i et forsøk på eliminere enkelte kandidater til runde to. I praksis betyr det kanskje at sympatisører til for eksempel Al-Sabahy vil unnlate å stemme på han, fordi de ikke har tro på at han vil sanke nok stemmer til å nå andre runde. De vil da heller sørge for å gi stemmen sin til en kandidat de tror kan få meget stor oppslutning. Det er et politisk og taktisk sjansespill, men taktiske valg er intet nytt fenomen i politikken i verdenssammenheng. Det nye er at egyptere får nå ta del i denne typen politiske spill. Men, vi vet foreløpig ikke utfallet av dette enorme eksperimentet, ei heller om valgene vil være helt frie og demokratiske.
Les også:
http://newmeast.wordpress.com/2012/05/11/studio-al-raiʾis-the-first-presidential-tv-debate-in-the-arab-world/
http://newmeast.wordpress.com/2012/04/16/egyptian-politics-what-everybody-is-talking-about/