Like ved Nilens bredder ligger operahuset i Kairo. Byens overklasse liker å bli sett i det flotte kulturhuset, men selv operaen har spilt en rolle i landet som ennå skriver historie med stor H.
KAIRO (Dagsavisen): I millioner av år har vann strømmet forbi Zamalek, øya midt i Nilen der operaen ligger. Egypts sivilisasjon, som en av verdens eldste, går over 7.000 år tilbake i tida. I egyptiske øyne blir Kairos operatradisjon pinlig ung, ikke en gang 150 år gammel.
Med sine kupler kan dagens operahus kanskje minne om den gamle moskeen i Saladins festning, bygd i det 12. århundret for å forsvare Kairo mot korsfarerne. Byens forrige operahus, derimot, ble bygd i 1869 på ordre fra Ismail Pasha, kongen av Egypt og Sudan. Arkitektene var hentet fra Italia, og de bygde det storslagne Khedivial operahuset nesten utelukkende i tre.
Ismail den store hadde grandiose planer for åpningsdagen. Komponisten Guiseppe Verdi fikk 150.000 franc for å komponere Aida, som fikk sin verdenspremiere i operahuset i Kairo. Kongen var stolt av den historiske kursen han valgte for Egypt.
- Mitt land er ikke lenger i Afrika, vi er nå en del av Europa, sa han. Kongen var fullstendig uvitende om hva slags motkrefter som skulle vokse fram bare noen tiår senere.
Også Aida, som så mye annet i Egypt, dreide seg om historie. Aida var en etiopisk prinsesse som ble tatt til fange av faraoen av Egypt. Radames, en egyptisk hærfører, ledet krigen mot Etiopia, men forelsket seg i Aida. Og som alltid dør det elskende paret i hverandres armer - denne gangen levende begravet.
Handlingen i operaen var ikke skrevet av Verdi, men av Auguste Mariette, en fransk arkeolog. Problemet var imidlertid at stykket hadde mindre med historiske fakta å gjøre, og mer med fantasien i arkeologens hode å gjøre. Men - og det er det som er så interessant - det spiller så liten rolle i dag. For ofte blir jo historie noe vi konstruerer i nåtida for å gi oss selv en rolle, en identitet.
I dagens Egypt blir europeere ofte sett på som fremmede. Men grekerne var i Egypt i hele 1.000 år før arabere kom i det 7. århundret. Storbyen Alexandria er oppkalt etter en greker. Knapt noen ser imidlertid på Egypt som et sted med greske aner i dag. Men det er fordi historieskrivingen alltid forandrer seg, og tilpasser seg tidas behov. Hvem vil vel i vår tid høre om Egypts greske kulturarv?
Nøyaktig 60 år etter at operaen ble bygget, ble Det muslimske brorskapet etablert nettopp som en reaksjon på britenes innflytelse og svekkelsen av det som ble sett på som Islams verdier. De tidlige islamistenes selvvalgte identitet - og historieskriving - utelukket en europeisk kulturarv. I dag, ytterligere 80 år senere, og for første gang i historien, ligger islamister an til å dominere Egypt, dette antikke og viktige landet ved Middelhavet.
Men akkurat som arkeologen Mariette diktet opp Aida, er forholdet mellom Egypt og Europa og Vesten ofte preget av fantasibilder. Et siste eksempel kom i forkant av presidentvalget som skal holdes denne uken: En nyhetssak som gjorde overskrifter verden over, inkludert i Sverige, fortalte om hvordan Egypts nye islamistdominerte parlament vurderer å gi menn tillatelse til å ha sex med sine nylige avdøde koner i de første seks timene etter dødsfallet.
Nyheten var bare en skrøne, men mange nyhetsredaksjoner var villige til å tro at dette var islamisters «natur». Samtidig kan en ikke underslå at forholdene ofte ikke er pene: I Egypt blir over 90 prosent av alle jenter offer for kjønnslemlestelse - de får sin klitoris skåret av. Og slik blir bilder av «den andre» en blanding av fakta og fantasi som ofte skaper vanskelige og splittende stereotyper. Skremselsbildene den motsatte veien, i Egypt om Vesten, er ofte langt verre, og ligger til grunn for mye av hatpropagandaen som ennå florerer i regionen.
I 1971 brant Khedivial-operaen ned. Den ustoppelige drømmen om å bringe noe nytt til Midtøsten kommer raskt til kort når en bygger den i tre i knusktørre Kairo. Dagens flotte og kuppelpregete operahus ved Nilen sto ferdig for 24 år siden, og slik det ofte går, er Khedivial-operaen blitt erstattet av et parkeringshus. Hvem sier at Egypt ikke er en del av den moderne verden?
Men nå, etter millioner av år, skjer det noe dramataisk nytt ved Nilens bredder. For første gang skal Egypts neste leder utpekes i frie valg. Landets politikere vil måtte lytte til folkets behov og ønsker. Kanskje vil politikerne lyve, men det er jo bare slik det alltid er. Men å få en leder som ikke er påtvunget ovenfra med vold - men i stedet valgt av folkedypet - er så stort at selv eldgamle Aida og hennes kjæreste, krigeren, kan komme til å snu litt på seg i graven.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.