I motsetning til i Tunisia og i Egypt, skaper opprøret i Syria en dyp splittelse i Midtøsten. Det arabiske demokratiopprøret er nå i ferd med å tegne nye frontlinjer i regionen.
IRBID, JORDAN (Dagsavisen): Da grønnsakshandleren Mohamad Bouazizi i 2010 brant seg selv til døde i Tunisia - og utløste demokratiopprøret i Midtøsten - ble maktkampen raskt en strid mellom undertrykte masser og diktatoren på toppen. Slik var det også i Egypt, der millioner ville velte president Hosni Mubarak. I dag er det riktignok noe misvisende å si at det var demokrati i tradisjonell forstand de fleste søkte. Trolig er det mer dekkende å si at folk flest ønsket et styre som respekterer dem, ikke valser over dem.
I Syria er situasjonen annerledes. Mer enn 11.000 mennesker er foreløpig blitt drept i kampen med president Bashar Assad, og ingen ende er i sikte. Men det nye her er at opprøret i Syria vekker gamle splittelser i Midtøsten på en måte regionen ikke har sett på lenge. Og dette er en bitter splittelse som har sine røtter helt tilbake til det sjuende århundret - i generasjonen etter profeten Muhammed.
Assads regime støtter seg til sin alawitt-minoritet, en gruppe med historisk tilknytning til sjiaislam. Det overveldende flertallet i Syria, derimot, er sunnimuslimer. Opprøret skaper nå en splittelse mellom sunni- og sjiamuslimer som er i ferd med å spre seg også ellers i regionen.
For seks år siden var Hassan Nasrallah, den libanesiske Hizbollah-geriljaens leder, en av Midtøstens mest populære skikkelser. Årsaken: Han konfronterte Israel i krigen i 2006. I dag er Nasrallah imidlertid en forhatt leder. Hizbollahs allianse med Syrias brutale lederskap har tent et brennende hat blant mange sunnimuslimer, noe som også svekker geriljaens maktposisjon i Libanon.
Også Iran, den sjiamuslimske ikke-arabiske regionale stormakten, er en nær alliert av Syria. Og selv om alliansene er mellom ledere som ikke er folkevalgte, har skillelinjene mellom sunni- og sjiaalliansene skapt en avgrunn som kan bli farlig for Midtøstens framtid. Det er ikke en tilfeldighet at Saudi-Arabia, den sunnimuslimske stormakten, presser på for å bevæpne opprørerne i Syria.
Tilbake i 1991, etter den første Golf-krigen i Irak, gjorde sjiamuslimene sør i landet opprør mot president Saddam Hussein. President George Bush senior oppmuntret opprørerne, noe sjiamuslimene så på som et tegn på amerikansk støtte. Den kom imidlertid aldri. Og Saddam knuste opprøret brutalt, flere titusen ble drept, og mer enn to millioner mennesker flyktet for sine liv.
Bush ble dypt kritisert for sin handlingslammelse, som ikke akkurat var preget av solidaritet eller moralske hensyn. Men i disse dager står store deler av verden nesten som lammet mens en brutal diktator slakter sitt eget folk. Hafez Assad, Bashars far, massakrerte 20.000 i løpet av en måned i 1982. En kan snakke om internasjonale maktforhold, og om strategiske relasjoner. Men en kan ikke lenger snakke om medmenneskelighet, spesielt ikke til bonden Abdul Omar eller noen av de andre syrerne som hittil har mistet 11.000 av sine kjære.
Så er det flyktningene. Når en tenker på flyktninger, går tankene kanskje mest til mennesker tvunget til å leve i telt. Men i Midtøsten - som har levd med kontinuerlige og uløste konflikter i tiår - er flyktningtilværelsen for millioner av mennesker blitt bortimot permanent. Spørsmålet nå er hva som vil skje med de titusener av syriske flyktninger som har rømt for sine liv til nabolandene?
Bare i Jordan alene lever allerede mer enn to millioner palestinske flyktninger, i tillegg til de rundt 400.000 irakiske flyktningene. I Libanon, Syrias nabo i vest, lever mer enn 400.000 palestinere, som i over 60 år har levd under et sterkt diskriminerende regime, der de ikke har kunnet ta seg vanlige jobber eller ha fast eiendom. Libanons syltynne forklaring - mens generasjon på generasjon lever i håpløshet og elendighet - er at de venter på at palestinerne skal reise hjem til Palestina.
Israel er kanskje det landet som har tatt i mot flest flyktninger, inkludert 800.000 jøder fra arabiske land. Men i motsetning til i nabolandene, ble de jødiske flyktningene fra både Europa og Midtøsten sett på som en del av statsbyggingsprosjektet, og integrert i befolkningen. Men dette er mer unntaket enn reglen.
Hvor tragisk det er i Midtøsten i dag kan en se i den andre flyktningkrisen i Syria - som nesten ingen kjenner til. Nær én million irakere har rømt fra krigshandlingene i Irak til Damaskus og de andre syriske byene. Men nå er situasjonen så vanskelig i Syria at folk har begynt å flykte den andre veien - til Irak.
Og når folk må flykte til Irak for å redde sine liv, er det et tegn på at Midtøsten ennå er langt, langt unna en fredelig periode.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.