I London for 25 år siden ble en hemmelig avtale underskrevet som skulle forandre Midtøsten. Lite fulgte - men avtalen forteller om kreftene som ennå trekker regionen i motstridende retninger.
JAFFA (Dagsavisen): Datoen var den 11. april 1987. Stedet var residensen til Lord Mischon, prinsesse Dianas advokat. I rommet var representanter for to fiendestater, Jordans kong Hussein og Israels utenriksminister Shimon Peres.
Mens få hjemme visste hva som var i ferd med å skje i London, gjorde de to lederne seg klare til å snu opp ned på Midtøsten slik verden til da hadde kjent regionen.
Avtalen skulle finne «en fredelig løsning på den arabisk-israelske konflikten». Men palestinerne, ifølge avtalen, måtte representeres av Jordan. Målet med avtalen var ikke å opprette en palestinsk stat, men heller å hindre at den noensinne ble etablert.
Både Israel og Jordan så på opprettelsen av en palestinsk stat som en trussel. Israel fryktet at en ny stat bare 25 kilometer fra Tel Aviv kunne bli farlig. Kong Hussein fryktet at en palestinsk stat ville undergrave Jordan, der palestinerne allerede utgjorde majoriteten.
Håpet til Peres var at Jordan igjen skulle overta Vestbredden, slik som i årene fra 1948 til 1967. Men da topplederne reiste hjem etter toppmøtet hos Lord Mischon, så verden aldri noe omveltningen. I stedet skjedde ingenting.
Årsaken var imidlertid ikke knyttet til palestinsk motstand. I stedet var det Israels statsminister Yitzhak Shamir som saboterte London-avtalen. Shamir ville ikke avstå okkuperte Vestbredden - ikke til palestinerne og ikke til jordanerne.
Nå er avtalen på historiens skraphaug, men den er med på å forklare hvorfor det i dag, tross tiår med forhandlinger, ennå ikke finnes en palestinsk stat: Ikke bare var palestinernes nærmeste naboer mildest talt skeptiske. Og selv ennå i dag, 25 år senere, ser en sporene av denne samme frykten.
Allerede i 1970, 17 år før London-avtalen, herjet en borgerkrig i Jordan. Kong Hussein følte seg truet av det voksende militære selvstyret til palestinske geriljagrupper, inkludert Fatah-styrken til den unge, fremadstormende Yassir Arafat, og til slutt slo kongen hardt ned mot de væpnede organisasjonene. Flere tusen mennesker ble drept, selv i Ammans gater, i det som ble kjent som Svart September.
Palestinske organisasjoner som DFLP og PFLP ville ikke anerkjenne kong Husseins legitimitet, og søkte å velte det hashemittiske regimet. Her så man merkelig nok et sammenfall av interessene til palestinske venstreorganisasjoner og den israelske høyresiden. Mange, som Shamir, drømte lenge om at Palestina-konflikten kunne løses med opprettelsen av en palestinsk stat i Jordan.
Og det jordanske kongehusets frykt for palestinerne er stor ennå i dag. Mens flere ti tusen syrere i de siste månedene har flyktet over grensen til Jordan for å få sikkerhet fra president Bashar Assads styrker, sitter i dag nær 1500 palestinere fast i grenseområdet. Kong Abdallah, sønnen til kong Hussein, vil ikke slippe dem inn.
Hvorvidt London-avtalen fra 1987 hadde blitt satt ut i livet uten Shamirs sabotasje, er det umulig å si noe sikkert om. Sikkert er det at avtalen ikke tilfredsstilte palestinske nasjonale aspirasjoner. Men i Vesten i de dager var støtten til palestinerne mer begrenset til mindre venstregrupper. Og selv en rekke ledende palestinere på Vestbredden og i Øst-Jerusalem forfektet i de dager en allianse med Jordan.
Avtalen forteller noe som er relevant om en dynamikk i Midtøsten som ennå ofte gjør seg gjeldende: Vanligvis tenker vi på konfliktene mellom folkene som hindre for avtaler. Men vel så mye er det de interne konfliktene på hver side som utgjør de største politiske hindrene. Akkurat slik som Shamir blokkerte denne heller tvilsomme avtalen fra 1987, er bosetterne og deres allierte i dag hinderet på israelsk side, mens splittelsen mellom Fatah og Hamas utgjør den store sperren på palestinsk side.
Videre sier London-avtalen noe om hvor fort ting kan forandre seg i Midtøsten - noe en også fikk bekreftet i fjor med Det arabiske antidespotopprøret. For i desember 1987, bare måneder etter at avtalen ble undertegnet, brøt den første intifadaen ut. Palestinerne hadde fått nok av ventingen. Etter å ha drømt om å bli reddet av ledere som Egypts Gamal Abdel Nasser, og etter å ha blitt desillusjonert av Arafats eksillederskap i Tunis, tok palestinerne på Vestbredden og i Gaza skjebnen i egne hender.
Og seks år etter London-avtalen, ble enda en hemmelig avtale undertegnet, denne gangen i Oslo. Også her var Peres med, men denne gangen hadde mye forandret seg, for nå satt palestinere på den andre siden av bordet. Ofte blir det glemt at den første og andre intifadaen ikke kun var et opprør mot okkupasjonen, men også mot egne palestinske ledere. Og hvis palestinernes framtidshåp forblir like dunkle som i dag, bør verden forberede seg på en tredje intifada.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.