En exit av ISAF og USAs militære styrker vil ikke gjøre slutt på de blodige motsetningene i landet. Troen på at et korrupt regime under Karzai skal holde landet sammen med sikkerhet og fred, er som å tro på et fata morgana.

Krigen i Afghanistan har utviklet seg til et mareritt for USA og den internasjonale styrken. Talibans stadig mer omfattende militære offensiv - som nå går inn i en ny og forsterket fase foran sommeren - vettløs Koran-brenning og massakre av sivile, tegner et dystert bilde av hvordan konflikten kan utvikle seg videre.

Ikke noe av det som har skjedd, har skjedd tilfeldig. Ingen krig går etter planen. Det vil alltid forekomme uforutsette katastrofer: Feilbombinger, bakholdsangrep, trakassering av sivile, skjending av døde og massakre utført av soldater som mister besinnelsen. I Afghanistan hører denne typen ikke planlagte overgrep og feilgrep til dagens orden. De er blitt en del av krigens natur, og kan ikke bare karakteriseres som rene avvik. I en krig som nå har vart i mer enn ti år, skjer det med en skjebnebestemt nødvendighet.

Invasjonen som startet 7. oktober 2001 hadde folkerettslig dekning i Resolusjon 1368 i FNs Sikkerhetsråd og en rekke senere vedtak. Fra første fase ble den militære innsatsen skuslet bort av den daværende Bush-administrasjonen, som allerede på forhånd hadde begynt å planlegge en folkerettsstridig invasjon av Irak. Afghanistan ble vanskjøttet på alle måter, framfor alt ved manglende sivil bistand, men også ved et undertallig militært nærvær som tillot både Taliban og delvis også al-Qaida å komme til krefter igjen.

USAs nye president Barack Obama satte seg fore å rette opp denne situasjonen ved en «surge», en voldsom økning i den militære innsatsen. Den eneste ledende politiker i hans administrasjon som stilte seg skeptisk til opptrappingen var visepresident Joe Biden. I dag virker Biden som den mest framsynte, fordi han satte fingeren på hovedproblemet; nemlig Pakistans rolle som vertskap for Taliban og al-Qaida.

«The surge» har ikke ført til noen som helst militær eller sivil løsning på konflikten. Man klynger seg til håpet om at den afghanske hæren og politistyrker skal kunne utdannes og opprustes til å ta vare på landets sikkerhet. Det er ingen grunn til å bestride at man har oppnådd høyere kvalitet og kapasitet hos disse styrkene. Men vil de være i stand til å løse oppgaven når den internasjonale styrken er på vei ut?

Den brutale sannheten er at Afghanistan har vært åsted for krigshandlinger i tiår etter tiår, og at en tilbaketrekking av ISAF og USAs tunge militære nærvær ikke vil gjøre slutt på de blodige motsetningene innad i landet. Faren er til stede for at en fortsatt krig - en ren borgerkrig - vil bli verre og ikke bedre. Jeg har selv vært i Bamian, en by som lå fullstendig i ruiner i 2002, ikke etter amerikanske bombeangrep, men etter Talibans herjinger. Som nasjon er Afghanistan splittet i folkegrupper og krigsherrer som står klare til å slåss mot hverandre. Troen på at et korrupt regime under president Hamid Karzai skal holde landet sammen med sikkerhet og fred, er en tro tuftet på et fata morgana.

Det som startet som en folkerettslig legitim invasjon har utviklet seg til et militært mareritt. Selvsagt har det internasjonale nærværet gitt vern til en meget betydelig sivil gjenoppbygging. Taliban har gjort sitt ytterste for å hindre denne utviklingen gjennom sine angrep. Men de internasjonale styrkene og FNs sivile innsats vinner ingen bred oppslutning i folket. Med Koran-brenning og massakre av sivile er tilstanden verre enn noensinne siden invasjonen startet.

Afghanistan er i dag et demoraliserende sluk for alle involverte. Det betyr ikke at de internasjonale styrkene, innbefattet norske, er uten moral. Tvert om er det grunn til å understreke at de under de rådende forhold har gjort en innsats som fortjener anerkjennelse. Det nederlag vi står overfor skyldes ikke manglende oppofrelse fra militære styrker, men en indre situasjon i Afghanistan som i dag synes uløselig. Og den er gjort verre ved feilgrep og brutalitet, framfor alt fra deler av de amerikanske styrker. Uansett hvem fienden er så pisser du ikke på de døde.

Spørsmålet i dag er ikke hvordan den internasjonale styrken skal komme seg ut, men hvor raskt det kan skje. En tilbaketrekking vil kreve planlegging og koordinering i internasjonal målestokk. USA sitter med nøkkelen, ikke bare i kraft av sin militære størrelse, men minst like mye på grunn av sin politiske rolle. I den amerikanske valgkampen har Afghanistan som problem knapt vært synlig over horisonten. Det kan meget fort endre seg i en situasjon som er så ustabil og usikker som nå.

President Obamas uttalte mål om en tilbaketrekking innen 2014 er ikke endret. Men vil det stå fast ved en dramatisk forverring som på ny bringer Afghanistan inn i det amerikanske politiske rampelys? Blant politiske kommentatorer i USA siver det langsomt inn en erkjennelse av at supermakten står overfor et nederlag som minner om Vietnam, selv om dette ikke sies tydelig. Irak-krigen ble avviklet med et lettelsens sukk i befolkningen. En tilbaketrekking fra Afghanistan kan bli verre, mye verre, fordi minnene om «nine-eleven» sitter dypt i befolkningen.

Dessuten er det valgår.

Internasjonalen [...] Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.