Hvordan ville "verdenssamfunnet" reagert om Iran åpent hadde oppmuntret demokratidemonstrantene i Bahrain til å væpne seg og angripe bahrainske regjeringsstyrker? Og videre diskutert å levere avanserte våpensystemer til opprørerne?
Spørsmålet er relevant, ikke fordi dette er noen aktuell problemstilling i Bahrain. Spørsmålet er relevant fordi det illustrerer ganske presist hva som nå skjer i Syria under møtet i gruppa av land som kaller seg "Venner av Syria". Norge er blant landene som deltar i møtet i Tunis.
La oss derfor se for oss hva som hadde vært svaret på min hypotetiske problemstilling. USA med allierte ville umiddelbart fordømt de iranske utspillene som en illegitim innblanding i Bahrains indre anliggender. Ja, ikke nok med det. USA med allierte, ville ganske sikkert også uttalt at Iran med en væpning av opposisjonen reelt sett har gått til krig mot Bahrain, og truet Iran med åpen krig tilbake.
Hvordan ville den politiske eliten i Norge reagert? Det ble sagt og skrevet lite om det da kongen av Bahrain, støttet av styrker fra Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, slo ned demokratiopprøret i Bahrain med makt. Mennesker ble drept, men sammenlignet med situasjonen i Syria var det ganske få. Hovedårsaken til dette var nettopp at regimet ikke trengte å bruke veldig stor grad av vold fordi demokratiforkjemperne var ubevæpna. I etterkant av knusinga av demokratiopprøret i Bahrain, har opposisjonelle også blitt fengslet og torturert, noen til døde. Norges politiske elite har vært taus om dette. Årsaken er selvsagt at diktaturet i Bahrain, i motsetning til Syria, er en vestlig alliert. Det at Iran ga moralsk støtte til demokratiopprøret, som Iran gjorde (paradoksalt nok, vil man kunne si), var tilstrekkelig til at pekefingeren mot Iran var ute fra amerikansk side. Norge valgte så vidt jeg har registrert å ikke si noenting. Men dersom Iran hadde gått lengre, åpent krevd at kongen måtte gå av og åpent støtte væpna opprørsgrupper, er det liten tvil om at Norge aktivt ville fordømt dette.
Situasjonene i Bahrain og Syria er like i den forstand at regimene i begge land er diktatoriske, fengsler, torturerer og dreper opposisjonelle, og er basert på støtte fra en religiøs minoritet mens flertallet holdes unna politisk makt og innflytelse. Hadde Norge og andre vestlige land vært genuint opptatt av utvikling av demokrati og menneskerettigheter i Midtøsten, ville man også forholdt seg likt til to slike like case. Det moralsk riktige ville være å gi full moralsk og politisk støtte til kravet om demokrati i BEGGE landene. Men samtidig ville den riktige strategien i begge tilfellene være å kreve at overgangen til demokrati starter med FORHANDLINGER mellom regimet og opposisjonen.
Svaret ville IKKE være å gi verken direkte eller indirekte støtte til at opposisjonenen væpner seg. I et land som er splittet etnisk og religiøst, som BÅDE Syria og Bahrain er, er dette en oppskrift på blodig borgerkrig med langt større lidelser for sivilbefolkninga enn det fortsatt diktatur vil representere. Svaret ville heller ikke være å kreve militær intervensjon fra noe land utenfra, verken for eller mot regimet. I den grad det allerede er snakk om en åpen borgerkrig, ville svaret være krav om umiddelbar nedleggelse av våpnene fra BEGGE sider i konflikten, som en forutsetning for fredsforhandlinger.
På dagsorden for møtet i gruppa av land som samles i dag i Tunis og omtaler seg selv som "Venner av Syria", står ikke fredsforhandlinger. På dagsorden står bare hvordan andre land kan gi politisk og eventuelt også militær støtte til de væpnede opprørsstyrkene i Syria. På dagsorden er altså en oppskrift for opptrapping av konflikten, med økte sivile lidelser. På dagsorden er regimeskrifte for å tjene interessene til Saudi-Arabia og USA i den geopolitiske kampen mot Iran. Gruppa "Venner av Syria" er derfor ingen reelle venner av det lidende syriske folket. Og som det USA-lojale NATO-medlemmet Norge er, kan vi dessverre ikke forvente at Norge på noe vis vil opponere mot den krigerske opptrappingsstrategien de ledende landene i "Venner av Syria" går inn for.