Iranere synes det er ydmykende å bli sett på som fiender av omverdenen. Selv elsker de jo utlendinger.
«Jeg hadde et mareritt i natt. Jeg drømte at amerikanerne angrep Iran og bombet Teheran. Jeg forsøkte å flykte fra bomberegnet, så våknet jeg opp.»
«Reza» (32) fortalte meg dette en desemberdag i 2010 mens han satt i Nord-Iran og presset appelsiner til frokost, tydelig preget av drømmen. Fra høsten 2010 til november i fjor bodde jeg i Teheran og
studerte farsi. I løpet av denne perioden møtte jeg mange fantastiske iranere, mennesker som føler seg tilsidesatt og isolert fra resten av verden. Hvis vi skal unngå en væpnet konflikt med Iran, er
det en forutsetning at vi gjør et forsøk på å forstå hvordan iranerne selv tenker.
Først av alt synes iranerne at fiendebildet som er skapt av dem er blodig urettferdig og ikke minst veldig ydmykende. Det persiske oldtidsriket omtales som intet mindre enn «sivilisasjonens vugge»,
og iranerne er et stolt folk som forventer å bli møtt med respekt. Jeg husker den gangen min vertsmor Fariba kom hjem fra språkreise i Frankrike. Hun var blitt hanket inn på flyplassen i Paris etter
å ha vist fram sitt iranske pass, og så blitt anklaget av politiet for å gå rundt med terrorplaner på fransk jord. «Jeg har aldri opplevd en større ydmykelse. I Iran blir jeg i det minste møtt med
respekt.»
Med det som bakteppe for dagens konflikt kan man trekke følgende konklusjon: Regimet vil aldri bøye av for press og komme krypende til forhandlingsbordet. Motsanksjonene med full oljestans til
EU-land viser hvordan iranerne svarer på press. De vil ikke sitte og bli latterliggjort på sidelinja og slår i stedet tilbake, selv om det koster dem dyrt. Det ligger rett og slett ikke i iranernes
natur å gi etter, til det er de altfor stolte.
Sanksjonene er ment å skulle ramme regimet og især Revolusjonsgarden, men de rammer primært sivilbefolkningen i form av høye matvarepriser, stigende inflasjonsrate og dyrere bensin. Folk i Iran som
jeg hadde kontakt med følte seg på mange måter isolerte fra omverdenen. En «oss mot røkla»-holdning fikk sterkere fotfeste for hver ny sanksjon som ble vedtatt. Jeg kjente selv denne isolasjonen på
kroppen det drøye året jeg bodde i Teheran. Hver gang jeg skrudde på TV-en eller surfet på nettet ble jeg møtt av skremselspropaganda om Iran, en virkelighet jeg ikke kjente meg igjen i. Det sto også
i sterk kontrast til inntrykket mitt om at iranere liker utlendinger. Man må skille mellom regimet og folket på den måten at befolkningen i Iran ikke ønsker å framstå som fiendtlige til resten av
verden. Å presse Iran opp i et hjørne fører ingenting godt med seg.
I kampens hete ser man ikke ansiktene til dem det egentlig dreier seg om, som taxisjåføren jeg kjørte med en kveld i Nord-Teheran. Han digget Elvis. «Jeg elsker stemmen hans. Selv har jeg aldri
elsket noen.» Eller yogadamene mine som behandlet meg som en av sine egne, og som aldri lot en anledning gå fra seg til å prate om høye bensinpriser og dagens ungdom. Litt sånn som hjemme,
faktisk.
Det paradoksale i konflikten er at jo mer Iran isoleres fra det internasjonale samfunnet, desto større blir landets behov for atomvåpen. Konflikten sett fra Irans side dreier seg om sikkerhet. Det er
bred oppslutning om et sivilt atomprogram i Iran, på tvers av politiske skillelinjer. Mange forstår heller ikke logikken i at USA og Israel, som begge har atomvåpen, skal nekte Iran den samme
rettigheten. Det kan også tyde på at en del av befolkningen ikke har motforestillinger til et Iran med atomvåpen. I den innerste maktsirkelen i Teheran sitter det menn som stiller seg spørsmål om
hvordan Iran skal forsvare seg i framtida uten å ha kjernefysiske våpen. Holder det med millioner av martyrer og noen langdistanseraketter? Det ironiske er at Iran føler seg truet og selv blir sett
på som en trussel.
Det er på ingen måte ønskelig at Iran skal få en atombombe. Selv om Iran aldri har angrepet et annet land, anklages de for å stå bak terroraksjoner i utlandet og det iranske regimet undergraver
daglig universelle menneskerettigheter. Mens syriske Bashar al-Assad dreper sitt eget folk, får han støtte og trampeklapp fra sine allierte i den islamske republikken, hvis menneskeliv ikke har noen
verdi. Det er en grov provokasjon, og bidrar ikke akkurat til dialog med USA og Vesten. Den øverste lederen, som ingen tør kritisere da det besvares med dødsstraff, viser seg som den diktatoren han
er i møte med mennesker med en annen oppfatning enn sin egen.
Den måten iranerne mistolkes og ydmykes på, øker sannsynligheten for at de faktisk skaffer seg våpnene vi ikke ønsker at de skal få. «Det gjør så vondt å høre at noen vil angripe landet ditt», sier
«Reza» til meg.
Det er mennesker som ham vi bør tenke på når frontene blir steilere.
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.