Siden 14. februar 2011 har demonstranter i Bahrain kjempet en frihetskamp mot en autoritær styresmakt. Internasjonal oppmerksomhet rundt denne delen av den arabiske våren har vært radikalt fraværende.
Demonstrasjoner i Bahrain pågår på daglig basis til tross for at de sjeldent blir skrevet om i verdenspressen. Eksempelvis har norske medier vært nærmest tause om forholdene i øystaten etter 16.
mars, da bahrainske styrker, støttet av nabotropper, angrep Perleplassen. Plassen var et samlingssted for demonstrantene i hovedstaden Manama, lik Tahrir-plassen i Egypt. Minst fire menneskeliv gikk
tapt i angrepet, og flere hundre ble såret.
Stedet ble jevnet med jorda av tanks, og er til den dag i dag sterkt bevoktet av soldater. Protestaksjonene har etter dette funnet sted i tettbebygde bydeler, der bahrainsk politi svarer
demonstrantene med tåregass. 13 mennesker har lidd døden etter å ha blitt kvalt av tåregass i sitt eget hjem. Det totale drapstallet er nå på over 60, der minst fem har dødd som følge av tortur i
fengselet. I forhold til landets befolkningstall på en million, har Bahrain det nest største tapet av liv i gjennomsnitt i den arabiske våren.
14. februar-bevegelsen i Bahrain startet med kravet om politiske reformer og mer folkestyre. Kongefamilien al-Khalifa har styrt Bahrain siden 1783, nå med Hamad bin Isa al-Khalifa som konge. Alle
beslutninger som tas i parlamentet må underskrives og godkjennes av han. Kongen velger også halvparten av parlamentsmedlemmene. Dette gjør folkerepresentanter i nasjonalforsamlingen til lite stemme-
og handlingskraftige. Samtidig er ti av 22 bahrainske statsråder fra kongens storfamilie, blant dem statsministeren siden 1971, Khalifa bin Salman al-Khalifa. Sistnevnte er den personen i verden som
har sittet lengst med statsministerposten uten noen gang å ha blitt valgt av folket. I tillegg eier kongefamilien store deler av landets areal, blant annet en øy på størrelse med hovedstaden.
Siden mars har det pågått en enorm arrestasjonskampanje i Bahrain. Alle som hadde vært på Perleplassen sto i fare for forfølgelse. I løpet av de to første månedene etter angrepet ble 300 studenter
utvist fra sine universiteter og 2000 arbeidere oppsagt. Registrert fravær under den ene måneden Perleplass-demonstrasjonene varte, kunne stå som vitnesbyrd på deltakelse. Bilder og videoer som hadde
blitt lagt ut på sosiale medier som YouTube og Facebook ble også brukt som dokumentasjon. 47 leger og sykepleiere ble arrestert for å ha behandlet sårede demonstranter, og ledelsen i Lærerforbundet
ble kastet i fengsel for å ha støttet 14. februar-bevegelsen. Det samme ble politimenn og soldater som nektet å skyte på sitt eget folk. Åtte av de fremste opposisjonspolitikerne og aktivistene ble
22. juni dømt til livstid i fengsel for å ha oppfordret til å bruke demonstrasjonsretten. Blant dem var danske Abdulhadi Alkhawaja som var leder av Bahrain Center for Human Rights.
Tausheten om situasjonen i Bahrain gjelder ikke minst verdens statsledere. Viktige faktorer til dette er at kongefamilien har gode allianser med Vesten. Blant annet har USA sin femte flåte, samt
jagerfly, stasjonert i øystaten. Derfor blir menneskerettighetsbrudd gjort av det bahrainske regimet mot sivilbefolkningen i liten grad kritisert. Det har vært et begrenset antall fordømmelser fra FN
og EU rettet mot landets myndigheter, og nærmest ingen sanksjoner. På hjemmebane har Norge rettet mindre oppmerksomhet mot Bahrain enn andre land som er en del av den arabiske våren.
Utenriksdepartementet har sendt ut betydelig færre pressemeldinger knyttet til Bahrain enn for eksempel Syria. Dette til tross for at tilstanden i Bahrain ikke er mindre brutal, for der blir
mennesker drept, lemlestet, oppsagt og arrestert uten en annen grunn enn å ha demonstrert fredelig for sine rettigheter.
Publisert på Dagsavisens debattsider samme dag.
[...]
Innlegget er også merket med:
Publisert i Dagsavisens papirutgave samme dag.